Basic HTML Version
43
4.2 Hvordan oppdage unge utsatte?
Historien vi refererte til innledningsvis i dette kapitlet viser et eksempel på at et barn
ikke får hjelp til tross for at det blir meldt bekymring. Skolen er den arenaen som i størst
grad har mulighet til å oppdage denne typen problematikk, og kunnskap om hvordan
man bedre kan oppdage unge utsatte er derfor viktig. Som vist i kapittel 3 er det et stort
behov for økt kompetanse om temaet blant skoleansatte. Dette kommer tydelig fram i
det kvalitative materialet, illustrert i sitatet under fra en av minoritetsrådgiverne:
“Det er viktig å få fokus i skolen. Jeg er ofte ute på skolene og informerer og får da
ofte telefoner i ettertid… fordi de ikke skjønner hva de har sett før jeg har informert
om det. For eksempel: unge kan komme og spørre om permisjon. Hvordan skal man
da se signalene? Hvis den unge spør: er det sikkert at jeg får perm? Da kan det bety
‘jeg vil ikke ha perm, men jeg må spørre… men dere må se at jeg vil ikke ha perm for
å reise…”.
Selv om de fleste skolene har godt innarbeidede rutiner i forhold til søknad om
permisjon for utenlandsreiser, må man være sensitiv i forhold til den enkelte elev og
dennes situasjon. Gjennomføring av samtalen kan foregå på mange måter fra en ren
formalitet til en samtale der for eksempel fare for tvangsekteskap avdekkes. Viktigheten
av denne typen rutiner blir imidlertid understreket i det kvalitative materialet, særlig
fordi det gir en inngang til å følge opp den enkelte ungdom. I en samtale om
permisjonssøknad bør det informeres om hjelpeapparatets muligheter i utlandet og i
Norge. I tillegg skal det fylles ut skjema for oppfølging ved reiser til utlandet
13
.
Utfordringen er å oppfatte faresignal og vite hvordan man skal avdekke faresignaler.
Flere snakker om viktigheten av kompetanse om minoritetsfamilier og om kulturelle og
religiøse variasjoner. Mange snakker også om behovet for mer relasjonskompetanse. En
av de skoleansatte forteller:
“Vi hadde for eksempel en elev som ble oppfattet som sløv og lite samarbeidsvillig.
Mange ville karakterisere han som en ‘typisk bølle’. Jeg forsøkte å nærme meg denne
eleven da det ante meg at det lå noe bak. Etter flere samtaler vet jeg nå at han bor i
en liten leilighet med flere små søsken som han deler rom med og har ansvar for.
Han bor også med en stefar som er meget streng og setter klare begrensninger for
hva gutten får være med på og ikke. Gutten er kontinuerlig bekymret for sine små
søsken på grunn av stefarens kontroll og hans strenghet. Han forteller til meg at
han er veldig ‘av og på’ fordi han har så mye å tenke på”.
13
For mer informasjon om oppfølging, se
“Rutiner i skolens arbeid mot tvangsekteskap”
(IMDi 2010b).