×

Caser

Case:
1.1: Manglende åpenhet om disponering av penger i prosjektet
1.2: Manglende rapportering av uhell
1.3: Stilltiende "avtale" om bruk av prosjektmidler
1.4: Beskjed fra overordnet om å omgå regelverket vedrørende innkjøp
1.5: Invitasjon fra firma

Case 1.1: Manglende åpenhet om disponering av penger i prosjektet
En stipendiat har rapportert at hun ikke har innsyn i økonomien i prosjektet hun jobber på. Ved ett tilfelle reiste professoren /veilederen m/kone på konferanse, og stipendiaten tror reisen ble finansiert av driftsmidler på prosjektet. Økonomien styres av veilederen, mens stipendiaten mener dette burde vært institusjonens ansvar og ikke den enkelte professor/veileder.

Flere stipendiater rapporterer om liknende erfaringer, og føler mangel på innsyn og åpenhet om bruk av driftsmidlene i prosjektet. Det står ingenting i kontrakten om hvordan økonomien skal reguleres.

Spørsmål: Burde det vært nedfelt i kontrakten hvordan økonomien skal styres i prosjektet, og hvor bør ansvaret deles mellom professor/veileder, stipendiat og institusjon? Hvordan burde man ta opp problemet

Generell kommentar: PhD-kontrakten pålegger partene en generell informasjonsplikt, men inneholder ingenting spesifikt som dekker den situasjonen som er beskrevet ovenfor. Med utgangspunkt i kommentarer fra pilotutprøverne er ett av problemene manglende åpenhet, og manglende tillit hos den ene parten (stipendiaten). Man kan velge å gjøre regelverket veldig detaljert. Vi tror imidlertid det er langt å foretrekke at man heller jobber for å skape åpenhet om all bruk av ressursene i prosjektet.

Kommentarer fra pilotutprøverne:
Kommentar 1: Ut i fra et likestillingsperspektiv er jeg spesielt opptatt av åpenhet om strukturer som vedrører den enkeltes fremdrift og muligheter ved karrierevalg. En stipendiat kan sikkert lett føle avmakt i slike sammenhenger. Dette gjelder også ved fødselspermisjoner, hvor ledelsen ved instituttet tar inntil 100 000 av prosjektmidlene for å finansiere manglende refusjon fra NAV.

Kommentar 2: Har ikke professoren regnskapsplikt overfor bevilgende myndighet? I så fall vill det vel blitt oppdaget om driftsmidler ble brukt på utilbørlig vis? Uakseptabelt om professoren bruker driftsmidler på sin kone – men også uakseptabelt om stipendiaten sprer "falske rykter" dersom dette ikke stemmer¿

Lenke til PhD-kontrakt , se spesielt del B § 3 om informasjonsplikt: Kandidat og veileder plikter gjensidig å holde hverandre løpende informert om alle forhold av betydning for gjennomføringen av veiledningen. Partene plikter aktivt å følge opp i forhold som kan medføre fare for at veiledningen ikke blir gjennomført slik det er avtalt i § 5 nedenfor.

Case 1.2: Manglende rapportering av uhell
Flere studenter og ansatte ved NTNU jobber i et forsøkslokale hvor SINTEF er hovedaktør. Det skjer et alvorlig uhell i lokalet. Ved en tilfeldighet er få tilstede når uhellet inntreffer. De NTNU-ansatte har bistillinger i den lokale SINTEF-enheten. Hendelsen blir ikke rapportert.

Spørsmål: Hvorfor er det kritikkverdig at hendelsen ikke ble rapportert? Hvilke risker bør veies mot hverandre i dette tilfellet?

Generell kommentar: Vi vet ikke om regelverket er omgått eller ukjent I dette tilfellet. Rapporteringsplikten er klar. Likevel kan det være at fristelsen for å redde eget skinn har vært større enn interessen for å ivareta en sunn forskningskultur? Hvorfor skulle det være problematisk å rapportere hendelsen – eventuelt fordi man ikke hadde gjort nødvendige sikkerhetstiltak?

Kommentarer fra pilotutprøverne:
Kommentar1: Alle uhell skal rapporteres, det skal selvsagt ikke være forskjell på forskere i så måte. Det bør gjelde samme regler for NTNU-ansatte og SINTEF-ansatte. Dessuten vil registrering av slike uhell bidra til bedre forebyggende arbeid i forskningslokalene.

Kommentar 2: Hva slags uhell er det? Litt uklart fra beskrivelsen. Er det personskade? I så fall alvorlig? Skade på utstyr? Mye som er ødelagt? Uansett: Slike hendelser er rapporteringspliktige. Linjeleder ved egen enhet skal varsles, dessuten Arbeidstilsynet om det er alvorlig personskade. Kanskje trengs forebyggende tiltak? Ved arbeidsulykke skal vel også NAV informeres (skadeskjema). Verneombud er kanskje også aktuell å kontakte?

NTNUs regler for melding av avvik.

Case 1.3: Stilltiende "avtale" om bruk av prosjektmidler
En faglærer som leder et prosjekt gjør store deler av arbeidet hjemme i en lengre periode pga. sykdom i familien. Deler av prosjektmidlene benyttes til å bygge om og innrede kontor hjemme slik at arbeidsdagen fungerer bedre.

Spørsmål: Reiser denne saken etiske betenkeligheter, i så fall, hvilke?

Generell kommentar: Avveiningen her gjelder bl.a. omsorg og tilrettelegging på den ene siden, og hvilke midler som i så fall skal brukes på den andre: prosjekt- eller driftsmidler.

Kommentarer fra pilotutprøverne:
Kommentar 1: Det bør ikke brukes prosjektmidler til innredning av hjemmekontoret. I dette tilfelle dreier det seg om arbeidsgivers ansvar og vilje til å gi ansatte mulighet til å kombinere arbeid og omsorgsoppgaver. Derfor bør det brukes driftsmidler til slike formål og ikke prosjektmidler.

Kommentar 2: Bygges det om uten videre? Her bør det vel diskuteres og avklares med involverte parter. På den ene siden bidrar ombyggingen til at prosjektet kan gjennomføres på tross av sykdom, men på den annen side får sannsynligvis vedkommende faglærer en oppgradering av huset sitt og eventuell gevinst/ vinning senere (ved salg, utleie m.m., men også om han/hun skal fortsette å bo der selv).

Lenke til etiske retningslinjer for anskaffelser ved NTNU.

Det nærmeste vi kommer en omtale av saken ovenfor finnes under "Privat bruk av rammeavtaler" hvor det står:

1. Rammeavtaler med leverandører om levering av varer og tjenester til NTNU, skal ikke brukes av tilsatte til privat bruk. Ovenstående gjelder også medarbeidernes nærstående dersom fordelen må antas å ha sin bakgrunn i den tilsattes ansettelsesforhold ved NTNU.

Case 1.4: Beskjed fra overordnet om å omgå regelverket vedrørende innkjøp
I forbindelse med saksbehandling av søknader til XX får en saksbehandler beskjed fra en overordnet at en søknad skal innvilges, selv om det bryter med retningslinjer/lovverk. Hva skal saksbehandleren gjøre?

Spørsmål: Hvorfor er det et problem for saksbehandleren å rapportere saken videre?

Generell kommentar: Her kan man tenke seg flere grunner til at dette er et problem, men uansett vil NTNU ikke være tjent med en kultur hvor overordnede omgår regelverket. Det kan tenkes at regelverket ikke er kjent, men I så fall er det et problem at fagmiljøet mangler tilstrekkelig åpenhet.

Etiske retningslinjer for anskaffelser ved NTNU.

Case 1.5: Invitasjon fra firma
En leder får stadig invitasjon fra et firma om VIP-billett til champions league-kamper, som vedkommende benytter. Andre ansatte reagerer på dette, bør de gjøre noe?

Spørsmål: Hvorfor reagerer andre ansatte på dette, og hvorfor er det klanderverdig at kollegaen takker ja til billettene?

Generell kommentar: Her kan det se ut til at ansatte reagerer ut fra bekymring for hvilke føringer som ligger i forholdet mellom firmaet og den overordnede. Bekymringen bunner muligens i usikkerhet om hvilke interesser som betjenes: NTNUs eller den overordnedes egne interesser?

Etiske retningslinjer for anskaffelser ved NTNU sier til følgende om slike forhold: Tjenestemannsloven § 20 sier:
Forbud mot gaver i tjenesten m. v.
"Ingen embets- eller tjenestemann må for seg eller andre motta gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse som er egnet til, eller av giveren er ment, å påvirke hans tjenestelige handlinger, eller som det ved reglement er forbudt å motta. Overtredelse kan medføre ordensstraff eller avskjed."

Case: Brudd på kjøreregler for god debatt
Høsten 2008 har det vært mange leserinnlegg om ledelse, demokrati og medvirkning i Universitetsavisa ved NTNU. Ved et par tilfeller har debattanter gjort eksplisitte koplinger mellom navngitte personer i NTNUs ledelse og diktaturstyring i andre land. Tidligere rektor Eivind Hiis Hauge kritiserer slike koplinger i et av innleggene, se Universitetsavisa.

