|
|
NTNU-BIL Bedriftsidrettslaget ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet |
| ntnubil.no Postboks 8900, 7491 Trondheim |
(Bildene er i størrelse 100-240 kb, tatt av Arne og Bård. Ønskes de i større oppløsning, ta kontakt.)
(For kart, se kartet til "Til topps"eller se flere detaljer på f.eks. "Norgesglasset" - søk på stedsnavn=Sandafjellet.)
Initiert av tiltaket "Til topps" inviterte undertegnede til den 8.toppen Sandafjellet denne lørdagen. Folk er tilbake etter ferien slik at fra forrige fellestur 22.juli ble det femdoblet deltakertall: Bjørn Sortland, Eirik Mo, Størker Moe, Bård Brørs og Arne Mikkelsen la ut i det uavbrytelige varme sommerværet.
Sandafjellet ligger i Brungmarka, 649 m.o.h, og tilgangen er via seterveger så nærme som mulig fjellet. Fram dit er det grei skuring, og vi valgte enkleste veg om Klæbu, Svean, Hyttfossen, Brøttem. Første fotostopp ble ved Nidelvkryssinga nedenfor Hyttfossen, med Bjørn, Størker, Bård og Eirik(skjult). Vi krysser til vest for Nidelva her, og tilbake til øst ved Hyttfossdemningen - bakgrunnen (det var ikke stor vannføring i Nidelva!). På videre veg langs elva ser vi brua ved Hyttfossen (i bakgrunnen) fra en uvant vinkel. Vi passerer etter Brøttem over brua ved utløpet av Selbusjøen. Vi holdt hele tida et tempo som alle kunne være med på, også i stigningene opp mot Stora-vatnet, selv om noen iblant måtte stoppe og vente for å samle troppene.
Beskrivelsen i "Til topps" anbefaler vegen forbi Daltjønna og fram mot Østringen, derfra er det "lett å følge ryggen" sørover mot toppen. Denne ryggen så svært ulendt ut og vi fulgte heller vegforlengelsen, som ikke stod på kartet, sørover til Sandavollen. Men her var det ikke mindre ulendt: I retning mot toppen var det ei bratt li, absolutt ikke sykkelbar. Gleden ble stor da vi fant en svak sti, og la optimistisk i veg. Bjørn var mindre optimistisk og valgte å sette igjen sykkelen. Vi fire andre var ikke så sikre på at vi ville velge denne vegen ned og vi ønsket dessuten å ha med sykkelen opp på toppen. Størker og andre valgte å bære sykkelen stykkevis, men det var også partier som var delvis sykkelbare, selv om stien etterhvert ble utvisket. Det var invitert til topptur, så vi må finne oss i ulendt terreng. Vi navigerte med kart, GPS og sunn steds- og retningssans.
Det var stedvis tett med multer , og på tur er det akseptabelt å bli sinket av multesanking. Og en god unnskyldning for en pust i bakken. Bjørn og Eirik hadde forberedt seg med plastposer. Så vi nådde toppen først etter nærmere 3 1/2 time etter avgang fra Biltilsynet. I sommervarmen tok vi god tid til å nyte fjelluft med utsikt mot både Reinsfjellet, Brungfjellet, Vassfjellet og andre fjell under rasten. Flere skulle vært med på denne opplevelsen. Bjørn var den mest multehungrige og scannet området rundt toppen for multer.
Bjørn måtte tilbake til Sandavollen og sykkelen, mens vi andre valgte en litt vestligere rute for nedturen. Med litt strev lyktes vi i å peile oss inn på den kartmerkede stien som leder forbi Sandavatnet og ender opp ved Eidstuvollen. Vi vurderte denne på opptur, og kanskje hadde det vært et bedre valg. I alle fall var stien fantastisk å sykle på når vi kom ned de første hengene. Vi hadde avtalt å møte Bjørn ved Storavatnet, og ved ankomst var Bjørn akkurat på tur ut i vannet. De fleste andre tok også en rask svømmetur. Men noe avkjøling kunne man nesten ikke kalle det. Vann og luft holdt langt over 20 grader. (Dessverre sviktet fototeknikken etter toppen (flatt batteri) slik at det ikke er flere bilder av AM og Bård glemte å ta bilder etter dukkerten.)
