Fre/lør 7./8. juli. Turrittet Jotunheimen rundt.

Det var overskyet vær, opphold og kanskje 16-17 grader ved start kl 2115 fredag 7. juli. Dvs litt varmere om natta enn i fjor, men vi fikk ikke det strålende solskinnet. Jeg syntes været var omtrent det samme hele veien, men det var jo kaldere på fjellet, og underarmene har tydeligvis fått litt sol.

Av 302 startende fullførte 278 runden, hvorav 15 startet i rekordpulja (5 brøt) og en gjeng startet noen timer før for å bruke over 24 timer.

Løypa er vel nesten unødvendig å gjengi: Lærdal-Fillefjell-Fagernes-Valdresflya-Lom-Sognefjellet-Sogndal; 4600 meter total stigning (og tilsvarende utforbakke) fordelt på 43 mil.

Tor Urdalen, Eirik Selnæs og undertegnede (alle TVK) avtalte å sykle sammen og la oss ganske langt fram i turritt-feltet. Før det hadde gått en mil kom Eirik S. borti bakhjulet til han foran og veltet. Det var trangt om plassen og rykkete kjøring i feltet der. Eirik klarte heldigvis å velte seg ned i veien (og ikke over betongvernet og ut i elva). En annen veltet over ham, men ikke alvorlig. Eirik slo håndleddet, men var ellers uskadd. På bakhjulet var det en svær flenge i både dekk og slange. Vi ventet vel nesten 20 minutter på servicebilen før en annen rytter stoppet og ga oss et ekstra dekk. Ved Lemonsjøen neste morgen så Eirik at det også hadde blitt en stor flenge i siden på fordekket fra veltet, men det holdt utrolig nok inn uten å være til hinder, og det var visst ikke flere problemer.

Uhellet gjorde oss sugne på å kjøre inn litt av det tapte, så vi holdt (for) høyt tempo til Fagernes. Noen av de vi passerte la seg på hjul, men ingen klarte å henge mer enn noen kilometer. To svensker ble med i rulla en lang stund, men de kjørte seg helt tomme ved å dra hardt i lange strekk. (De var til god hjelp for oss.)

Inspirerende å se familier stå i veikanten og heie seint på natta mellom Fillefjell og Fagernes!

Tor og Eirik S. merket at de ikke helt hadde dagen(/natta) og kjente kjøret opp mot Beitostølen. Jeg var derimot i overraskende god form. Det var motvind det første stykket over Valdresflya - men vi fortsatte å passere folk. Tor hadde problemer med bakgiret og syklet i perioder med ufrivillig høy eller lav frekvens, men det hindret oss marginalt. En mil før Lom tok vi igjen en gruppe på 7 eller 8 som vi valgte å sykle rulle med. Etter matstasjonen på Lom ble også Jan Tøssebro fra NTNU med her. Jeg ble med i rulla fram til de bratte stigningene opp til Sognefjellet begynte, ca 10 mil før mål, men jeg syntes det gikk for langsomt, og da jeg fortsatt ikke var særlig sliten stakk jeg i forveien - med godkjenning fra de andre.

Jeg frøs på Sognefjellet og holdt på å sovne på sykkelen ved Skjolden, så da var det vanskelig å presse opp tempoet alene. Kom inn halvtimen før feltet til Tor og Eirik som kjørte jevnt godt. Utenom litt vondt i knærne var jeg ganske pigg ved målgang, men hadde vel aldri noen sjanse til å ta igjen gruppa til IL Frøy med Ingvill Stedøy-Johansen & Co.

Effektiv snittfart på 28,3 km/t betyr at jeg brukte nesten fem kvarter på stopp underveis, bl.a. pga teppe, gode vafler og varm kaffe på Sognefjellet.

For fremtiden: Vi burde hatt med minst ett ekstra dekk, og og på Sognefjellet med litt regn og bare 5 grader burde jeg hatt mer klær enn skihansker, brynje, T-skjorte og kort sykkelbukse.

Kjøring, kost og losji (Krossbu torsdag-fredag og hytte utenfor Sogndal lørdag-søndag) fungerte perfekt for meg, takket være Eirik S. som var sjåfør! For å fortsette med ganske åpenbare etterpåklokskaper; det bør være mer enn en i bilen med førerkort eller en egen sjåfør for en såpass slitsom sykkeltur og biltur, og vi burde vel spist en ordentlig middag før start.