Spørsmål: Bør det være grenser for ytringsfriheten i åpen debatt i Universitetsavisa, og er det ønskelig at NTNU innfører kjøreregler for god debatt?

Generell kommentar: Denne saken er interessant fordi den reiser prinsipielle spørsmål om hvorvidt det bør være grenser for ytringsfriheten. I den grad den brukes til å åpne for konstruktiv debatt er den sunn. Når ytringsfriheten derimot dreier fokus over på person I stedet for sak kan den lett perverteres og bli sin egen verste fiende ved å bidra til at debatten lukkes.

Kommentarer fra pilotutprøverne:
Kommentar 1: Det er viktig at Universitetsavisa er arena for åpen og fordomsfri debatt. Samtidig er det også viktig at innleggene ikke inneholder usaklige personangrep.

Kommentar 2: Universitetsavisa er en avis/nyhetsmedium, og dermed ikke bare knyttet til akademisk ytringsfrihet. Det har endret seg en del hva man tillater seg både i trykte medier og i nettaviser i forhold til hva som var gjengs tidligere. Når det gjelder nettaviser/ online publikasjoner spesielt er det jo også en debatt angående leserinnlegg, blogginnlegg m.m. – skal disse modereres, sensureres eller lignende, eller skal hvem som helst kunne skrive hva som helst? Hvis det siste er tilfelle, kan man diskutere hvorvidt redaktøransvaret pulveriseres.

Lenke angående Akademisk ytringsfrihet:
Kunnskapsdepartementets NOU 2006: 19, om akademisk frihet.

Pressens ”Vær varsom”-plakat kan også være en grei referanse.

Case:
3.1: Uakseptabel relasjon og manglende gangsyn
3.2: Inhabilitet på grunn av forskningsinteresser i tilsettingskomité

Case 3.1: Uakseptabel relasjon og manglende gangsyn
Sjefen for en forskningsenhet er involvert i et legemiddelprosjekt. Vedkommende har fått betaling privat fra legemiddelfirmaet for reiser i forbindelse med fagmøter, og deltar etterpå i en evalueringskomité som skal foreta en nøytral vurdering av enheten. Vedkommende synes selv dette er i orden.

Spørsmål: Hvorfor er dette problematisk?

Generell kommentar: Denne saken handler om akseptable og uakseptable relasjoner, og problemer som kan oppstå dersom ansatte ikke er klar over hvilke forpliktelser de har i forhold til egen institusjon, forskerfellesskapet og samfunnet rundt. Institusjon har et ansvar for å bidra til sunn kultur, og til at nyansatte trenes opp til en forskningsetisk robust kultur. Dette fritar selvfølgelig ikke den enkelte fra å ta individuelt ansvar.

Kommentarer fra pilotutprøverne:
Kommentar 1: Dette er et opplagt regelbrudd, dilemmaet er varslingen, av hvem og hvor
Kommentar 2: Det er litt som å be bukken passe havresekken. Det kan se ut som vedkommende handler ut fra egeninteresser og ikke til fordel for flertallet.

Om interessekonflikter på Forskningsetiske komiteers websider.
Se også artikkel i forskning.no hvor det blant annet står følgende: Interessekonflikter oppstår når primære interesser avløses av sekundære interesser. Primærinteressen til en forskningsetisk komité er å ivareta rettigheter, sikkerhet og velferd hos forsøkspersoner. Alle andre interesser er sekundære. Det være seg økonomisk gevinst, profesjonell status, makt eller anerkjennelse.

Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi, se spesielt:
20. Forskeren har plikt til å være åpen om mulige interessekonflikter
Åpenhet i forskningen og om forskerrollen er viktig for å sikre forskningsmessig kvalitet. Forskere som er tilknyttet f. eks politiske eller religiøse interesser og forskere som påtar seg oppdrag fra industri eller myndigheter, kan være med på å skape usikkerhet omkring forhold som kan ha påvirket forskningens resultater. Åpenhet om ulike roller og andre eksterne tilknytninger som forskeren har, kan på den andre siden være med på å skape større trygghet for at forskningsresultatene er uavhengige og pålitelige.

Dette innebærer at:
a) Forskeren legger fram til innsyn informasjon om relevante økonomiske forhold.
b) Forskeren legger fram til innsyn aktuelle verv og annet arbeid i politiske, religiøse eller andre verdibaserte foreninger som kan tenkes å påvirke forskningen.
c) Når det oppstår mulig konflikt mellom ulike roller, skal forskeren klargjøre i hvilken grad han eller hun taler ut fra forskerrollen eller ut fra andre roller.

Case 3.2: Inhabilitet på grunn av forskningsinteresser i tilsettingskomité?
En forsker søkte å bli bedømt for professorkompetanse. I tilsettingsutvalget satt en phd-kandidat som hadde et veilederforhold til søkeren.

Spørsmål: Var det riktig at stipendiaten var med i panelet? Hvem bør avgjøre om det er inhabilitet i slike tilfelle?

Generell kommentar: Spørsmålet om habilitet er ikke alltid helt krystallklart, men generelt gjelder at dersom det oppstår en interessekonflikt som følge av relasjonen er det et tegn på inhabilitet.

Kommentarer fra pilotutprøverne:
Kommentar 1: Stipendiaten burde ikke vært med i tilsettingspanelet. Hennes/hans beslutninger vil sannsynligvis være mer subjektiv enn de ellers ville ha vært, når vedkommende har et veilederforholdt til søker. Mange hevder riktignok at det er viktigere for kvinner enn menn å kjenne noen i bedømmelseskomiteer – og generelt i tilsettingsprosessen - men det kan også slå begge veier. For å skape mest mulig nøytrale og rettferdige prosesser bør dette ikke forekomme, og det må være et felles ansvar for leder og andre involverte.

Kommentar 2: De som satte sammen komiteen burde kanskje i utgangspunktet forsøkt å sjekke om det eksisterte uheldige relasjoner og mulig inhabilitet. Når dette ikke ble gjort, burde stipendiaten selv reflektert over hvorvidt det var riktig å si ja til dette vervet. Dersom den som søkte opprykk fikk vite om sammensetningen, kunne denne personen kommet med innsigelser hvis vedkommende mente at stipendiaten var inhabil.

Forvaltningslovens regler for inhabilitet, se spesielt pkt. 4:
Når blir man inhabil?
Forvaltningslovens § 6 inneholder to hovedtyper regler om når man blir inhabil. I første ledd settes det opp en liste over typiske situasjoner hvor man blir inhabil uten noen nærmere skjønnsmessig vurdering. I annet ledd settes det så opp en skjønnsmessig generell regel som skal supplere de "automatiske" reglene i første ledd. Det kan ofte oppstå tvil om inhabilitetsspørsmålet og i de fleste sammenhenger vil tradisjonen være at saksbehandlerne i tvilssituasjoner heller fratrer enn å ta sjansen på å overtre inhabilitetsreglene.

I § 6, 1. ledd er det listet opp ulike situasjoner der inhabilitet oppstår. I punkt a) fastslås det at saksbehandleren (selvsagt) blir inhabil dersom han selv er part i saken.

Case:
4.1: Bistilling og søknad om prosjektmidler fra NFR
4.2: Forskningsavtale om miljøfiendtlig forskning?
4.3: Interessekonflikter: Bukken og havresekken
4.4: Kommersialiserbart produkt og avbrutt doktorgrad

Case 4.1: Bistilling og søknad om prosjektmidler fra NFR
En NTNU-ansatt professor har en bistilling (20 %) innen eget fagfelt ved en Høgskole i Nord-Norge. NFR lyser ut prosjektmidler innen dette fagfelt. Forskergruppen som vedkommende er en del av ved NTNU arbeider i fellesskap med en søknad til NFR. Bi-arbeidsgiveren ved Høgskolen har også tenkt å sende inn en søknad på de samme NFR- midlene. ”Vår” professor blir bedt om å bistå med å utarbeide søknaden til NFR også fra Høgskolen. Dermed er ”vår” professor med på to søknader på de samme NFR-midlene, en fra NTNU og en fra Høgskolen hvor vedkommende har bistilling.

Spørsmål: Bør denne situasjonen oppfattes som en interessekonflikt, og er det etisk akseptabelt å være med på begge søknadene? Er det greit å ha på seg to hatter?

Generell kommentar: Generelt gjelder at man skal være åpen om hvilke mulige interessekonflikter man kan komme til å oppdage I forhold til arbeidsgiver. Hvorvidt dette tilfellet skal oppfattes som en interessekonflikt eller bare et konkurrerende forhold er antakelig ikke helt opplagt.

Retningslinjer for naturvitenskap og teknologi, om "Åpenhet, oppdragsforskning og interessekonflikter".

Case 4.2: Forskningsavtale om miljøfiendtlig forskning?

