Basic HTML Version
41
I tillegg kan man formulere en tredje strategi, som vil være til hjelp for
personen for å sikre seg mot lavtliggende hindringer. Dette gjelder bruk av
hvit stokk, men her opplever en emosjonelle heller enn fysiske eller
opplæringsmessige barrierer. Det er innlysende at bruk av hvit stokk, eller
markeringsstokk, er nødvendig for personer med langtkommen RP. Ja, selv
for de som fungerer brukbart under gunstige lysforhold, vil det være slik at de
opplever orienteringsvansker under dårlige lysforhold. Bevisstgjøring av de
personer det gjelder om at sikkerhetstiltak som fremmes av bruk av hvit stokk
eller markeringsstokk ikke kun dreier seg om de som synshemmet, men i like
stor grad om sikkerheten til andre, kan være med på å bryte den barrieren
som det å anvende hvit stokk er.
4.1.3. Taktikker hos RP
Hovedsakelig kan man snakke om fem taktikker, som er nyttige for personer
med RP når de forflytter seg i et bymiljø. De tre første taktikkene er gyldige for
de fleste personene. De to siste er spesielt rettet mot personer som er
engstelige for å snuble eller ramle, for eksempel fordi de har
balanseproblemer. Den første dreier seg om å holde en viss avstand til
ledelinjen. Dette er logisk, da de eksempelvis ved å gå helt inntil en husvegg
(da definert som del av ledelinje) vanskelig kan holde visuell kontroll med
denne ledelinjen framover. Ved å gå en meter eller to til sides for veggen kan
de visuelt følge ledelinjen lettere gjennom små øye- eller hodebevegelser. I
tillegg vil de lettere kunne ha kontroll med kommende kjennemerke og
forhindringer på veien fram til dette. Den neste taktikken er å bruke et høyt
nær- eller fjerntliggende peilepunkt som kjennemerke. Dette kan være en
lyktestolpe, et kirkespir, et skilt eller annet som hjelper på
retningsbestemmelse. Den neste inkluderer visuell scanning, eller det vi
tidligere har omtalt som feltorientering, gjennom hyppige fikseringsskifter. De
to siste taktikkene går på å bruke lave nærliggende peilepunkt som
kjennemerke. Dette gjør det mulig for personen å få informasjon om lave
forhindringer på veien fram mot kjennemerket, og å bruke langsgående
mønstre i underlaget som ledelinje.
4.1.4. Hovedstrategier hos AMD
Det er særlig to strategier som er nyttige for personer med AMD.
Hovedstrategien som de aller fleste personer med AMD behersker, er å bruke
en eller flere ledelinjer og å gå fra kjennemerke til kjennemerke gjennom
ruten. På det viset får personen god informasjon fra sidesynet til å kunne
holde rett kurs. Samtidig får personen informasjon om mulige forhindringer
eller praktiske problemer på veien og om hvor i gaten det er mest praktisk å
legge forflytningen. Personer med AMD kan også bruke potensielle ledelinjer
fleksibelt gjennom forflytningen. Dette betyr at personen skifter til å bruke to