Basic HTML Version
39
til henne. Jeg fikk tips, dro hjem og prøvde det ut og kom tilbake og snakket uka
etter om hvordan det hadde gått. Hun hjalp meg å finne tilbake til meg selv, hjalp
oss til å komme ut av den negative spiralen
(Eline).
Det generelle bildet er altså at de brukerne som har hatt eller har råd og veiledning eller
er del av et opplæringsprogram, er svært fornøyde med dette. Titta, som hadde mange
skeptiske bemerkninger til barnevernets arbeid, var godt fornøyd med
opplæringsprogrammet sitt:
Så ble jeg introdusert for denne metoden og det skapte veldig frykt fordi jeg var
redd etter det jeg hadde opplevd ved forrige hjemmebesøk... jeg ble rett og slett redd
for at de skulle kunne ta fra meg ungene. (…) Men så ble jeg presentert for denne
«metodedama» og etter å ha snakket med henne tenkte jeg at dette blir bra! Den
første gangen når vi snakket husker jeg at jeg tenkte… dette gjør hun for å hjelpe
meg!(…)Hvis jeg skal oppsummere så... jeg har lært veldig mye. Jeg trodde før jeg
var flink, men jeg ser nå at jeg har lært veldig mye. (…). Som hvordan jeg skal
respondere… og jeg har blitt mye flinkere til å lese barna mine… og ser at det er ikke
alltid slik det ser ut fra utsiden… men man må på innsiden for å skjønne hva som
foregår
(Titta).
Det er imidlertid en utfordring at flere av de som har etterspurt veiledning ikke har fått
det, at de har etterspurt veiledning på et mye tidligere tidspunkt enn dette kom i gang
eller at veiledningen har blitt avsluttet tidligere enn det brukerne har hatt ønske om. To
av våre informanter som har erfaring med dette er Terje og Eline, som forteller:
Jeg hadde råd og veiledning, dette var bra. Det var bra å ha noen å snakke med og
noen å spørre. Men det fungerte bare en stund. (…) Jeg etterspurte veiledning i
forhold til en av barnas atferd, men det fikk jeg ikke. Jeg vet ikke hvorfor egentlig
(Terje).
Jeg etterspurte råd og veiledning i årevis. Etter laaaang tid så fikk jeg det endelig!
Jeg fikk råd og veiledning fra ei dame som jeg var veldig fornøyd med. Hun støttet
meg og var med på møter når det var nødvendig. Det var nyttig for å komme seg
gjennom konflikter i hjemmet. Jeg fikk noen verktøy og strategier. Hun lyttet til
meg. Hun hørte på meg som mamma og som person, og hun trodde på det jeg sa
(Eline).
Et annet sentralt trekk i materialet er at en gruppe brukere, særlig eneforsørgere,
uttrykker et sterkt behov for og ønske både om råd og veiledning, men også om
avlastning, uten at omsorgen skal overføres til andre. Pia, mor til to unge barn som
begge er i fosterhjem, mener hennes familiehistorie hadde fått et annet utfall hvis hun
hadde fått hjelp på et tidligere tidspunkt: