Basic HTML Version
36
kirker), og på utdanningsteder som høgskoler og universiteter. Markedsføringen kan
også skje i samarbeid med offentlige instanser/kommunene. Det kan arrangeres
informasjonskvelder hvor interesserte kan komme og få mer informasjon før de
bestemmer seg. Flere av guidene nevner også at en kan benytte enten nasjonale eller
lokale “kjendiser” til markedsføringen, hvor disse stiller opp som flyktningguider.
3.3.3
Skjevheter i rekrutteringen av flyktningguider
Breddeundersøkelsen antyder at det oppleves svært forskjellig å skulle rekruttere
flyktningguider og flyktninger. Mens 75 prosent av koordinatorene mener at det er lett å
rekruttere flyktninger, mener kun seks prosent at det er lett å rekruttere flyktningguider
(se tabell 7 i vedlegg 1). Motsatt mener kun tre prosent at det er vanskelig å rekruttere
flyktninger, mens halvparten mener det er vanskelig å rekruttere flyktningguider.
Samtidig mener mange at rekrutteringsarbeidet vil variere fra kommune til kommune
og fra periode til periode.
Vi spurte koordinatorene om de opplevde skjevhet i rekrutteringen mellom
flyktninguider og flyktninger. Svarene viser at mens 69 prosent av koordinatorene i
utvalget opplever skjevhet i forhold til kjønn, opplever rundt halvparten skjevhet i
forhold til alder (se tabell 8 i vedlegg 1). Det er også en stor andel – 41 prosent – som
erfarer at livssituasjonen til henholdsvis guidene og flyktningene som rekrutteres ikke
“matcher”. I forhold til interesser og bakgrunn merker kun 13 prosent uttalte
utfordringer tilknyttet skjevhet i rekrutteringen.
Mange koordinatorer, både i det kvanitative og kvalitative materialet, presiserer at det
er lett å rekruttere kvinnelige guider, mens det oppleves som vanskelig å rekruttere
menn til å bli flyktningguider. Skjevhet i rekrutteringen av kvinnelige og mannlige
flyktningguider ser med andre ord ut til å være et utbredt fenomen. På spørsmål om hva
dette kan skyldes hevder noen av koordinatorene og en stor del av guidene at det som
frontes i Flyktningguiden i større grad appelerer til kvinner enn til menn. Her nevnes det
å gå på kafé og å gå på besøk til hverandre som eksempler. Tilsvarende mener flere at
metodene for rekruttering, samt verktøyene og motivasjonselementene som benyttes i
stor grad vil appelere til kvinner. To av guidene sa i den forbindelse:
Står det en dame på stand med kamillete og lilla skjerf så går menn forbi. Ikke fordi
det er noe galt med det, men det appelerer ikke til menn … Det er litt rettet mot
sosionomer. Sitte på kafè og drikke te og prate
(nåværende flyktningguider).
Det påfølgende spørsmålet blir: er det behov for flere mannlige guider? Det er et faktum
at mange av flyktningene som blir bosatt i norske kommuner er unge enslige menn