Kunnskapen om hvordan talentutviklingsprosessene til kvinnelige utøvere oppleves blant både spillere og trenere har vært etterspurt i litteraturen (Larsen et al. 2020). Mens kunnskapen rundt mannlige utøvere har vært økende på tema som psykologiske ferdighetsutvikling (motivasjon, stress, kommunikasjon etc.) har nyere forskning i større grad også omhandlet kvinnelige utøvere, men fortsatt i betydelig mindre grad enn mannlige utøvere.

De seneste 10 årene har fokuset innenfor ferdighets- og prestasjonsutvikling gått fra et fokus på utøver karakteristikker til å inkludere betydningen av utviklingsmiljøet utøverne er en del av (Baker et al., 2017). Nyere forskning har brukt spørreskjemaet: talent development environment questionaire (TDEQ) som består av dimensjonene: sosialt støttenettverk, langsiktig utviklingsfokus, holistisk kvalitets forberedelse, kommunikasjon og enighet om forventinger (Gangsø et al 2021), for å få en beskrivelse av talentutviklingsmiljøet til utøverne. Slike utviklingsmiljø er ofte både premissleverandører og direkte ansvarlig for utøvernes utvikling og deres forståelse av hva de må utvikle for å kunne ende opp som profesjonelle idrettsutøvere. 

Slike utviklingsmiljø stiller høye krav til utøvernes og deres omgivelser noe som ofte medfører dilemmaer for både utøverne, trenerne og miljøet generelt. Som et eksempel bør idrettsutøvere som ønsker å drive idrett på høyt nivå, i følge Weinberg et al. (2013) akseptere smerte og skade som en uunngåelig konsekvens. Denne forståelsen er i dag så sterkt implementert i idrettskulturen at man kan se på det som en normativ oppførsel (Kabiri et al., 2021). En slik «risikokultur» vil potensielt føre til at unge talentfulle utøvere trener og konkurrerer med smerte og/eller til tross for at man er mentalt sliten (smerte/sliten). Som et resultat er belastningsskader og utbrenthet store dagsaktuelle utfordringer blant unge talentfulle idrettsutøvere i overgangen fra junior til senior (Aasheim, Stavenes, Andersson, Engbretsen & Clarsen, 2018; Barh, 2014). Vi vet lite om den norske ungdomsidretten, som for eksempel utøveres holdninger til det å trene og konkurrere med smerte/sliten, holdninger til det å kommunisere smerte/sliten til sine trenere og lagkamerater, holdninger til bruk av smertestillende medisiner ifm. trening og/eller konkurranse m.m. Vi ønsker derfor å belyse hvordan disse holdningene (risikokulturen) oppleves blant kvinnelige utøvere og hvordan dette henger sammen med type idrett, ferdighetsnivå, trener-utøver relasjonen m.m. Dette er også forhold som i stor grad vil påvirke utøverens motivasjon, stressnivå og grad av perfeksjonisme.

Begge delprosjektene gjennomfører datainnsamling Våren 2022/Høsten 2022.