Rektor Torbjørn Digernes skriver i sin blogg 7. november 2008 om forskning på utvinning av oljesand i Canada:

Forrige fredag kunne jeg lese eine grausame salbe på lederplass i Morgenbladet. Tittelen var «Rektor Digernes’ logikk». Bakgrunnen er at NTNU, sammen med tre kanadiske universiteter, har inngått en forskningsavtale med StatoilHydro i Canada om forskning på effektivisering og miljømessig forbedring av utvinning av olje fra oljesand. I den anledning ble jeg intervjuet i Under Dusken. Morgenbladets lederskribent grep fatt i en uttalelse i intervjuet som var tatt helt ut av sin sammenheng, og laget et retorisk resonnement som endte med gasskammer og masseødeleggelsesvåpen.

Det var lite hyggelig lesning. Jeg er heller ikke spesielt imponert over verken logikken eller etikken i lederen. Men det dreier seg om et viktig tema, og det var viktig å svare. I dagens utgave av Morgenbladet har jeg derfor fått spalteplass til rektor Digernes’ egentlige logikk.

Spørsmål: Hva slags og hvem sine interesser bør rektor og en institusjon som NTNU ivareta i dette tilfellet? Er noen interesser overordnet andre (individuelle, institusjonelle, samfunnsinteresser, andre?) I siste innlegg påstås at Digernes gjør god etikk avhengig av teknologiske fremskritt. Vil en slik kopling bidra til å redusere teknologi (og NTNUs interesser) til en snever forståelse av god teknologi?

Generell kommentar: Problemstillingen er dels om man skal forske på alt, og hvordan man skal avveie ulike typer risker mot hverandre. Her har vi jo åpenbart å gjøre med ulike interessenter: enkeltinstitusjon (særinteresser?), samfunns/-fellesinteresser, i tillegg til et spesifikt dilemma: felles energibehov som krever både beskyttelse og risktaking på samme tid. Dette tilfellet reiser også spørsmål om hvilke interesser bør som bør ha krav på størst lojalitet.

Case 4.3: Interessekonflikter: Bukken og havresekken
En NTNU-professor med bistilling i SINTEF har vært med på et forskningsprosjekt hvor målet var å utvikle en vaksine. Samtidig var han rådgiver for et legemiddelfirma, i tillegg til å være med i en ekspertgruppe for sosial- og helsedirektoratet (SH-dir). Forholdet ble tatt opp i media og kritisert fra fagmiljøet.

Spørsmål: Er denne situasjonen kritikkverdig, i så fall hvorfor?

Generell kommentar: Slike tilfeller svekker tilliten til forskningen, og trekker også forskerens troverdighet i tvil. Saken er et klart eksempel på uheldig interessekonflikt mellom individ og system(er).

Kommentarer fra pilotutprøverne:
Kommentar 1: Det mest kritikkverdige er vel forholdet til legemiddelfirmaet.

Kommentar 2: Koblingen mot legemiddelfirma er klart uheldig, spesielt i forhold til troverdighet.

Kommentar 3: Det er en viss sannsynlighet for at sterke økonomiske interesser er inne i bildet (legemiddelfirmaet), og at vedkommende dermed ikke uten videre kan ansees som nøytral i forhold til SH-dir.

Forskningsetisk artikkel som bl.a. foretar litt refleksjon om interessekonflikter i forholdet mellom forskningsetiske komiteer og legemiddelindustrien.
Se også artikkel om klinisk utprøving av legemidler.

Samme typen resonnement kan også anvendes på andre relasjoner, spesielt med utgangspunkt i følgende passus om primær- og sekundærinteresser:

Interessekonflikter oppstår når primære interesser avløses av sekundære interesser. Primærinteressen til en forskningsetisk komité er å ivareta rettigheter, sikkerhet og velferd hos forsøkspersoner. Alle andre interesser er sekundære. Det være seg økonomisk gevinst, profesjonell status, makt eller anerkjennelse.

Case 4.4: Kommersialiserbart produkt og avbrutt doktorgrad
En phd-kandidat utviklet en kommersialiserbar programvare for analyse av biomedisinske data. Prosjektet var del av et samarbeid mellom teknologer og medisinere, og krevde arbeidsdeling mellom to fakultet. I dette tilfelle ble det et spørsmål om rettigheter til produktet. Saken fikk en juridisk oppfølging internt på NTNU, og løsningen ble at kandidaten ble løst fra kontrakten uten å få gjort ferdig doktorgraden. Veilederen satte i dette tilfellet en stopper for phd-kandidaten som gikk til en ekstern interessent med produktet, uten doktorgrad.

Spørsmål: Kunne det tenkes en alternativ løsning i dette tilfellet slik at kandidaten hadde blitt ferdig og rettighetene til produktet ikke hadde forvunnet fra NTNU?

Generell kommentar: Dette tilfellet dreier seg om uklare prosedyrer/kontrakt og om manglende rapportering om framdrift i veileder/kandidat-relasjonen. Samtidig berører det spørsmål om bruk og publisering av data, interessekonflikter, åpenhet og tillit. Samtidig viser det noe av sårbarheten ved store samarbeidsprosjekter der kravene til godt samarbeid er store og der mye kan stå på spill (menneskelig og økonomisk).

Kommentarer fra pilotutprøverne:
Kommentar 1: Det hadde nok vært mest økonomisk for NTNU at kandidaten hadde gjort ferdig doktorgraden og ikke forsvunnet fra NTNU.

Artikkel fra Innovasjon Norge om immaterielle rettigheter som kan omfatte patent, design og varemerke.

Case
5.1: Varsling ved uredelig referansepraksis
5.2: Offer for varsling
5.3: Veilederansvar og kriterier for plagiat


Case 5.1: Varsling ved uredelig referansepraksis
Professor Ugelstad skapte partikkelkuler som var et stort gjennombrudd i kreftforskningen. En amerikansk professor siterte Ugelstad i sine to første artikler om dette emnet, deretter siterte han seg selv.

Spørsmål: Hvorfor er dette problematisk, og hvordan kan problemet håndteres? Skrive til redaktøren, plikt til å varsle, plikt til å sjekke kilder?

Generell kommentar: Denne saken berører problemer knyttet til utilbørlig referansepraksis. Det viktige spørsmålet er imidlertid hvorfor det er utilbørlig å referere bare til seg selv i senere publikasjoner (selv om man i tidlige publikasjoner først har referert til opphavsperson). To åpenbare grunner: Man bør gi opphavspersonen kreditt; i tillegg gjelder dette også sporbarhet som er viktig for å gjøre forskningen effektiv – andre forskere skal lett kunne finne relevant materiale om en sak.

Kommentarer fra pilotutprøverne:
Kommentar 1: Her kommer både norsk og internasjonal opphavsrettslig lovgivning inn, se Åndsverkloven og Bernkonvensjonen. I ÅVL er et viktig punkt såkalte ideelle rettigheter, dvs. rett til å bli sitert, se for eksempel § 3 første ledd, ”Opphavsmannen har krav på å bli navngitt slik som god skikk tilsier, så vel på eksemplar av åndsverket som når det gjøres tilgjengelig for allmennheten.”.

Vancouverreglene er også sentral i denne saken. Direkte lenke til reglene.

Se også artikkel om medforfatter og god forskningspraksis.

Nyttige lenker som gir informasjon om ulike referansesystemer:

  • Medisin og naturvitenskap: Vancouver og APA-systemene.
  • Harvardsystemet brukes innenfor både samfunnsfag, teknologi og naturvitenskap.
  • APA (American Psychological Association) brukes mye innen både samfunnsfag og humaniora, men også medisin og naturvitenskap. Les mer om APA-style
  • Artikkel om medforfatterskap i Tidsskrift for den norske lægeforening.

Case 5.2: Offer for varsling
Arbeidstakere ved en enhet for petroleumsforskning mente at sjefen burde gå på grunnlag av anklager om korrupsjon mot ham. Sjefen ble tatt ut av stillingen og flyttet til en ny jobb. Granskning viste imidlertid at sjefen ikke hadde gjort noe galt.

Spørsmål: Hvem er ansvarlig, arbeidstakerne, styret eller sjefen? Hva kan gjøres dersom det ikke blir gjennomslag for anklager når saken har gått til topps tjenestevei?

Generell kommentar: Denne saken handler om et stort og komplekst problem, nemlig varsling. Både nasjonalt og internasjonalt er det for tiden stort fokus på tiltak som skal ivareta både varsler og den det blir varslet om. Det spesielt alvorlige i denne saken er at en person urettmessig havnet i en offerrolle. Denne saken reiser en rekke etiske problemstillinger som er egnet til refleksjon. Hva skjer når media forhåndsdømmer, og det viser seg at det som står i avisene er løgn? Skal den som urettmessig er blitt offer for varslingen gå ut i media og forsvare seg når vedkommende vet at dette rammer institusjonen med flere nye negative oppslag?