Rapport fra styrkeprøven 2006 - Egil Skybakmoen

Jeg hadde trent godt i år, startet opp med racersykkeltreningen 6.april og det ble flere turer i påsken på flate indre hedemarken, men også flere turer her i Trøndelag. 20.april var den første treningen med TVK 15 timersgjengen i + 5 grader og ufyselig vær. Sesongen var i gang! Siden skulle det bli flere turer i både godt og dårlig vær. Før Osloturen hadde jeg 276 mil - det er vel ca 50- 100 mil mer enn jeg har hatt tidligere år. Jeg unngikk også sykdom i opptreningen så formen var bra før vi startet 07:45 24.juni. Været var OK, ca 10-12 grader og overskyet og det var vel lett medvind i starten.

Vi kom vel av gårde og tok igjen Raufoss allerede i Okstadbakken, det hele gikk vel mer eller mindre greit til Ulsberg og 1.langing. Jeg fikk flaska mi, men hørte at noen veltet lenger bak (var visst Kjell Edvardsen som måtte "snuse" på asfalten). Vi ble samlet igjen og tok i fatt på neste etappe mot fjellet. Kjeda gikk vel ikke som smurt, men heller ikke katastrofalt dårlig. Opp mot fjellet var det nok flere som pulsen steg på - også inkludert meg - ble nok litt kjørt helt mot slutten mot vår første stopp på Hjerkinn. Jeg tror vi kjørte litt for hardt her - iallefall mye hardere i oppoverbakkene enn vi har gjort på våre treningsturer. Stoppen på Hjerkinn gikk fort og bra - fikk fylt på mat, pisse og ikke minst strekt på beina. Christian varslet om vindstille på fjellet, og det var det kanskje? Jeg syntes at strekningen Berkåk-Dombås er den verste på styrkeprøven, dette fordi det er veldig langt igjen og ikke verdt å tenke på mål engang. Her er det bare å gjøre som John Ivar sier: "sykle og spise". Vi passerte Dombås på 5 timer 32 minutter 52 sekunder, gjennomsnitt 36,05 km/time - det er meget bra og ny pers for meg. Ned Dalen begynner det som regel å røyne på, man har vondt forskjellige plasser, det kan bli varmt, og det kan bli motvind - som vi fikk i år. Jeg hadde bra kontroll i kjeda og jeg lengtet etter vannflaska som jeg skulle få langet på Vinstra - sportsdrikke blir man lei av i lengden. Matinntaket med loff og laks, karbonader, loff og nøttepålegg og Snickers gikk også bra.

Men så mens jeg føler meg i god form og har bra kontroll så skjer det plutselig at lufta forsvinner fra forhjulet mitt... F... nok en punktering (har punktert utrolig mye i år..) og denne gang på forhjulet. Nye mer punkteringssikre dekk skulle altså ikke hjelpe. Jeg måtte stoppe, fikk nytt forhjul og heiv meg på sykkelen etter feltet som forsvant utrolig fort langt der framme. Dette skjedde etter 7 timer 27 min 31 sek, gjennomsnittshastighet 36,8 km/time, maks hastighet 76,3 km/time, og distanse 274,79 km (halvveis). Etter den tid hadde jeg ingen computer (sensoren var jo på det punkterte hjulet).

Det ble fort mange biler mellom servicebilen og meg og feltet - jeg tok fram tempotaktene og trådde det jeg orket. Og i ettertid så burde jeg ikke ha gjort det - da jeg omsider fikk kontakt med feltet etter xx minutter (15- 20 minutter ?) så hadde også lufta godt ut av meg! Jeg ble totalt utmattet - svimmel, trøtt og ingen krefter i beina - og heller ikke et opplagt hode. Jeg hadde ikke en sjanse å sitte i halen - jeg greide å ta inn feltet, men ikke å følge de, heller ikke greide jeg å sitte bak servicebilen. Jeg tror jeg led av akutt saltmangel.

