Basic HTML Version
for Europas universitet (Corneil og Parsons 2007). I dette
ligger erkjennelsen av at man må se på muligheter ut
over det å utvikle felles studie- og forskningsprogram.
I denne sammenhengen fremhever Corneil og Parsons
synergier mellom universitet og bykvaliteter som en
sentral faktor for å tiltrekke seg studenter. De relaterer
sitt syn til en mer generell problemstilling for euro-
peiske universitet, nemlig utfordringen med å tiltrekke
seg og beholde dyktige studenter og forskere innen for
naturvitenskap og teknologi.
Campus som ressurs
Campusutvikling har etter hvert fått status som et viktig
strategisk verktøy (Corneil og Parsons 2007, Den Heijer
2011)
39
. Som en begrunnelse for hvorfor man skal være
opptatt av campusutvikling i et strategisk perspektiv,
slår den Heijer (2011:91)
40
fast at
«hvis bygninger og
omgivelser ikke hadde noen innvirkning på prestasjon,
ville ingen samfunn, organisasjoner eller enkeltpersoner
bruke ressurser på dem»
. «Prestasjon» brukes her både
om økonomiske resultat og om sosiale mål som velvære
og glede. Bygninger kan med andre ord oppfattes som
et funksjonelt rammeverk for menneskelig aktivitet
(Bygningsstyrelsen 2009). Etter som typen av aktiviteter
og kravene til prestasjon endres, kan det være naturlig å
vurdere om også «innrammingen» må forandres. Dette
forsterkes av en utvikling der studentene og (potensi-
elle) medarbeidere i økende grad kan oppfattes som
krevende kunder, som er mer kritiske i sine vurderinger
av faglig kvalitet og relevans, men også av omgivelser,
når de velger hvor de vil utdanne seg og hvor de vil jobbe
(Barber mfl 2013).
Ifølge Den Heijer (2011) kan universitetets bygg og omgi-
velser betraktes som en av fem «ressurser» som bidrar
til organisatorisk prestasjon. Denne ressursen kan ikke
sees uavhengig av fire andre viktige faktorer, som er
kapital, mennesker, informasjon (og kommunikasjon)
og teknologi. Den Heijer viser samtidig til den økende
oppmerksomhet på betydningen av å ivareta «hele»
mennesket gjennom ulike sosiale tilbud, slik som kultur
og idrett, sosiale samlingspunkt, natur og friluftsliv,
boliger, transport og helse.
Når store og innflytelsesrike universiteter setter fokus
på utvikling av attraktive campuser, skjer det ikke sjel-
den i samarbeid med både offentlige og private aktører
(Wissema 2009). Moderne og effektiv infrastruktur for
utdanning, forskning og sosialt liv, men også integrasjon
med attraktive byer, oppfattes i dag som viktige ingredi-
enser i rekrutteringen av gode hoder, enten de tilhører
studenter eller forskere. Ifølge Corneil og Parsons
(2007) legges det særlig vekt på bygg som er tilpasset til
framtidens lærings- og arbeidsformer, og på gode labo-
ratorier for undervisning, forskning og innovasjon. Nye
lærings- og arbeidsformer, inkludert arealer for ulike
former for eksperimentell virksomhet er sentrale tema i
denne rapporten, og utdypes i egne kapitler.
Fra bycampus til campusby
Moderne litteratur danner ikke uten videre grunnlag
for å peke ut dominerende retninger for campusutvik-
ling (Hoeger og Christiaanse 2007, Bygningsstyrelsen
2009, den Heijer 2011, Statsbygg 2012, Bygningsstyrel-
sen 2013). Hoeger og Christiaanse (2007) har samlet
beskrivelser av mange av dagens campusområder, og
utvikling av disse. Selv om det finnes flere eksempler på
at universitet i Nord- og Mellom-Europa har blitt reeta-
blert helt eller delvis utenfor byen, ser det likevel ut til
å være en målsetting for mange av dagens universitet å
utvikle en campus med urbane kvaliteter. Dette handler
ikke så mye om lokalisering som at universitetet går fra
å være en isolert og elitistisk institusjon til å bli åpen og
inkluderende (Hoeger 2007). Så langt har «eksklusivi-
tet» preget universitetene, enten de er lokalisert urbant
eller ruralt (Deplazes 2007). Det å bli en del av universi-
tetenes kunnskapsfelleskap er ikke noe man har kunnet
velge, men noe man har blitt selektert til. I et urbant
perspektiv kan grenseoppgangene mellom universitet
og by oppfattes å være mer porøse (Corneil og Parsons
2007). Denne åpenheten oppfattes som sentral i dagens
kunnskapssamfunn, der forventning om verdiskaping og
velferd er koplet til ny innsikt.
I Europa og USA åpner flere av de tidligere introverte
campusene opp mot omgivelsene og blir urbane «vi-
tenskapsdistrikt» (Hoeger 2007). Eksempler her er ETH
Zurich Science City og TU Delft. Utfordringen for univer-