Kommentarer fra pilotutprøverne:
Kommentar 1: Hvordan skal man sikre at varslingen skjer ut fra riktig type motiv: Å bidra til mer redelighet i forskningen? I dette tilfellet kunne det se ut som andre motiver kan ha vært styrende. Hva skal til for å regnes som varsler? Og hva når "varsleren" har egne motiv? Hvilke konsekvenser bør det få for en varsler dersom hun eller han varsler på feilaktig/uredelig grunnlag?
Kommentar 2: Mye tyder på at anklagene kanskje ikke vært undersøkt nok, det burde både sjefen og Styret ha gjort. Etter slike anklager kan det sannelig ikke være lett å komme tilbake til arbeidsplassen. Og jeg er ikke sikker på hvordan den mottakelsen i tilfelle burde vært.
Kommentar 3: Hvem som er ansvarlig avhenger av styreinstruks og fullmakter. I forhold til varsling er det viktig å ha rutiner for hvem det skal varsles til i slike tilfeller. Dette blir vel klarere når NTNUs egne retningslinjer for varsling kommer på plass.
Kommentar 4: Dette ser ut som et tilfelle av ”skyldig inntil det motsatte er bevist”? Denne sjefen kunne muligens bedt om juridisk bistand fra fagforening? Det kommer ikke frem på hvilket grunnlag forflytningen skjedde. Hvis enheten for petroleumsforskning er en del av NTNU, er vel Arbeidsmiljøloven relevant? Her reguleres også denne sjefens adgang til å påklage vedtak om suspensjon, ordensstraff, oppsigelse med mer.

Nyttige lenker:

Case 5.3: Veilederansvar og kriterier for plagiat
En avhandling ble vurdert som noe i skjæringsfeltet mellom plagiat, dårlig håndverk og dårlig henvisningspraksis. Bedømmelseskomiteen reiste spørsmål om hva fakultetet ville gjøre. Komiteen ble henvist til retningslinjene og måtte avgi innstilling. Dersom det var dårlig håndverk kunne den underkjennes, men om den ble vurdert som plagiat ville den bli avvist som juks. Fakultetet reiste spørsmål ved veilederens rolle her.

Spørsmål: Er dette kun et problem med fraværende veileder? Hva med ulike standarder i ulike fagkulturer?

Generell kommentar: Denne saken berører flere dilemma, bl.a. om ulike standarder for å trekke skillet mellom plagiat og dårlig håndverk. Vi vet at det er store internasjonale variasjoner, men også ulike faglige normer. Ikke minst er det stor variasjon med hensyn til veilederens rolle under prosessen med avhandlingsarbeidet. Det eneste som er helt klart i dette tilfellet er at kommunikasjonen underveis har vært alt for dårlig/ lukket. Man må imidlertid kjenne den konkrete saken for å vite hvordan skyld og ansvar skal fordeles.

Kommentarer fra pilotutprøverne:
Kommentar 1: I hovedsak er dette veileders ansvar, vedkommende burde ha nok faglig kompetanse til å vurdere tidligere i arbeidet om dette dreide seg om plagiat eller ikke.
Kommentar 2: Fakultet, institutt og/ eller veileder kunne anbefalt kandidaten underveis i studieløpet å gjøre seg kjent med referansehåndtering og kildekritikk/ kildehenvisninger m.m. Det er vel litt ulike syn på hvordan dette skal gjøres og på hvilke krav som kan stilles både innen forskjellige fagfelt og innen forskjellige kulturer/ land (Norge vs. Kina f eks). Men ellers burde vel veileder sett av tekstutkast underveis at dette bar galt av sted?

Ved Universitetet for miljø og biovitenskap, UMB, har man laget en kontrakt for å minske problemer rundt plagiering

Lenke til interessant artikkel om plagiering i Tidsskrift for den norske lægeforening.

I del B av PhD-kontrakten, § 4 og 5 står følgende om informasjonsplikten:
§ 4 Informasjonsplikt
Kandidat og veileder plikter gjensidig å holde hverandre løpende informert om alle forhold av betydning for gjennomføringen av veiledningen. Partene plikter aktivt å følge opp i forhold som kan medføre fare for at veiledningen ikke blir gjennomført slik det er avtalt i § 5 nedenfor.

§ 5 Kandidat og veileders plikter ved gjennomføring av veiledningen
Veileder skal i tillegg til det som er fastsatt i -forskriften

  • gi råd om formulering og avgrensing av tema og problemstilling
  • drøfte og vurdere hypoteser og metoder
  • gi hjelp til orientering i faglitteratur og datagrunnlag (bibliotek, arkiv, etc.)
  • drøfte opplegg og gjennomføring av fremstillingen (disposisjon, språklig form, dokumentasjon m.v.)
  • hjelpe med å føre kandidaten inn i relevante vitenskapelige miljøer drøfte resultater og tolkningen av disse
  • gi kandidaten veiledning i forskningsetiske spørsmål knyttet til avhandlingen

Doktorgradskandidat skal:

  • legge fram utkast til deler av avhandlingen for veileder. Deler av avhandlingen kan eventuelt legges fram i sammenheng med seminar
  • i sitt arbeid etterleve forskningsetiske prinsipper som gjelder for fagområdet.

Case
Startfasen:
6.1: Mangelfull kontrakt og avtalebrudd
6.2: Uoversiktlig ansvars- og rollefordeling: Interessekonflikt og vridning av prosjekt
6.3: Inngåelse av forskningskontrakt på tvilsomme premisser
6.4: Uklar kontrakt med hensyn til pliktarbeid

Midtveis:
6.5: Vriding av prosjekt og kontraktsbrudd med finanskilde
6.6: Uklart ansvar med hensyn til skifte av veileder

Avslutningsfasen:
6.7: Standarder for medforfatterskap
6.8: Ulike normer for veileder som medforfatter i flerfaglige prosjekter

Startfasen

Case 6.1: Mangelfull kontrakt og avtalebrudd
En stipendiat som skal arbeide mye med eksperimenter er uvillig til å jobbe mer enn fra kl 8-16. Veilederen ser at det ikke går å bli ferdig uten mer finansiering. Dermed brytes kontrakten. En del av problemet er at eksperimenter styrer personen, ikke omvendt. Det er imidlertid ikke skriftlig nedfelt i kontrakten at dette ikke er en 8-16 jobb og at man må basere seg på kompensasjon i form av fritid senere. På den ene siden tilsier situasjonen en oppsigelsesprosess på grunn av avtalebrudd, men ingen gjør noe. Det hele skurer og går til pengene tar slutt, og prosjektet går i vasken.

Spørsmål: Hvordan bør kontrakten håndheves, hvem har ansvar for at det skjer?

Generell kommentar: Denne saken ser ut til å handle om mangelfull kontrakt, men også mulig avtalebrudd, handlingsvegring. For øvrig kan det ser ut til å foreligge forpliktelser som ikke er skriftlig nedfelt i kontrakt, eventuelt er de formidlet muntlig.

Kommentarer fra pilotutprøverne:
Kommentar 1: Er det ikke veileders ansvar å håndheve kontrakten, i tillegg til å gi nødvendig informasjon på forhånd for å unngå slike hendelser?
Kommentar 2: Dette burde vel vært nedfelt i kontrakten? Hvorfor er kandidaten uvillig? Kan hende det er en kandidat med små barn, som er avhengig av barnehageåpningstider eller SFO? Da burde det også gått frem i utlysningsteksten at dette er en stilling som forutsetter ukurant arbeidstid, og som dermed ikke passer for alle?

PhD-kontrakten gir generelle retningslinjer, men sier ingenting spesifikt om ukurant arbeidstid.
Likestilling ved NTNU.

Case 6.2: Uoversiktlig ansvars- og rollefordeling: Interessekonflikt og vridning av prosjekt
Forskningsrådet delfinansierer et doktorgradsprosjekt sammen med fakultetet. Underveis i arbeidet ønsker stipendiaten ny veileder. Dette resulterer i vridning av prosjektet, noe veileder er med på. Prosjektet oppfattes som at det var et åpent stipend, og de føringer som ligger i kontrakten underkommuniseres eller overses. Det blir en interessekonflikt mellom stipendiat/veileder og oppdragsgiver. Fakultetet får et problem når prosjektet ikke lenger oppfyller oppdragsgivers grunnlag for finansiering. Det resulterer i at fakultetet må overta finansieringsansvaret for at kandidaten skal bli ferdig med avhandlingen.

Spørsmål: Hvorfor innebærer denne interessekonflikten et etisk dilemma?

Generell kommentar: I dette eksemplet har det vært underkommunisering av føringer i prosjektet, manglende åpenhet, uklar kontrakt, samt uklar og uoversiktlig ansvars- og rollefordeling. Som i flere andre case er manglende åpenhet og uklar ansvars- og rollefordeling en gjenganger. Dels kan dette være et eksempel på uklare ansvarslinjer, men det kan også være uttrykk for interessekonflikter.

Kommentarer fra pilotutprøverne:
Kommentar 1: Klassisk eksempel på manglende informasjon, forventninger og krav knyttet opp mot prosjektet.

Case 6.3: Inngåelse av forskningskontrakt på tvilsomme premisser
En av kandidatene som ble innkalt til intervju for en 4-årig NFR-finansiert PhD med undervisningsplikt var gravid, og visste det selv uten å informere om det i intervjuet. Veileder vet om graviditeten, og oppfordret likevel kandidaten til å søke. Hun vurderes likt med en mannlig søker. Prosjektet har en tidsavgrenset ramme.