Så med ett var jeg en ensom meget sliten rytter i Gudbrandsdalen. Alt jeg hadde med meg forsvant i min følgebil som var foran feltet. Jeg fikk dog etter en tid hjelp av servicebilen til Kjell i form av salttabletter og påfyll av vann - takk for det, det kom godt med. Mat hadde jeg nok av. Jeg kom etter hvert sammen med noen skikkelige tursyklister som hadde startet fredagskvelden, det gikk ikke fort, men akkurat passe i min tilstand der og da. 3 mil før Lillehammer kom Oppdal sykkelklubb og jeg hengte meg på de fram til Lillehammer. De fikk langing på Lillehammer og der veltet også en av de så det ble en lengre stopp på hele feltet. Men jeg fikk en ny smell i bakkene ut av Lillehammer og måtte nok en gang slippe. Bergen sykkelklubb kom i bra tempo, men jeg hadde ikke saft i beina til å bli med.. Jeg var innom en bensinstasjon for å fylle på vann, og nå var målet mitt Rudshøgda matstasjon. Og der var det servering: pølse og potetstappe, appelsiner, to kopper med kaffe/fløte og sukker ble inntatt. Etter sikkert 20 minutters stopp og hvile og matinntak i fred og ro var det bare å komme seg videre langs vakre Mjøsa. Nå var jeg blitt betraktelig sprekere igjen, jeg tok igjen noen enslige slitne ryttere, men jeg syklet alene lenge i motvinden. Men så plutselig mens jeg filosoferte over livet kom Bodø sykkelklubb bak meg og her var jeg endelig i en gruppe igjen ca 3 mil før Minnesund. Men før det hadde jeg funnet en mistet langepose med sjokolade og mat som jeg selvsagt plukket opp. Bodø folket syklet etter et skjema på 16 timer - og farten var OK den, selv om det også her var en del slitne folk. Minnesund ble passert - Eidsvoll neste og nå var man jo snart framme! Bodøs følgebilmannskap var fantastisk, de delte ut mat og drikke til hele feltet og oppmuntret alle på skikkelig nordlandsk vis. Sigurd stod i veikanten ved Olavsgård - nydusjet og i mål for lengst - men takk for tilropet Sigurd! Inn til Oslo ble Lågen sykkelklubb tatt igjen, og masse kaos og folk som syklet ned kjeglene som var satt opp ble resultatet, men heldigvis uten velt.

Jeg kom i mål litt over klokka ett, etter 17 timer 18 min og 21 sek var jeg i mål. Det var 19 sekunder bedre tid enn min første styrkeprøve for 20 år siden i 1986! Min 16. tur til Oslo var gjennomført - dog ikke som planlagt, men jeg fullførte og var like hel.

Målet mitt på å komme under 16 timer gikk ikke denne gangen heller. Det ble en veldig tøff tur, alt på grunn av en punktering og en altfor hard oppkjøring til feltet. Jeg var bokstavelig talt helt på felgen, men kom meg opp igjen etter mange og lange mil, og i mål var egentlig formen helt grei. Det blir en tur jeg kommer til å huske lenge. Det å sykle til Oslo er ekstremt - og skal vel være det også?

I Oslo ble jeg tatt i mot av kone, søster og sønn som nok måtte vente lenger enn planen ... men hyggelig å ha de nærmeste i møte da!

Jeg vil takke alle lagkamerater og langere for hjelpen. Jeg vil også takke for alle de fine treningsturene vi har hatt sammen, selv om den første Berkåkrunden vel ikke kan kalles fin med regn, sludd og kulde og punktering (også da) på Orkanger. Men vi er nå skapt slik at vi husker på de fine opplevelser og glemmer de tunge stunder.

Neste år er det vel nye muligheter - men akkurat nå så vet jeg ikke hvor mine ambisjoner vil ende - under 15 timer er knallhardt, rundt 16 timer er overkommelig og 17-18 timer er ikke noe problem. Vi får se hva slags opplegg TVK finner på neste år. Uansett, Styrkeprøven er ikke det viktigste, men det er treningene, andre tur-ritt, karusellritt osv som holder meg i form - og det er vel det viktigste på mitt nivå. Å være i noenlunde OK form.

Egil

Torsdag 15. juni 2006. Byneset

I Ila viste computeren min en snitthastighet på litt over 34 km/t, noe vi var svært tilfredse med. Jeg var hjemme ca. 19:30 og da begynte det å regne. Det må en vel kalle optimale vær-forhold.

Knut

Torsdag 8. juni 2006. Brøttem

Knut Mo

Torsdag 1. juni 2006. Korsvegen

Bra lagkjøring både til og fra Korsvegen, med nøyaktig samme tid begge veier: 55:15 (snitt ca 34 km/t). Knut hadde tydelig mye krutt i kroppen og var ikke den som holdt farten nede. Men opp til Heimdal ble det ungguttene + Bård og Arne som ledet an.

For returen ble det diskutert ulike vegvalg, og det ble en ny vri: gjennom tunnelen ved Gimse, til venstre forbi Melhushallen og så til Udduvoll. Her ble det turbulent idet noen ønsket gangvegen til Klett, men de fleste holdt veien. Mitt synspunkt er at en (racer)sykkelgruppe på trening som hovedregel bør velge vegbanen, ikke gangveger.

Arne M

Lørdag 27. mai 2006: Ytre Trondheimsfjorden Rundt.

