Basic HTML Version
28
Flere av informantene hadde lignende beskrivelser som den referert ovenfor. De følte at
hele konteksten rundt observasjonen ble både kunstig og unaturlig. Det var også flere
enn Titta som uttrykte at de følte seg forhåndsdømt. Opplevelsen til disse brukerne kan
ses i sammenheng med forståelsen av «det selvoppfyllende profeti», eller
«Thomasteoremet», som beskrives som følger: «Hvis folk definerer situasjoner som
virkelige så blir de virkelige i sine konsekvenser» (Østerberg 1990: 152). Teoremet går i
korthet ut på at mennesker ikke bare reagerer ut i fra de objektive trekkene ved en
situasjon (for eksempel mor bader barn), men i hovedsak utfra den meningen denne
situasjonen har for dem (mor er ikke adekvat omsorgsperson). Følgelig blir situasjonen
definert utfra den meningen som er tillagt situasjonen. I vårt materiale er det flere
eksempler på brukere som opplever observasjon på samme måte som Titta. Spesielt i
undersøkelsessaker finner vi eksempler på at brukerne føler seg forhåndsdømt, eller at
saken er konkludert før man har undersøkt den. Handlingen som skal observeres og
vurderes er på forhånd tillagt en bestemt mening og barnevernet har, ifølge de brukerne
det gjelder, konkludert på forhånd. Minna, som har hatt flere barn plassert i fosterhjem,
har også lignende opplevelser i forhold til undersøkelsesfasen og observasjon i hjemmet:
De gjør meg til en person jeg ikke er. De baserte rapporten sin på en observasjon
som de gjorde gjennom en lukket dør. Jeg holdt på med kveldsstellet og de satt inne
på stua. De konkluderte ut fra hva de hørte, ikke hva de observerte. Hvordan kan de
observere gjennom en lukket dør, og hvorfor snakket de ikke med meg hvis de var
usikre på hva som skjedde? (…) Jeg tror egentlig ikke det går an å forestille seg… jeg
tror ikke de skjønner hva det gjør med meg
(Minna).
Det er gjennomgående blant brukerne som har negative opplevelser i forbindelse med
undersøkelsesfasen at de ikke kjenner seg igjen i det bildet som beskrives i referater og
rapporter. Titta opplever at hun for det første ikke ble anerkjent som den
omsorgspersonen hun er og videre beskriver hun hvordan denne tilbakemeldingen også
gjør noe med henne som menneske:
Jeg har fått familie og venner til å lese rapporten og de må nesten bare le … for det
som står der stemmer ikke med slik de opplever meg. (…) Det var ikke noen positiv
opplevelse i det hele tatt! Og konklusjonen ble: mor trenger hjelp til samspill! Det
gjør noe med deg når du får i fleisen at du ikke er god nok!
(Titta).
Også andre brukere hadde lignende opplevelser. Vivian oppsummer det slik:
Rapportene konsentrerer seg om bare det negative. En liten negativ ting eller noe
du har sagt feil, en bagatell, blir blåst opp til noe kjempestort
(Vivian).
Også sønnen til Vivian, Emil, deler synet på at alt ofte blir tolket i verste mening: