Basic HTML Version
25
Erika, som også har utenlandsk opprinnelse, hadde lignende erfaring:
Mange, mange utlendinger tenker at barnevernet bare tar barna. De tør ikke å ta
kontakt med barnevernet. For meg var det ikke sånn, jeg trengte hjelp. Psykologen
forklarte at de ikke tar barna, at de er til for å hjelpe
(Erika).
De fleste av brukerne som selv ikke hadde tatt kontakt med barnevernet uttrykker at de
var redde for hva som ville skje når de kom i kontakt med barnevernet. Flere hadde, i
likhet med Ninni, hørt at barnevernet bare tok barna fra folk, og det kom frem at mange
av informantene ikke visste at barnevernet også jobber med tiltak i hjemmet. Utsagn
som
«Det er et inntrykk blant folk at barnevernet plutselig kommer og henter ungene»
eller mer generelle inntrykk som at
«Man hører så mye skremselsgreier»
gikk igjen i
intervjuene. Dette er et viktig punkt tilknyttet informasjon som gis om barnevernet, og
antyder at det eksisterer for lite generell kunnskap om barnevernets arbeid blant
brukerne. Det ble også understreket i intervjuene at det generelle bildet av barnevernet i
stor grad er farget av medias noe ensidige og ofte negative bilde av barnevernet. Som en
følge av dette er det mange som kvier seg for å ta kontakt og som har et negativt bilde
når de kommer til sitt første møte med barneverntjenesten.
Asgeir, far til et barn med hjelpetiltak, forteller at han er veldig godt fornøyd med den
hjelpen de har fått. Samtidig forteller han at han i utgangspunktet var svært skeptisk, og
hans refleksjoner er typisk for flere av informantene:
Barnevernet som etat… de har en rolle som gjør at en forbinder de med noe
negativt. Du forbinder barnevernet med noe negativt og stigmatiserende… alle vet
hvilke saker som er opp i barnevernet liksom… du får en følelse av at du er en
forbryter… du starter litt på feil fot når du blir innkalt til barnevernet…
utgangspunktet er negativt… og derfor kom vi nok litt dårlig ut
(Asgeir).
Et tema som noen av informantene snakket om var hvem som sender
bekymringsmelding, hvor problemer ofte oppsto når melding var sendt fra andre
familiemedlemmer. I tre av sakene i vårt materiale var dette tilfelle (gjerne i tillegg til at
skole eller barnehage hadde meldt), men karakteristisk for saker som var meldt av
andre familiemedlemmer eller slektninger var at dette fremprovoserte nye konflikter og
frustrasjoner. Informantene som hadde opplevd dette mente derfor at slike varsler
uansett burde være anonyme, og det ble fortalt om tilfeller der for eksempel
saksbehandler i møte med brukere hadde fortalt hvem de hadde mottatt bekymring fra
og slik «helte bensin på bålet til gamle familiefeider og konflikter». Som en av brukerne
uttrykte det:
Når det viktigste er å bygge ned konflikt må man tenke på hvordan man møter folk
og hvilken informasjon man møter dem med. Kanskje må man i noen tilfeller