Basic HTML Version
27
2.2.1 Om observasjon i hjemmet – finn 10 feil
I undersøkelsessaken benyttes også i noen tilfeller observasjon, og de fleste av
informantene har hatt besøk av barneverntjenesten i hjemmet. Det har vært et økende
fokus på observasjon som metode i barnevernet, og Kvello (2007) har vært en av de som
har argumentert for at utredninger i høyere grad må baseres på observasjoner av hva
foreldrene faktisk gjør i samspillet med barna.
Blant våre informanter finner vi noen eksempler på brukere som syntes det å bli
observert i hjemmet var både greit og naturlig, og som ikke lot seg affisere stort av å bli
observert. De fleste forteller derimot at de følte stort ubehag ved dette, og det er
gjennomgående blant disse brukerne at de følte at situasjonen ble «unaturlig». I tillegg
snakker flere om at de føler at barnevernet bare er ute etter å finne feil når de
observerer. Titta har barn under skolealder og har tiltak i hjemmet. Hun forteller om
hvordan det var første gangen hun ble observert hjemme:
Jeg skulle bade jenta og jeg satte henne i «stampen». Vi lekte og koset oss og hadde
det veldig artig. Hun flira mye og gjorde seg til for kameraet … og hun spruta litt
vann og hylte av fryd. (…) og jeg tenkte mens jeg holdt på at her kan de i alle fall
ikke finne noen feil! (…) og så ble det beskrevet i rapporten som negativt for det ble
for «kaotisk» og «dårlig samspill».
(…)
Jeg følte det som nedverdigende å bli filmet av en ung jente med treårig utdanning.
Jeg er både eldre og har høyere utdanning enn henne. Og hun hadde helt sikkert
ikke barn selv… og helt klart mindre livserfaring! Jeg husker jeg tenkte da jeg så
rapporten… at hun kan da umulig ha barn selv! Jeg tenkte når jeg leste den at her
har de vært ute etter å finne 10 feil!
Titta er en av flere informanter som selv har høyere utdanning og er slik en representant
for det Kojan (2011)
11
omtaler som «høystatusfamilier». Titta forteller videre:
Og det er litt skummelt tenker jeg at hun uten barn og uten den erfaringen og med
bare tre års skole skal vurdere andre sin omsorgsevne. (…) Kanskje har de mye
teori, men de har null erfaring og det vises for de er ikke ydmyke i det hele tatt. Jeg
følte at jeg ble påført så store belastninger under denne seansen at jeg fremsto som
en dårligere omsorgsperson enn jeg er… det ble som en selvoppfyllende profeti…
(Titta).
11
Kojan (2011) diskuterer blant annet erfaringer barnevernarbeidere er opptatt av i møtet med
høystatusfamilier, og videre hvordan barnevernarbeidere kan komme i en «underdog» posisjon. Vi går
ikke nærmere inn på denne diskusjonen her da det ligger utenfor rammene av denne rapporten, men
understreker at møte mellom høystatusfamilier og barnevernet er et tema som bør utforskes videre.