Ned til Selbusjøen valgte Bård og jeg stisykling fra Eidstuvollen ned langs Vikabekken til Vika. En fantastisk fin sti som var sykkelbar omtrent hele vegen. Men selv i den knusktørre perioden vi har nå fulgte stien bekkeløp og var våt i en del strekninger. Tviler på å anbefale stien ved våtere værtype. De siste metrene av stien skulle være en kjerreveg, men her hadde elva hatt overløp og gravd bort alle rester av sandkorn. Sikkerheten og alderen tvang oss til å gå av sykkelen ca 100 meter.
Avslutningen av turen var annonsert om Gjenvollhytta, Jervan og avslutning på Månen i Estenstadmarka. Størker valgte å ta asfaltvegen direkte heim fra Brøttem, mens vi andre sykla gjennom Klæbus Nordmark. Det mengler en drøy kilometer på å være sammenhengende kjerreveg/sti fra Gjenvollhytta til Saksvikvollen, man må ta seg over et lengre myrområde i Langåskjølen naturreservat. Myrsykling i naturresrervatet burde vel unngås, men vi kom nå over myrene - for de var relativt tørre - men mest til fots. Med normalt våte myrer kan man nesten risikere å sette seg fast i synkemyr her. På en tidligere tur har jeg på strekningen Saksvikvollen-Gjenvollhytta valgt skitraseen nordvest for myrområdene, kanskje det er et bedre valg. I alle fall har men en delvis merket skiløype å følge der.
Omtrent på høyde med Kuset fant vi at turen hadde vart lenge nok og vi utsatte Månen til søndagstur for dem som skulle ønske det. Selv for Eirik - med Jotunheimen rundt som bakgrunn - syntes kreftene å ebbe ut etter åtte timers aktivitet.
En kjempetur!
Lengde: 95 km .
Total stigning 1474 m (16 m/km) (målt med Ciclo Hac4).
Total sykkeltid: ca 8:20.
Effektiv tid i fart: 5:43 => snittfart 16,5 km/t.
Arne M . Sist revidert: 6.aug.06; 7.aug-flere bilder.
PS: Enhver oppfordres å sende invitasjon til sykkelturer i terreng eller på landevei - også kortere turer.
Som annonsert i invitasjonen på e-post la jeg ut fra Byåsen butikksenter kl 8:30 presis og klatra opp på Tikneppen, Gråkallen og Søremsåsen i Bymarka. La deretter ruta om Leinbakken, Udduvoll og Kvål til Vassfjellet. Ikke så mye å si om disse rimelig kjente traseer. Stisyklingen fra Vassfjellet ned til Tanem er alltid en godbit, og jeg unte meg å ta stien helt ned til Tanemskrysset selv om det nok går litt raskere på skogsvegen siste del ned til Tanem skole.
Ruta mot Månen i Estenstadmarka la jeg om Bruråk, Bratsberg og Reinåsen. En gårdsveg ved Reinåsen vest leder til en noe tilgrodd men brukbar sti som fører opp i skiløypa ved Austlimyra. Herfra opp på kjerrevegen (øvre skiløype) om Styggdalkrysset og en kort, intens klatring til Månen. Selv denne "sentrumsnære" toppen har jeg ikke vært på før, og etter kartet trodde jeg Månen lå litt lengre SV.