Planen var å holde et snitt på rundt 30 km/t fram til Agdenes eller rettere sagt Valset. Vi ville da ankomme fergeleiet kl. 12:15 og følgelig nå ferga som gikk kl 12:30 med passe margin. Helt etter skjema passerte vi Børsa kl. 9:53 og vi fortsatte med jevn fart til Orkanger. Her havnet vi inne på industriområdet, men uten problemer fant vi gangbrua over Orkla og kom oss etter litt om og men opp på riksveien igjen uten punktering. Til Lensvik er det ca. 70 km og vi var der kl. 11:24 dvs. akkurat på skjema. Det var jo ganske idyllisk utover her og biltrafikken var ikke stor og da vi passerte Selva var vi trygge på at vi ville nå ferga med god margin så vi tok det rolig det siste stykket. Vi ventet litt over 20 min. på ferga.

Vi brukte vel rundt 15. min. på Brekstad til handling og til å fylle vann på flasker. Etter å ha passert Botngård var det enkelte av oss begynte å gå tom så vi hadde en lengre stopp ved Krinsvatn. Her var det en utmerket solfylt rasteplass med benk, bord og plen, fasiliteter som vi satte stor pris på.

Opprinnelig var turen satt opp slik at vi skulle nå en ferge som gikk kl. 16:05 fra Rørvik, men pga. for mye tid til proviantering og rasting innså vi at ferge med avgang kl. 16:40 var mest realistisk. Det var enighet om at vi skulle sykle på østsiden av Storvatnet. Dvs. at vi tok til venstre idet vi kom ned i Skaudalen og deretter til høyre etter ca. 1-2 km (opp en lang motbakke). Etter en del opp og ned kom vi inn på riksveien mellom Vanvikan og Rissa like ved veiens høyeste punkt. Vi visste at vi nå sannsynligvis ville nå ferga, men med ganske liten margin. Jeg var derfor ganske irritert over at jeg punkterte like før utforbakkene ned til Vanvikan startet. Eirik og jeg skiftet slange og vi brukte kanskje 4 min. på dette. Erik og Bjørn syklet videre til ferga. Vi trodde jo selvfølgelig at de skulle holde igjen båten. I hvert fall syklet Eirik og jeg det vi var gode for til Rørvik men det gikk ikke fort nok. Ferga gikk kanskje 16:43 mens vi ankom 16:44. Litt surt var det, i og med at det var 1:10 å vente på neste båt, men å ligge en time i sola på en plen og spise banan og Bamse-mums var jo ikke det verste en kunne tenke seg.

Computeren viste ca. 19 mil til Rørvik og plusser en på 11 km for det siste stykket fra Flakk til Ila så ble dette en rundtur på litt over 20 mil. Det er jo en fin runde med variert natur og relativt beskjeden biltrafikk og som syklist er begge fergene gratis. Kanskje det blir større deltagelse neste år?

Knut

Torsdag 25. mai 2006

Torsdag 18. mai 2006

Med hjelp av sørøst-vinden gikk det i god fart til Børsa. Opp dalen mot Skaun begynte det å regne så smått, men ikke verre enn at vi bestemte oss for å ta den lengre runden på vestsiden av Laugen (Knut varslet at han ville ta det litt roligere og valgte østsiden). Denne ruta var ny for meg: Bra asfalt, men smal veg (lite plass til siden for møtende traktor!). Regnet tok seg dessuten kraftig opp, og vi ble spylt med en saus av jord og gjødsel som alle traktorene hadde dratt inn på vegen. Det ble surt og kaldt, og vi tok en kort stopp for å ta på mere klær. I bakken etter Skaun ble det holdt bra tempo (en god anledning til å få opp tempen) men Geir ble beklageligvis etter. Vi andre holdt rett fram ved Gimse (plagsomt sterk sidevind på brua over Gaula) og fulgte E6 til Klætt for å forkorte heimturen.

Det ble som vanlig forsering i bakkene mot Heimdal. Hans-Petter ble førstemann opp, med Egil hakk i hel og de andre like etter. Turens lengde var 64,8 km og det ble holdt en gjennomsnittsfart på 31,5 km/t.
Bård

Knut forteller fra sin tur:
Jeg valgte som sagt en litt kortere trase. Kroppen virket tung. Det var fint å få være sammen med dere opp til Laugen. Det var jo på denne delen det var mest motvind. I bunnen av motbakken opp fra Laugen stoppet jeg og tok på meg en vindjakke for lettere og holde varmen. Tilbake til Melhus gikk det veldig greit i kraftig medvind og også videre til Uduvoll bru. Som sagt - takk for bra følge.
Knut

Torsdag 11. mai 2006

Torsdag 4. mai 2006