Basic HTML Version
45
Ei annen av jentene vi snakket med hadde et direkte råd til de som ikke klarer å ta
kontakt med noen om hvordan de har det, og sier:
“Hvis dere ikke kan snakke kan dere grine! Da vil noen se at du har det dårlig. Man
trenger egentlig bare en person som forstår og som bryr seg. Det er det viktigste!”.
Sitatet viser til en måte å si fra på og viktigheten av å ha noen man kan åpne seg til. Alle
vi intervjuet understreker betydningen av å ha en person å snakke med, en person de
kan stole på og som kan hjelpe dem videre i prosessen. Hvorvidt dette er en lærer, en
rådgiver, en helsesøster eller en person i en frivillig organisasjon er av mindre
betydning. Men denne personen må ha kunnskap om feltet, og kunne veilede
ungdommen til å ta kloke valg i den videre prosessen, samt ha informasjon om offentlig
støtteapparat generelt.
Samtidig er det en gjennomgående oppfatning blant de unge at skolen har en sentral
rolle, både når det gjelder å gi tilstrekkelig informasjon, ved at skolen er der for dem og
ved at det er mulig å snakke med kontaktlærer, rådgiver eller minoritetsrådgiver. Sitatet
under er illustrerende i så måte.
“I vår kultur er det slik at ‘problemer skal man ikke dele med fremmede’. Bare det at
jeg fikk snakke hjalp… jeg var helt ukjent med slik kommunikasjon. Følte jeg kunne
stole på lærer og dele min hemmelighet. Det var helt nytt for meg. Så fikk jeg vite at
en annen venninne var i samme situasjon. Jeg ble satt i kontakt med en jente i
lignende situasjon… og vi fikk snakket”.
Ei annen jente fortalte at hun hadde forelsket seg i en gutt fra hjemlandet, en gutt hun
hadde truffet på skolen. Skolen ble det eneste stedet de kunne møtes, derfor skulket de
av og til timer for å kunne være sammen. Denne jentas far hadde ved flere anledninger
møtt opp på skolen for å kontrollere henne der. Hun ble også kjørt frem og tilbake til
skolen hver dag. Ved en anledning gikk far etter henne inn for å snakke med læreren.
Hun løp foran og tryglet læreren:
vær så snill ikke si noe om fravær – far kommer til å slå
meg.
I denne situasjonen var læreren informert om jentas situasjon og sa til far at alt var
bra. Denne eleven fikk hjelp fra skolen og i følge henne selv ble skolen et symbol på livet:
“Skolen hjelper meg. Rektor har sagt at jeg må huske at jeg er over 18 år og at
skolen skal beskytte ens privatliv. Det var på skolen jeg hadde et liv… det var der jeg
kunne leve… hjemme har jeg ikke noe liv”.
Samtidig illustrerer eksemplet hvordan lærere og skoleansatte også utsettes for
dilemmaer. Med et stadig fokus på samarbeid mellom hjem og skole kan det være
vanskelig å finne balansen i forhold til når en elev trenger beskyttelse fra sine foreldre