Korteste rute til Leistadåsen ville nok være om Reppe, men jeg prioriterer å unngå samme veg fram og tilbake, så jeg valgte om Jonsborg/Jervan/Hønstad og angrep åsen fra sør. For de som vil prøve ruta så går det fra vegen sør for åsen en sti gjennom Fjølstadtrøa som leder nord-vest for Leistadåsen. På deler av denne stien fikk jeg intim kontakt med bringebærbusker og brennesle og siste del var lite sykkelbar. Jeg gjettet meg til den vage stien som tok av til toppen, og traff heldig på skiltet som lå litt nordøst for den flate toppen. Nedturen tok jeg på brua over motorvegen som beskrevet i 7-toppersprogrammet.
Med Ladehammeren som en enkel epilog avsluttet jeg heime før kl 15:30 i 25 graders varme.
For dem som er interessert i litt data:
Lengde: 114 km (altså 16 km lengre enn turen i 2004).
Total stigning 2350 m (21 m/km) (målt med Ciclo Hac4).
Total sykkeltid: 7:13.
Effektiv sykkeltid: 6:27 => snittfart 17,7 km/t.
Snittpuls 115 (sammenlikning: Trondheimsfjorden rundt: 119).
Høydeprofil Høydeprofil som funksjon av tid.
Toppene:
Kl.08:51: Tikneppen, Bymarka. Oppgitt: 348 moh, målt: 351 moh
Kl.09:21: Gråkallen, Bymarka. Oppgitt: 552 moh, målt: 549 moh
Kl.09:47: Søremsåsen, Granåsen/Saupstad. Oppgitt: 277 moh, målt: 280 moh
(høydemåleren viste 8 m ved Gaulosen, ca 3 moh)
Kl.11:20: Vassfjellet, Klæbu, Oppgitt: 710 moh, målt: 713 moh
Kl.13:21: Månen, Estenstadmarka. Oppgitt: 349 moh, målt: 352 moh
Kl.14:25: Leistadåsen, Vikhammar.. Oppgitt: 264 moh, målt: 269 moh
Kl.15:06: Ladehammeren, Lade. Oppgitt: 71 moh, målt: 81 moh
Kl.15:28: Heime, Byåsen. 97 moh, målt: 104 moh
"Til topps" arrangeres av Trondhjems Turistforening, Sør-Trøndelag mosjons- og bedriftsidrettskrets og Trondhjems Skiklub.
Nettside:
http://www.skiklubben.no
Kanskje blir det nytt forsøk på en fellestur seinere, men jeg har mer lyst å ta fellestur til den 8.toppen: Sandarfjellet i Brungmarka.
Arne M . Sist revidert 24.juli 06. 6.aug.07(profiler)
Bukkerittet i Gausdal er en nyskapning blant terrengritt i Norge. Innbydelsen lovte "et skikkelig fjellritt" på 75 km og jeg ble fristet og meldte meg på. Kona og jeg kjørte nedover og sjekket inn for to netter på Gausdal høyfjellshotell der det var gunstig pris for rittdeltagere.
Lørdag 1/7 klokka 10 gikk starten for de ca 380 oppmøtte. Etter noen km med grusveg og lange motbakker var feltet strukket godt ut, og vi ble dirigert til høyre ut på første sti. Den var fin men forholsvis steinete, og i første unnakjøring stod folk på lang rekke og reparterte punkteringer. Jeg hadde avansert fra en ugunstig startposisjon mens vi var på grusvegen, men nå ble jeg nå passert av flere - spesielt med fulldempede sykler. Jeg hadde hardpumpede dekk (3,5 kg) og fryktet ikke punktering. Underlaget viste seg å bli meget variert, fra fin grusveg til steinete men godt syklebar sti. Arrangøren hadde antydet 25% sti/terreng, men det føltes som over 50%. Det gikk ikke så fort i terrengpartiene, så mesteparten av tiden ble tilbragt der.
