Basic HTML Version
24
sjokkert! Jeg prøvde å forklare at det var far som var problemet, men de ville ikke
høre
(Eline).
Hensikten med det første møtet mellom barnevernet og familien er blant annet å gi
informasjon om barnevernets arbeid og frister tilknyttet gjennomgang av
bekymringsmelding og gjennomføring av undersøkelse. I tillegg gjennomgås den
mottatte bekymringsmeldingen. Flere føler, akkurat som Eline sier, en usikkerhet
knyttet til hvorfor de er innkalt, ofte fordi de ikke har fått vite i forkant hva
bekymringsmeldingen går ut på. Ventetiden fra de får et brev eller en telefon og frem til
det første møtet beskrives som en vanskelig periode hvor de har mange spørsmål og få
svar. Flere etterspør i forbindelse med dette kortere tid mellom innkalling og første
møte, og mer informasjon i forkant av møtet. Mer informasjon i første brev eller telefon
kan bidra til å redusere spenningen hos foreldre i forkant av møtet. I tillegg kan foreldre
slik møte mer forberedt, noe flere har påpekt kan gjøre at de føler seg tryggere på
situasjonen og vet hva som venter dem i møtet med saksbehandler. Flere understreker
at de føler de har fått for lite informasjon om barnevernets arbeidsmetoder og sier at de
hadde mange spørsmål da de gikk fra møtet, mens andre har opplevd å få god
informasjon. Det er gjennomgående i materialet at tydelig informasjon i første møte vil
være et viktig grunnlag for forståelse og brukermedvirkning. Dette er i tidligere studier
understreket som viktig for den videre prosessen og for samarbeidet mellom familien og
barnevernet (Slettebø 2008).
Ved gjennomgang av bekymringsmeldingen er det også ulike opplevelser blant
brukerne. Mange var uenige i innholdet i bekymringsmeldingen
9
og skjønte ikke hvorfor
meldingen hadde blitt sendt. Flere var også kritiske til at offentlige instanser, som for
eksempel skole, ikke hadde tatt opp bekymringen med dem i forkant eller informert
dem om at meldingen var sendt. Ved gjennomgangen av meldingen sier noen at de ble
spurt hva de tenkte om bekymringsmeldingen og følte at de ble lyttet til. Andre sier at de
følte at barnevernet allerede hadde bestemt seg for at det som var skrevet i
bekymringsmeldingen var riktig, og at det ikke spilte noen rolle hva de sa eller gjorde.
Blant brukerne som selv hadde tatt kontakt med barnevernet er det mange som forteller
at noen i en annen instans hadde fortalt dem om barnevernet og hva de kan få hjelp til
ved å kontakte barnevernet. Ninni har utenlandsk opprinnelse, og er mor til flere barn.
Familien har tiltak i hjemmet for ett av barna. Hun var veldig skeptisk da legen hennes
ville kontakte barnevernet, og hennes beskrivelse er typisk for flere av våre informanter:
Når legen sa at han skulle overføre meg til barnevernet sa jeg nei med en gang. Min
kjennskap til barnevernet var at de tar ungen fra deg uten å snakke med deg. Jeg
hadde feil forståelse og feil informasjon. Han forklarte meg nøye hvordan
barnevernet jobber og da sa jeg at det var greit
(Ninni).
9
Dette gjaldt i tilfeller hvor brukerne ikke selv hadde tatt kontakt.