Spørsmål: Burde graviditeten telt med i avgjørelsen, og burde den kvinnelige søkeren dermed informert om saken? Eller er det riktig å legge inn begrensninger i noen prosjekter?

Generell kommentar: Det er ikke opplagt om dette bør betraktes som underkommunisering viktig informasjon og kritikkverdig mangel på åpenhet.

Kommentarer fra pilotutprøverne:
Kommentar 1: Har det vært god nok informasjon om tidsaspektet, undervisningsplikt etc.. burde kandidaten informert om dette. Det bør ikke være noen begrensinger i forhold til hvem som kan søke. Det er fortsatt kun kvinner som føder barn og det skal være mulig å kombinere karriere og familieliv. Derfor er åpenhet i slike sammenhenger spesielt viktig. Tidsaspektet er også viktig, et 4-årig prosjekt med 1 års permisjon bør kunne kombineres.
Kommentar 2: Det er ikke så mange ukene en nybakt mor må ta ut selv (det er mulig for barnefar å ta ganske stor del av permisjonstiden). Kanskje kandidaten ser for seg at en slik deling er aktuell, og at det dermed ikke er relevant å nevne graviditet? Eller at det faktisk ikke skal spørres om slikt i forbindelse med jobbintervju.

Likestilling ved NTNU.

Case 6.4: Uklar kontrakt med hensyn til pliktarbeid
En stipendiat ble spurt av veilederen om å arrangere en konferanse. Han opplevde at han ikke kunne si nei på grunn av antatt dårlig forhold til veileder. Kandidaten fikk imidlertid ikke regnet dette som pliktarbeid. Stipendiaten opplevde dette som uklar regulering av kontrakten, og manglende vilje i systemet til å sørge for klar nok regulering med hensyn til definering av pliktarbeid. Konsekvenser for stipendiaten var at dette gikk utover både forskning og fritid.

Spørsmål: Hva kan gjøres for å bedre slike forhold?

Generell kommentar: Dette tilfellet gjelder uklarhet og ulike fortolkninger hos veileder og ph.d.-kandidat om hva som kan pålegges av oppgaver uten at det regnes som pliktarbeid. Kandidaten opplevde selv at dette ikke bare var et problem i forholdet til veileder, men like mye et systemproblem som det var vanskelig å gjøre noe med.

Kommentarer fra pilotutprøverne:
Kommentar 1: Er vi tjent med et regelverk som er så detaljert at man unngår slike hendelser?
Kommentar 2: Problemer med hensyn til hva som kan regnes som pliktarbeid er vel ikke så uvanlig? Antagelig lurt å få nedfelt mest mulig konkret i kontrakt.

Her er en lenke til DION som bl.a. tar opp pliktarbeid. Her fremgår det at det er store forskjeller mellom instituttene, og at det sannsynligvis foregår mye usynlig pliktarbeid.

Se også forskrift om stipendiaters pliktarbeid og ansettelsesforhold.

Universitetet i Tromsø, SV-fakultetet, klare retningslinjer.

Midtveis

Case 6.5: Vriding av prosjekt og kontraktsbrudd med finanskilde
(klinisk medisinsk prosjekt som ble endret til basalforskningsprosjekt underveis)

Et klinisk forskningsprosjekt var finansiert av NFR, Helse/ rehabilitering, Kreftforeningen og samarbeidsorganet for Helse Midt-Norge/NTNU. Underveis i prosjektet ble det gjort endringer i forhold til opprinnelig forskningsprotokoll, en endring ingen hadde kontroll over. Fra å være et klinisk forskningsprosjekt ble det dreid mot et basalforskningsprosjekt. Forutsetningen for finansiering var dermed brutt. Flere problemer følger av denne vridningen av prosjektet.

Spørsmål:

  • Det var mange søkere til prosjektet, hva med forholdet til andre søkere?
  • Veilederen hadde større interesse av basalforskning enn av klinisk forskning, hva med ansvaret for vridningen av prosjektet?
  • Hva med kandidatens lojalitet til finanskilde og veileder?
  • Hvem er kompetent til å definere forskningsbehov – kanskje er veilederens vridning motivert av en vurdering av allmenninteressen?

Generell kommentar: Denne saken reiser mange viktige problemstillinger vedrørende kontrakter, forholdet veileder/kandidat, interessekonflikter, og åpenhet.

Retningslinjer for naturvitenskap og teknologi.

ph.d.-kontrakt, se spesielt § 3 om informasjonsplikt.

Kandidat og veileder plikter gjensidig å holde hverandre løpende informert om alle forhold av betydning for gjennomføringen av veiledningen. Partene plikter aktivt å følge opp i forhold som kan medføre fare for at veiledningen ikke blir gjennomført slik det er avtalt i § 5 nedenfor.

Case 6.6: Uklart ansvar med hensyn til skifte av veileder
Dette gjelder bl.a. tilbakemeldingsrutiner med hensyn til kandidatens egnethet for forskning Skifte av veileder kan være problematisk, spesielt fordi bekymringsmeldingene kommer for sent. Problemet er ofte dårlig personkjemi. Fakultetet forsøker å få til en 3. semesters vurdering av veilederfunksjonen hvor prodekan, leder for ph.d.-utdanningen, veileder og kandidat er med. En viktig vurdering kan være om kandidaten bør anbefales å avslutte. Dette er imidlertid også juridisk problematisk. Fra fakultetsperspektiv er dette også et sentralt instituttlederansvar, knyttet til at instituttene og ikke fakultetet får intensivmidlene for ferdige avhandlinger.

Spørsmål: Hva bør avgjøre hvorvidt kandidaten bør rådes til å avbryte avhandlingsarbeidet, og hva bør man gjøre når personkjemien fungerer dårlig – hvem bør ha ansvar for å gjøre hva?

Generell kommentar: Skifte av veileder er en av de vanskeligste sakene når det først har oppstått problemer. Dels kan det dreie seg om interessekonflikter, men veldig ofte er det personkjemi som er det største problemet. De rapporteringssystemer som fins er ofte ikke god nok ved NTNU, det trengs klarere prosedyrer for å håndtere slike saker, ikke minst å senke lista for når man tar affære. Et første viktig steg vil være å skape større åpenhet og samtidig avdramatisere

Kommentarer fra pilotutprøverne:
Kommentar 1: Det er på alle måter instituttets interesse at veilederforholdet fungerer bra, både faglig og økonomisk. Derfor skulle de sørget for veilederskifte, egentlig et felles ansvar, kandidaten må si ifra til instituttledelsen og instituttledelsen ta affære.

Lenke til informasjon om skifte av veileder.
Problemet er imidlertid ofte å ta dette skrittet selv, det er her skoen oftest trykker.

Avslutningsfasen

Case 6.7: Standarder for medforfatterskap
Noen avhandlinger er artikkelsamlinger, også ved fakulteter som fra tidligere har en tradisjon for monografier. Når bør veilederen være medforfatter i stedet for bare å avtakkes i forordet? Dette spørsmålet er i økende grad relevant for flere fakulteter ettersom medforfatterskap oppmuntres. Det kan dessuten spores en potensiell budsjettmessig premiering til visse fakultetet dersom flere forfattere er inkludert.

Spørsmål: Bør humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag ha en enhetlig standard som regulerer medforfatterskap (á la Vancouverreglene innen medisinske fag), og hvilke kriterier bør i så fall legges til grunn?

Kommentarer fra pilotutprøverne:
Kommentar 1: Dersom dr-avhandlingen består av artikler der veileder er medforfatter, blir det kanskje vanskelig for en komité å vurdere kandidatens prestasjon?
Kommentar 2: Det er ulik praksis ved ulike fakultet; spørsmålet er om det bør være mer enhetlige standarder?

Artikkel om medforfatterskap, se artikkel om medforfatterskap i Tidsskrift for den norske lægeforening.

Regelverk, se Vancouverreglene, omtale av dem av forskningsetiske komiteer.

Direkte lenke til reglene.

Case 6.8: Ulike normer for veileder som medforfatter i flerfaglige prosjekter
Mange prosjekt er et samarbeid mellom medisinske og teknologiske fag. Publiseringsnormene er imidlertid svært ulike innen disse to fakultetenes fagområder. Eksempelvis finnes det innen teknologiske fag ingen sterk tradisjon for at veileders rolle uttrykkes gjennom å være sisteforfatter på artiklene i avhandlingen., i motsetning til i medisinske fag. Det å være sisteforfatter innen medisin er eksempelvis mer meritterende enn å stå som nr. 2 eller 3 i en lang rekke av medforfattere. I tverrfaglige prosjekter leder dette til bedømmelsesproblemer, noe som i sin tur kan motvirke tverrfaglighet.

Spørsmål: Hvordan kan NTNU løse problemet med tverrfaglige satsninger og prosjekter som organisatorisk passer dårlig inn i linjestrukturen? Det gjelder alt fra kontrakt, veiledning og bedømmelse av professorkompetanse til publisering og merittering.

