Amoreceller
Amoreceller
Amoreceller
![Illustrasjon av en amorecelle som er forelsket og holder et rødt hjerte i hånden.](/documents/1337935398/0/annamore.jpg/af3ac257-1b6b-fc0c-7561-e0b2708dc2a7?t=1695041001998)
Amoreceller tekst
Det kribler i magen. Du er varm i kinna og svett i håndflatene. Det føles som om du får elektriske støt hver gang du rører en viss person. Du svimer kanskje rundt deg sjøl, glemmer ting du skulle ha gjort, klarer ikke å konsentrere deg.
I forestillingen «Cella mi» dukker det opp ei celle, Ann Amore, som blir beskyldt for å gjøre folk til idioter. At det er celler som henne som får gutten i forestillingen til å gjøre dumdristige ting og skade seg. For å imponere en han kanskje er forelska i.
Vel, det er ikke bare forelskelse som får folk til å gjøre dumme ting for å imponere. Og det er ikke bare celler som Ann Amore som er på jobb når du blir forelska. Det er det mange celler i mange forskjellige deler av hjernen som er. Noen av dem skiller ut stoffer og hormoner som gir en deilig følelse. Det er disse stoffene og signalene fra hjernecellene som får hjertet til å pumpe raskere og kroppen til å leve sitt eget, ville liv.
Ble du skuffa nå? Hjernen; celler, elektriske signaler og hormoner? Ikke mye romantisk. Nei, det er kanskje ikke så romantisk at hjertet ikke er senteret for følelsene, men en muskel. Riktignok en superviktig muskel, som leverer hormoner og signalstoffer gjennom blodet til allekriker og kroker av kroppen. På oppdrag fra hjernen.
Men stopp litt. Hvorfor er ikke kunnskapen om at alt dette skjer i hjernen vel så romantisk, om ikke mer? At en annen person faktisk kan få det til å ta helt av inni skallen din og fyre opp tusener av hjerneceller?
Så selv om følelsene på en måte er forvist fra sitt gamle hjem i hjertet, og selv om noen liker å sammenlikne hjernen med en beregnende datamaskin, så kan denne «datamaskinen» bli en surrete geleklump når kjærligheten banker på.