De siste 30 årene har antallet barn og unge som diagnostiseres med autismespekterdiagnoser (ASD) økt sterkt, både i Norge og andre høyinntektsland (Surén et al., 2019). Hvor stor andel barn og unge som anslås å ha diagnoser innenfor spekteret varierer, men det vanligste anslaget er 0,7%. Samtidig viser studier at opp mot 0,9% av norske barn har fått diagnosen ved 12 års alderen (Surén et al., 2013), og studier fra våre naboland, Sverige og Danmark viser henholdsvis 1,7% (6-12 år), 2,5% (13-17 år) og 1,5% (10 år) (Atladottir et al., 2015; Idring et al., 2015). Jones et al. (2017) viser også til en forekomst på 2,5%. Økningen med alder tyder på at ASD ofte ikke diagnostiseres før seint i barndommen eller tidlig i ungdomsårene. I tillegg ser det ut til å være en større andel gutter enn jenter som får diagnoser på autismespekteret, anslått til en 4:1 ratio (Maenner et al., 2020; Surén et al., 2019).

Både internasjonale og norske studier viser at barn og unge med ASD er mindre fysisk aktive sammenlignet med normalt utviklede barn (Jones et al., 2017; Liang et al., 2020; Mangerud, 2014). Litteraturen preges likevel av utfordringer knyttet til hvordan man måler fysisk aktivitetsnivå og hvilke grupper man sammenligner med, noe som bidrar til stor variasjon i fysisk aktivitetsnivå på tvers av studier.

Med utgangspunkt i den store variasjonen i aktivitetsnivå er det relevant å se på hvilke barrierer og fasilitatorer som vektlegges for deltakelse i fysisk aktivitet blant barn og unge med ASD, i tillegg til motivasjon for å være fysisk aktiv. Barrierer omfatter blant annet opplevelse av kompetanse eller ferdigheter og selvtillit i aktiviteten, eksterne krav til prestasjon, sosiale krav, uforutsigbarhet, interesse for stillesittende aktiviteter, mangel på jevnaldrende å være aktive med og at familiene ikke har tid. Fasilitatorer kan være kompetanse og selvtillit, valg av aktivitet, glede, forutsigbarhet, støtte av jevnaldrende, venner, familie og lærere (Liang et al., 2020; Obrusnikova & Cavalier, 2011; Pan & Frey, 2005). Her er det verdt å merke seg at for noen barn og unge med ASD oppleves en faktor som barriere, mens for andre oppleves den samme faktoren som en fasilitator (Arnell et al., 2018; Pan et al., 2011).

Samlet sett tegnes et bilde av et fragmentert forskningsfelt som det er gjort lite forskning på i norsk kontekst. Det er behov for mer kunnskap om hvor aktiv ungdom med ASD er, på hvilken måte de er fysisk aktiv, og hva som motiverer dem til fysisk aktivitet. Aktuelle forskningsspørsmål er:

1. I hvilken grad når norske ungdommer med ASD gjeldende anbefalinger for fysisk aktivitetsnivå, og på hvilke arenaer er de aktive?
2. I hvilken grad kan deltakelse i fysisk aktivitet blant ungdom med ASD forstås gjennom de grunnleggende psykologiske behovene og motivasjonsprosesser? 
3. Hvilke barrierer og fasilitatorer opplever norske ungdommer med ASD for deltakelse i fysisk aktivitet? 

Som et ledd i kartleggingen av fysisk aktivitetsnivå blant ungdom med ASD er det etablert et delprosjekt med bruk av data fra Ung-HUNT 4: Fysisk aktivitetsnivå og arenaer for fysisk aktivitet blant ungdom med ADHD og/eller ASD. Delprosjektet gir mulighet til å sammenligne fysisk aktivitetsnivå hos ungdom som er diagnostisert med ASD med normalt utviklet ungdom og ungdom diagnostisert med ADHD. Personer med ASD rapporteres å være spesielt sårbare for å utvikle komorbide lidelser, og i litteraturen rapporteres prevalens for ADHD hos personer med ASD mellom 50-70% (Rong et al., 2021). Data omfatter både subjektive og objektive mål på fysisk aktivitetsnivå, og gir anledning til å skille mellom ulike arenaer for fysisk aktivitet.