Generell kommentar: Ulike publiseringsnormer er ikke nødvendigvis et problem, men kan komme til å bli det i tverrfaglige/flerfaglige prosjekter. En gjenganger er problemer knyttet til publisering, her kan det ofte oppstå interessekonflikter, og uklarheter i forholdet mellom ph.d.-kandidat/masterstudent og veileder. Det meste av virksomheten ved NTNU styres av linjestrukturen, men denne greier ikke alltid å fange opp sårbare punkter i flerfaglige prosjekter. Mangelfull kommunikasjon mellom ulike veiledere kan ofte være hovedproblemet.

Case
Manglende åpenhet i forskningskulturen
7.1: Uklart ansvar med hensyn til skifte av veileder/oppsigelse av kandidat
7.2: Manglende åpenhet i forskningskulturen

Uklarhet om bruk av data og publisering i prosjektet
7.3: Veileders (mis)bruk av kandidatens data
7.4: Vridning av oppgave for å få publisere

Manglende åpenhet i veilederforholdet

Case 7.1: Uklart ansvar med hensyn til skifte av veileder/oppsigelse av kandidat
Skifte av veileder kan være problematisk, spesielt fordi bekymringsmeldingene kommer for sent. Problemet er ofte personkjemi som ikke fungerer godt mellom kandidat og veileder. Ett fakultet forsøker å få til en 3. semesters vurdering av veilederfunksjonen, med prodekan, leder for PhD-utdanningen, veileder og kandidat. En viktig vurdering kan være om kandidaten bør anbefales å avslutte. Dette er imidlertid også juridisk problematisk. Fra fakultetsperspektiv er dette også et sentralt instituttlederansvar, knyttet til at instituttene og ikke fakultetet får intensivmidlene for ferdige avhandlinger.

Spørsmål: Hva bør avgjøre hvorvidt kandidaten bør rådes til å avbryte avhandlingsarbeidet, og hva bør man gjøre når personkjemien fungerer dårlig – hvem bør ha ansvar for å gjøre hva?

Generell kommentar: Dette er et problem som ofte ikke fanges opp ad de kontraktfestede rapporteringene fra veileder og kandidat. Mange ulike årsaker kan ligge til grunn; interessekonflikter og lukket kommunikasjonskultur gjelder i noen tilfeller. Situasjonen skaper imidlertid ofte et etisk dilemma: Juridiske hindringer for å be en kandidat om å avbryte på den ene siden, og ansvarsunndragelsen ved ikke å si fra dersom kandidaten ikke er egnelig. På dette området ser det ut til at NTNU trenger mye større åpenhet, og samtidig klarere kontraktfesting.

Case 7.2: Manglende åpenhet i forskningskulturen
Dette handler om en kandidat som sluttet uten kommunikasjon med veileder.

Saken dreide seg om ny instrumentering som ikke fungerte. Stipendiaten som arbeidet med dette følte seg neglisjert av forskergruppen, ble henvist til seg selv, og sluttet. Vedkommende hadde ikke kommunikasjon med veileder om at han ikke ble satt pris på eller tatt på alvor. Sannsynligvis var hovedproblemet at personene ikke fungerte sammen, og at veilederen ikke skjønte problemet. En del av problemet er den asymmetriske relasjonen mellom stipendiat og veileder.


Spørsmål: Hvordan skal man håndterte slike situasjoner? Hvem er egnet til å si fra?

Generell kommentar: Den asymmetriske relasjonen mellom veileder og kandidat er ofte et viktig utgangspunkt for denne typen konflikt som ikke kommer til overflaten. Denne asymmetrien er innebygd i systemet, og er ikke i seg selv nødvendigvis et problem. Derfor er det nødvendig med en forskningskultur som gjør det lettere å unngå situasjoner som den beskrevet ovenfor. Som i mange andre saker er det ikke det formelle apparatet som er for dårlig, men snarere terskelen for å ta opp problemer som innebærer mulig personkritikk. En uformell instans kunne kanskje være en formidler i slike saker? Ansvarliggjøring av forskerfellesskapet kunne være en annen løsning, slik at problemer av denne typen ikke utelukkende faller på individet alene, men blir en kollektiv oppgave som alle må ta ansvar for. Det krever imidlertid at terskelen for varsling må legges relativt lavt.

Uklarhet om bruk av data og publisering i prosjektet
Case 7.3: Veileders (mis)bruk av kandidatens data
En veileder publiserte resultater før kandidaten som hadde frembrakt dem var ferdig med doktorgraden. Ettersom veilederen hadde publisert resultatene som var basert på kandidatens mange interessante data fra laben var det ingenting igjen for kandidaten å publisere.

Spørsmål: Har en veileder rett til å bruke stipendiatens/masterstudentens resultater, i så fall, når?

Generell kommentar: I dette tilfeller er det lett å identifisere hovedproblemet, enten manglende vilje eller manglende innsikt hos veileder når det gjelder kandidatens rettigheter til eget frembrakt materiale. Selv om regelverket er noenlunde klar er det likevel mange tilfeller der dette ikke følges. Vi henviser her til Vancouverreglene som spesielt gjelder for medisinske fag, og til en viss grad teknologiske fag, og til en artikkel om medforfatterskap. I tillegg kan det være nyttig å kjenne innholdet i Åndsverksloven.

Lenker:

Case 7.4: Vridning av oppgave for å få publisere
En masterstudent skulle få være med på en publikasjon dersom hun laget en bestemt vinkling på oppgaven, dette var veileders vilkår for at studenten skulle få publisere. En av forutsetningene var at hun måtte kutte ned på teori. Dette valget var attraktivt fordi det ga mulighet for publisering. Samtidig viste det seg at det ble et ugunstig valg fordi det gikk ut over karakteren da oppgaven ble bedømt. I tillegg viste det seg at studenten likevel ikke fikk være med på publikasjonen.

Spørsmål: Hva er etisk problematisk med denne situasjonen, og hvordan kunne utfallet blitt bedre for studenten?

Generell kommentar: Først og fremst er det uklarheter med hensyn til kontrakt, og hvordan denne skal regulere forholdet veileder/student – spesielt i spørsmålet om publisering av data. Vi vet ikke om det er manglende innsikt i regelverk eller omgåelse av regelverket som er problemet her. Men veilederen vil uansett måtte bære det største ansvaret her, ikke minst på grunn av sin overlegne maktposisjon i veilederforholdet.

Case
8.1: Medforfatterskap
8.2: Bidrag til publisering

Case 8.1: Medforfatterskap
En stipendiat ble sykmeldt mens han arbeidet med en artikkel. Etter 3 uker ble jobben overtatt av en annen som krevde å være førsteforfatter på publikasjonen.

Spørsmål: Er dette kravet akseptabelt? Dersom det ikke er akseptabelt, hva er grunnene til det?

Case 8.2: Bidrag til publisering
De som jobber på et verksted er med på å produsere kunnskap og erfaring gjennom å utføre oppgaver de får beskjed fra forskerne om å utføre. Det er ikke vanlig at dette bidraget nevnes i ”acknowledgments”. En student var på liknende vis satt til å gjøre det han fikk beskjed om – en jobb som kan sammenliknes med verkstedets bidrag. Studenten krevde imidlertid å få være medforfatter på publikasjonen fra prosjektet. Forskerne mente det var urimelig siden jobben hadde bestått i å plotte inn data.

Spørsmål: Var bidraget vesentlig nok til å kreve medforfatterskap (jfr. Vancouverreglene)? Hvilke grunner kunne telle for å inkludere studenten som medforfatter? (uklarhet med hensyn til kontrakt, uklare normer for medforfatterskap)

Kommentarer fra pilotutprøverne:
Kommentar 1: I henhold til Vancouverkonvensjonen er det ikke nok å bare ha samlet inn data. Det heter bl.a. at ”Acquisition of funding, collection of data, or general supervision of the research group alone does not constitute authorship.” Se International Committee of Medical Journal Editor sine sider om temaet.

Se også Innsida om medforfatterskap.

Case
9.1: Flerfaglig prosjekt og ulike bedømmelseskriterier
9.2: Økt tidsbruk på grunn av fragmentert veilederansvar
9.3: Veilederansvar og interessekonflikter ved flerfaglige prosjekter
9.4: Flerfaglige prosjekter

9.1: Flerfaglig prosjekt og ulike bedømmelseskriterier
Et flerfaglig prosjekt var forankret i tre fagmiljøer: sosialantropologi, historie og medisin. Da det skulle oppnevnes komité for å bedømme avhandlingen fra prosjektet ble ingen fornøyd fordi det ikke ble tatt hensyn til annet enn formelle kriterier for sammensetning (kvinne og utlending i komiteen). Kandidatens opprinnelige fagbakgrunn var ikke representert i komitéen. Resultatet var at avhandlingen ble underkjent. Kandidaten hadde ikke anledning til å komme med merknader med mindre de gjaldt inhabilitet som altså ikke var et problem i dette tilfellet.