Første halvdel av løypa gikk nordover fra Skeikampen, der vi stykkevis syklet på Peer Gyntvegen, mens siste halvdel fulgte en trasé tilbake som gikk litt lenger mot vest. Her ble det mer ulendt terreng omkring toppen Kantilknappen. Bakdekket mitt punkterte nokså umotivert ca 16 km før mål. Jeg skiftet slange og pumpet frenetisk med minipumpa (nå SKAL jeg skaffe meg patron) til den ble så varm at jeg ikke klarte å holde den lenger. Nå fortsatte jeg med redusert fart fordi jeg ikke hadde flere slanger, og ville nødig punktere en gang til. Det ble enda mer ulendt når løypa gikk ned i dalen til elva Dørja. Her vadet vi til knes over elva og gikk opp igjen på den andre siden av elvedalen. Løypebeskrivelsen sa at det skulle være mulig å sykle, men det var i alle fall umulig for meg der og da. Siden var det stykkevis myr og ulendt terreng på slutten, men med Skeikampen i sikte gikk den siste biten greit.
Jeg kom inn på 3:55 som holdt til 9-plass i M50-59. Arne hadde syklet inn på sterke 3:21 til suveren klasseseier i M50-59. En nærmere titt på bakdekket viste at sideveggen var revet i stykker, trolig etter kontakt med en kvass stein, og at slangen holdt på å tyte ut av hullet. Jeg brukte Hutchinson Python dekk, som har vist seg å være meget punkteringssikre sammenlignet med andre dekk jeg har prøvd.
Etter pasta-måltid i matsalen på hotellet (det inngikk i startkontingenten og var meget populært) og en dusj var det ut for å se på innkomsten i NM i terrengsykkelmaraton. De hadde startet 2 1/2 time etter oss og kjørt samme løype, men med en ekstra terreng-avstikker.
Alt i alt var jeg godt fornøyd med rittet, og jeg synes det er et godt alternativ til de vanlige grusveg-dominerte terrengrittene. At det var godvær var selvsagt også en fordel. Men det var hardt å holde den høye intensiteten som kreves i terrenget så lenge, og det skortet litt på utholdenheten for min del. Jeg lærte etter hvert at flyten ble bedre når jeg roet ned noen hakk. Jeg observerte mange folk i målområdet med blod rennende fra kutt i armer og bein, men hørte ikke noe om at det hadde vært alvorlige skader. Selv gikk jeg ikke over ende, men det var nære på noen ganger. Neste år arrangeres bukkerittet den 7. juli, se http://bukkerittet.com/mambo/.
Bård.
Løypeprofil og kart, se HER
Arrangørens nettside med resultater, kart mm: http://bukkerittet.com
Noen tilleggskommentarer fra Arne:
Turrittarrangører i Norge er alt for redde til å legge inn skikkelig terreng. Terrengrittene blir da grusvegritt, med Birkebeineren, Savalen-Oppdal og Raumerrittet som representanter. Brumunddal SK har virkelig turt å skape noe annet. Enkelte syntes nok det var for stor prosentandel vanskelig terreng og kommer kanskje ikke tilbake, men de har nok av grusvegritt å velge i. Det eneste rittet jeg har deltatt i som tilnærmelsesvis kan sammenliknes, er Rescon-Mapei-rittet i Kongsvinger.
I de første stigningene krystalliserte det seg ut to tetgrupper med 12-15 ryttere i første pulje og litt flere i andre. Jeg lå i andre, men avanserte flere plasser i det første terrengpartiet. Men ut fra dette ble jeg på vegpartiet i Vendalen liggende lenge aleine og tok det roligere og spiste og drakk godt. Da ei større gruppe bakfra tok meg inn hadde vi ikke syklet lenge før vi alle bommet på traseen. I et kryss hadde et merkaband løsna og sperret gal retning! Vi endte på en blindvei og tok oss tilbake med 5-600 m ekstrasykling. Videre i løypa gikk det bare bedre og bedre og jeg trivdes i alle deler av løypa uten noen form for uhell. Dette rittet deltar jeg i også neste år.
Arne.
Sykkelgruppas nettside
