Basic HTML Version
48
Vi ser av forskriften at det heter at foreldrene har
rett til
en samtale. I dette ligger det
implisitt at det ikke er noe krav om oppmøte til en slik samtale. Enkelte informanter
problematiserte dette da de opplever at ikke alle møter opp. Det samme gjelder for
foreldremøter, og en av de skoleansatte uttrykte følgende:
“Foreldre må inn i skolen! En invitasjon til foreldremøte er ikke nok, den kan de se
på og ikke gjøre noe mer. Det er en invitasjon, ikke er krav. De må tvinges inn!
Invitasjon betyr at du kan slippe og da glipper de det virkelig gjelder. Nøkkelen er å
treffe foreldre, det skulle vært obligatorisk. Vi må møte foreldrene, men når man
inviterer kommer bare 1/3 av foreldrene og ingen av de med minoritetsetnisk
bakgrunn”.
Flere av informantene i undersøkelsen fremhever altså at problemet er at de foreldrene
man gjerne skulle ha kontakt med er de som ikke kommer til samtale eller møter opp på
foreldremøter. Hva kjennetegner så konstruktive løsninger på dette? Flere av de
skoleansatte understreker betydningen av å “purre” på foreldrene, og å bruke SMS i
tillegg til det vanlige skrivet er et av eksemplene som kommer frem. Noen skoler har
gode erfaringer med dette og nevner at en SMS faktisk kan være den utløsende faktoren
for at foreldrene likevel kommer til et møte. To av de skoleansatte uttalte følgende:
“Vi må sende SMS og høre om de har glemt det. Da kommer de ofte! Vi må tørre å
være pågående!”
“SMS viser seg å være en viktig kommunikasjonskanal og noen foreldre har blitt
‘innhentet’ ved at vi har sendt sms om at ‘nå sitter vi på møte med din datter og
venter på deg. Hvor er du?”
Et gjennomgående trekk i det kvalitative materialet er at skoleansatte og flere av de
unge understreker at foreldremøte bør være obligatorisk, og at foreldre bør ha en plikt
til å møte opp på skolen. I tillegg rettes det fokus på hvordan man helt konkret kan få
minoritetsforeldre mer på banen. En skoleansatt forteller om utstrakt samarbeid med
skolens minoritetsrådgiver hvor de har prioritert både å få foreldrene til å komme til en
samtale, og det at foreldrene skal snakke når de er til samtale:
“Et eksempel er en samtale med en familie hvor mor og far sitter og kikker ned i
gulvet og ikke sier noe. Så sier minoritetsrådgiveren: Nå er det viktig at
du
far sier
noe! Så ser far opp og begynner å snakke. Så sier far at først og fremst må hun
(datter) gjøre det hun vil [dette gjelder videre fagvalg]. Datter kikker opp, hun lyser
og kommer også med i samtalen. Det blir en fin samtale mellom far, datter og
skoleansatte”.