Spørsmål: Hvordan bør man sikre passende faglig sammensetning av komiteer i flerfaglige prosjekter, og hvordan skal man løse faglig uenighet om bedømmelseskriterier?

Generell kommentar: Både her og i flere andre saker har vi sett at tverr- og flerfaglige prosjekter er en stor utfordring for NTNU, det gjelder ikke minst forskningsetisk. I denne saken gjelder problemet å få til passende faglig sammensetning av komité. Ulike bedømmelseskriterier og faglig uenighet rammet i dette tilfellet kandidaten. Bedre innsikt hos komitémedlemmene i de ulike kriteriene ville kanskje hjulpet. Men en slik forpliktelse kan ikke være valgfri, det må nedfelles i egne retningslinjer om det skal få noen bindende kraft.

Case 9.2: Økt tidsbruk på grunn av fragmentert veilederansvar
En stipendiat på et tverrfaglig prosjekt hadde veiledere fra flere fakultet: IME, NT og DMF. Prosjektet dro ut på tiden og stipendiaten trengte råd fra veileder om hvordan situasjonen burde håndteres. Siden flere fakultet delte på veilederansvaret var det uklart hvem hun skulle gå til.

Spørsmål: Hvordan bør man løse problemer med økt tidsforbruk på grunn av flerfakultær tilknytning og delt veilederansvar?

Generell kommentar: Vi vet ikke hvor utbredt problemet med økt tidsforbruk er, men mye tyder på at dette er en faktor som er mer kritisk i flerfaglige enn i monofaglige prosjekter. Mye viktig forskning ved NTNU er avhengig av samarbeid mellom ulike fakulteter. Samtidig er det mange eksempler som vitner om for svak beredskap for i organisasjonen. Dette er en utfordring som er viktig å følge opp av flere grunner: Dels er det viktig for den enkelte stipendiat, og samtidig er det like viktig for NTNU som organisasjon. Tverrfaglighet er i utgangspunktet et viktig fortrinn vi har gode muligheter for å profilere oss på.

Case 9.3: Veilederansvar og interessekonflikter ved flerfaglige prosjekter
Et tematisk område lyser ut et stipend internt på fakultetet. Stipendiet lyses ut og håndteres via ett fakultet, og oversendes deretter for tilsetting ved et annet. Stipendiaten får problemer med retningen på prosjektet. En del av problemet er at veilederen ikke er klar over bindinger for prosjektet og aksepterer en vridning av det. I verste fall kan den som finansierer prosjektet trekke sin støtte.

Spørsmål: Hva består problemet i, og hvordan kan situasjonen bedres?

Generell kommentar: Her er det eksempel på uklar kommunikasjon, manglende åpenhet, og utilstrekkelig håndtering av interessekonflikter og veilederansvar. Som foregående sak viser også dette til sårbarhet i håndteringen av flerfaglige prosjekter. Kanskje trenger vi å lete frem de gode eksemplene på samarbeidsprosjekter og se nærmere på mulige overføringsverdier. Noen suksessfaktorer handler utvilsomt om god personkjemi, men enda flere handler om effektiv og god organisering. De gode eksemplene bør frem i lyset.

Case 9.4: Flerfaglige prosjekter
Mange prosjekt er et samarbeid mellom medisinske og teknologiske fag. Publiseringsnormene er imidlertid svært ulike innen disse to fakultetenes fagområder. Eksempelvis finnes det innen teknologiske fag ingen sterk tradisjon for at veileders rolle uttrykkes gjennom å være sisteforfatter på artiklene i avhandlingen., i motsetning til i medisinske fag. Det å være sisteforfatter innen medisin er eksempelvis mer meritterende enn å stå som nr. 2 eller 3 i en lang rekke av medforfattere. I tverrfaglige prosjekter leder dette til bedømmelsesproblemer, noe som i sin tur kan motvirke tverrfaglighet.

Spørsmål: Hvordan kan NTNU løse problemet med tverrfaglige satsninger og prosjekter som organisatorisk passer dårlig inn i linjestrukturen? Det gjelder alt fra kontrakt, veiledning og bedømmelse av professorkompetanse til publisering og merittering. (veileder/stipendiat, flerfaglige prosjekter, publisering, interessekonflikter)

Generell kommentar: Det grunnleggende dilemmaet her kan formuleres slik: Stipendiaten på et tverrfaglig prosjekt kan ikke tilsettes utenfor linjen, og presses samtidig inn i en linje som motvirker det tverrfaglige.

Case:

10.1: Uforutsette konsekvenser i samarbeid med entreprenør i Kina
10.2: Innskrenket bevegelsesfrihet ved ekskursjon i Kina
10.3: Studentene inviterer omstridt internasjonalt selskap til NTNUs Karrieredag

Case 10.1: Uforutsette konsekvenser i samarbeid med entreprenør i Kina

NTNU-forskere bistår kinesisk entreprenør i å samle sammen et team av norske arkitekter til å delta i en arkitektkonkurranse for utbygging av et turistanlegg rundt ruinene av bygninger fra Tang-dynastiet. På området bor det 40 000 mennesker, mange av dem fattige immigranter fra landsbygda. De bor der lovlig og bosettingen går helt tilbake til 1800-tallet. NTNUerne får anledning til å forske på alle faser av et større prosjekt som omfatter byutvikling, bevaring, sosiale forhold i tillegg til formgiving. Kort tid etter innsendt prosjektforslag blir det kjent at utbyggeren har tvangsflyttet beboerne og sanert området. NTNU og det  norske arkitektteamet får tilbud om deloppdrag i prosjektet og NTNUs folk har fortsatt anledning til å være rådgivere samt drive forskning. NTNUs folk er kritisk til tvangsflyttingen av 40 000 mennesker. De vurderer hvorvidt de skal markere sin holdning med å avstå fra videre befatning med prosjektet, noe de regner med vil bli lagt merke til av de involverte aktører på kinesisk side. Dette veies mot et fortsatt engasjement, noe som vil gi dem mulighet til å fremføre sine argumenter innenfor utbyggingsprosjektet og samtidig få innflytelse over den videre utviklingen.

Tre professorer fra det lokale universitetet inviteres til utstilling om prosjektet ved NTNU Vitenskapsmuseet. De er NTNUs samarbeidspartnere og har deltatt i prosjektet.

Spørsmål: Den norske offentlige utstillingen av prosjektet må antas å bli lagt merke til av kinesiske myndigheter. Hvilken forpliktelse har NTNUs gruppe overfor de tre deltakende professorene som gjester Norge og utstillingen?

Generell kommentar: NTNU satser i stadig større grad på internasjonalt samarbeid, og de siste årene har flere etiske problemstillinger blitt diskutert både i media og internt på NTNU i relasjon til slike samarbeidsprosjekter. I denne saken dreier det seg om det klassiske «voice» eller «exit»- dilemmaet, altså om man for å kunne gjøre sin stemme («voice») gjeldende bør forbli involvert i prosjekter som man finner etisk tvilsomme eller om man bedre utøver påvirkning ved å trekke seg ut («exit») av samarbeidet. Det finnes neppe et allmenngyldig svar på hva som er riktig i denne typen situasjoner– det må vurderes fra sak til sak. NTNU-ledelsens holdning er å forholde seg til offisiell norsk samarbeidspolitikk, og ellers overlate denne typen spørsmål til den enkelte forskers samvittighet.

Kommentarer fra pilotutprøverne: Det kan ikke foreligge noen faglig begrunnede retningslinjer for hvor kulturrelativistisk man bør være. Metodisk kulturrelativisme innenfor kulturforskning innebærer ikke en omfavnelse av lokale rasjonaliteter. Tvert imot vil en faglig selvrefleksjon vise at kulturforskning, her innenfor antropologi, er del av modernitetens prosjekt: etableringen av kommensurerende målestokker som fanger inn kulturvariasjon i et sett analytiske begreper. Kulturforskning er en av flere måter å gjøre verden enhetlig på, og har derfor ideen om menneskehetens enhet som i alle fall implisitt premiss. I et slikt premiss ligger også innbakt en ide om autonomi: kulturell autonomi og individuell autonomi (som kan komme i konflikt med hverandre). Individuell autonomi er et ufravikelig ideal i moderne etikk. Kastesystemer kan for eksempel forstås ved sin interne logikk og til og med sin estetisk form, men kan ikke tilkjennes moralsk og politisk legitimitet.

Case 10.2: Innskrenket ytringsfrihet ved ekskursjon i Kina

Lærere fra NTNU drar sammen med et tjuetalls studenter til Kina som del av et semesterprosjekt om boligbehov, infrastruktur og bevaringshensyn i forbindelse med landsbyutvikling. De har planlagt besøk i to landsbyer for å studere behov og planlegge løsninger blant annet gjennom å foreta intervjuer av landsbyfolk. Etter å ha ankommet Kina får de forbud mot å besøke stedene av nasjonale myndigheter som mener forholdene der er for urolige ettersom innbyggerne frykter å måtte flytte fra hjemmene sine. Vurderingen er at et besøk fra utlandet vil kunne forverre situasjonen. Etter forhandlinger slipper gruppen fra NTNU inn under forutsetning av at de ikke tar opp spørsmål som har med forflytning av folk å gjøre. I gruppen er det også kinesiske studenter som fungerer som tolker. NTNUs lærere er naturlig nok ikke begeistret for restriksjonen, men har hensyn å ta både til informantene og til de kinesiske studentene. I tillegg gjelder det å ivareta et godt forhold til kinesiske myndigheter med tanke på fremtidige undervisningsopplegg.

