Basic HTML Version
18
den frivillige sektoren i Norge viser at selv om frivillig arbeid fortsatt står sterkt, er det
en klart synkende andel av befolkningen som arbeider frivillig (Wollebæk og Sivesind
2010). Samtidig er nye arenaer for frivillighet blitt viktige, som for eksempel virtuell
frivillighet
7
, noe som understreker den dynamiske formen ved denne sektoren. Det ser
samlet ut til at mens det vanlige før var medlemsorganisasjoner, er det i dag mer vanlig
med individuell frivillighet tilknyttet blant annet frivillighetssentraler. Dette gjør det
desto viktigere for de tradisjonelle medlemsorganisasjonene – for eksempel Røde Kors –
å styrke rekrutteringsarbeidet til deres aktiviteter.
En annen endring i den frivillige sektoren er en profesjonalisering av organisasjonene,
med økende grad av fast ansatte med formell utdanning, spesialisering av
administrasjonen og en tydeligere byråkratisk form (Gulbrandsen og Ødegård 2011). En
ser også at lokale foreninger løsriver seg fra organisasjonene sentralt. Frivilligheten er
med andre ord i stadig endring.
2.1.2
Frivillig arbeid som supplement til det offentliges ansvar
Forholdet mellom offentlig virksomhet og frivillig arbeid har vært et viktig fokusområde
for forskningen i Norge (Selle 1993; Lorentzen 2003). Frivillige organisasjoner er ofte
avhengige av offentlig finansiering, og vil slik sett ha tette bånd til nasjonale og/eller
lokale myndigheter. Det er ulike meninger tilknyttet forholdet mellom det offentlige og
den frivillige sektoren. Enkelte mener at det frivillige arbeidet er blitt underordnet det
offentlige, hvor blant annet vilkårene for finansiering har blitt fremtredende. Andre
hevder at det er et økende samarbeid mellom partene, hvor det blir stadig vanskeligere
å se forskjeller på den frivillige og offentlige innsatsen (Henriksen 1999). Selle (1993)
definerte på sin side forholdet mellom det offentlige og det frivillige som "integrert
autonomi", hvor det offentlige støtter frivillige organisasjoner uten å gå inn i den daglige
virksomheten.
Fra flere hold blir det pekt på det potensialet sivilsamfunnet – også kalt den den tredje
sektor - representerer i velferdsarbeidet. I debatten som fokuserer på de frivilliges rolle
i velferdsarbeidet må en skille mellom en frivillig involvering som er tenkt å ta over
kommunalt ansvar og en frivillig involvering som er tenkt som et supplement til den
kommunale innsatsen. Visse typer reintegrerings- og rehabiliteringsarbeid er det
vanskelig å drive på en formell måte. I tillegg til den offentlige innsatsen som gjøres,
forutsetter deltakelse i storsamfunnet at det utvikles møteplasser. Svake sosiale bånd lar
seg ikke reparere på institusjoner eller av profesjonsutøvere. Det er derfor viktig for
velferdsstaten å finne frem til nye ordninger som kan aktivere ansvaret for andre i eget
7
“Virtuell frivillighet” omhandler frivillig arbeid for nettsamfunn og diskusjonsfora (Wollebæk og Sivesind
2010).