Spørsmål 1: Fri forskning og undervisning trues av såpass alvorlige restriksjoner av ytringsfriheten. Skal kursopplegget gjennomføres?

Spørsmål 2: Det må antas at bekymrede landsbyboere vil snakke om faren for forflytning dersom besøket gjennomføres. Hvilket ansvar påtar NTNUs folk seg i den sammenhengen?

Generell kommentar: Samarbeid med totalitære regimer med manglende ytringsfrihet skaper etiske utfordringer for NTNU-ansatte. I samarbeid med andre kulturer må vi kanskje til en viss grad tolerere restriksjoner av fundamentale rettigheter som vi aldri ville jenket på her hjemme? Så langt har vurderinger omkring hva slags restriksjoner man skal tolerere blitt overlatt til den enkelte forsker og de enkelte forskergruppene. Et spørsmål er om NTNU som institusjon også bør ta stilling til slike spørsmål, utover å forholde seg til offisiell norsk politikk.

Kommentarer fra pilotutprøverne: Skal man arbeide innenfor systemer som ikke anerkjenner moderne former for individuell autonomi (menneskerettigheter, ytringsfrihet og så videre) må man antagelig lage pragmatiske kompromisser. Slike kompromisser kan begrunnes i verdien av kommunikasjon/interaksjon. Verdien av slik kontakt må veies opp mot de krenkelser man mener å kunne identifisere fra sak til sak. Prinsipielle grenser for kompromisser er vanskelig å etablere, men må hele tiden være en del av diskusjonen.

Case 10.3: Studentene inviterer omstridt internasjonalt selskap til NTNUs Karrieredag

Studentene arrangerer karrieredag på NTNUs campus og har fått en lang rekke selskaper til å komme. Det er en fjær i hatten at flere kjente internasjonale selskaper vil profilere seg for studentene.

På åpningsdagen får arrangøren kritikk fra en interesseorganisasjon for at de har invitert et selskap som driver oljeutvinning i et okkupert område og på dette grunnlaget anklages for brudd på Folkeretten. NTNUs ledelse må svare på hvorfor man har latt et slikt selskap få profilere seg på universitetet, og viser til at NTNU som offentlig universitet forholder seg til norsk utenriks­politikk og statlige etiske retningslinjer. Selskapet selv hevder at det ikke har brutt noen internasjonale lover eller regler med sin virksomhet..

Karrieredagen ved NTNU er et studentdrevet arrangement, og arrangørene sier de har begrensede ressurser til å sjekke bakgrunnen til alle bedriftene som deltar. Arrangørene sier at de ikke var klar over forholdene før de ble kontaktet av interesseorganisasjonen og at de nå ønsker å vedta en etisk praksis for karrieredagen.

Problemstillinger av den typen som vises her gir grunnlag for refleksjon ut fra flere perspektiver:

Spørsmål 1: Arrangørens perspektiv. Kan jeg som arrangør komme opp i denne typen problemstillinger hvor jeg må ta stilling til om jeg skal invitere et omstridt selskap eller en ansatt fra et omstridt selskap til å delta på et arrangement eller forskningsseminar? Hvordan bør jeg da tenke?

Spørsmål 2: Kollektiv refleksjon. Hvordan skal vi som studenter og forskere ved NTNU forholde oss i saker som angår samarbeid med internasjonale selskap?

Spørsmål 3: NTNU som institusjon har et samfunnsansvar. Gir norsk utenrikspolitikk, statlige etiske retningslinjer og nasjonale forskningsetiske retningslinjer tilstrekkelig veiledning i den aktuelle saken? Hvordan bør NTNU håndtere slike saker?

Generell kommentar:
I denne saken handler det om et samarbeidsarrangement med næringslivet, hvor det aktuelle selskapet anklages for brudd på Folkeretten. Saken kunne også handlet om samarbeid med selskaper som anklages for brudd på menneskerettigheter, alvorlig miljøskade, korrupsjon eller ulovlig våpensalg, eller det kunne handlet om offentlig innkjøp eller om universitetet bør ta imot gavemidler fra et omstridt selskap. Bør NTNU som institusjon ta stilling i slike saker utover det som er gjeldende norsk politikk og statlige etiske retningslinjer (forvaltning, anskaffelser, investeringer)? I dette tilfellet var samarbeidsparten et norsk datterselskap av et omstridt internasjonalt selskap. Er det et gyldig argument i dette tilfellet? I en konkret anskaffelsessak ved UiO konkluderte den norske klagenemda for offentlige anskaffelser at et norsk datterselskap ikke skal måtte stå til rette for selskapets virksomhet i et annet land. Dette er likevel spørsmål som må vurderes fra sak til sak.

I forbindelse med saken om Karrieredagen er det NTNUs studenter som arrangerer. Hvilket ansvar har NTNU for hva som skjer på NTNUs arealer i regi av studentene? Man kan også spørre hvor langt studentenes ansvar strekker seg i slike situasjoner.

Saken reiser dessuten spørsmål om hvordan man generelt begrunner sine standpunkter: Det kommer frem påstander fra ulike kilder, hvor en interesseorganisasjon hevder at det er alvorlige brudd på internasjonal rett, mens selskapet selv mener at det ikke foreligger noe slikt brudd. I hvor stor grad kan slike kilder gi informasjon som er egnet til å begrunne et etisk standpunkt?  Og når det ikke finnes definitive retningslinjer, hva skal man legge vekt på når man må utvise etisk skjønn?

Et utvalg kilder til etisk veiledning

Statlige retningslinjer og etisk veiledning om samarbeid med næringslivet finnes bl.a. her:

Utenriksdepartementets nettside om næringslivets samfunnsansvar
Statens pensjonsfond (SPU) har etiske retningslinjer om ansvarlige investeringer og lister over selskaper som er under observasjon eller svartelistet.
Regjeringens side om ansvarlige investeringer

Ulike organisasjoner gir også etisk veiledning om selskapers internasjonale virksomhet. Her er noen eksempler:

FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter
OECDs retningslinjer for ansvarlig næringsliv
Etisk handel og miljø: Framtiden i våre hender
Amnesty International Norge om næringslivets samfunnsansvar
Initiativ for etisk handel (IEH)

11.0 General Introduction to the topic of sexual harassment and the #MeToo movement

11.1 Case 1: Inappropriate conduct between fellow students

11.2 Case 2: Inappropriate conduct between class instructor and student 

11.3 Case 3: Inappropriate conduct between PhD supervisor and student

11.4 Case 4: Inappropriate conduct between colleagues at different rank and institutional procedures.

GENERAL INTRODUCTION

2017 saw a rise of the #metoo movement globally, joined in Norway and NTNU by the #metooakademia campaign initiated by former and current NTNU staff Marit Hovdal Moan and Sophia Efstathiou. The following cases are based on stories submitted to this campaign. Full stories are openly available in Norwegian at the newspaper Morgenbladet: https://www.morgenbladet.no/aktuelt/samtid/2018/02/23/20-historier-og-661-underskrifter/

WHAT IS SEXUAL HARASSMENT

According to United Nations Entity for Gender Equality and the Empowerment of Women (www.unwomen.org) sexual harassment is defined as:


Unwelcome sexual advances, requests for sexual favours, and other verbal or physical conduct of a sexual nature when:

  • Submission to such conduct is made either explicitly or implicitly a term or condition of an individual's employment, or
  • Submission to or rejection of such conduct by an individual is used as a basis for employment decisions affecting such individual, or
  • Such conduct has the purpose or effect of unreasonably interfering with an individual's work performance or creating an intimidating, hostile, or offensive working environment.

UNWELCOME over VOLUNTARY

Note that a victim may consent to certain conduct and participate in it even if it is offensive and objectionable, due to power differences and/or coercion. Therefore, it is whether sexual conduct is unwelcome that matters, not whether it is voluntary. Further sexual conduct is unwelcome whenever the person subjected to it considers it unwelcome. Whether the person in fact welcomed a request for a date, sex-oriented comment, or joke depends on the circumstances.

REPORT INAPPROPRIATE BEHAVIOUR

NTNU has zero tolerance for sexual harassment, sexual abuse and other abuse of power. NTNU must be a safe place to work and study. Here you can find information on how to report sexual harassment and abuse, and what happens in a reporting process.

https://i.ntnu.no/en/sifra-ansatt

ENGLISH

https://i.ntnu.no/wiki/-/wiki/English/Sexual+harassment

NORWEGIAN

https://i.ntnu.no/wiki/-/wiki/Norsk/Seksuell+trakassering

Case 11.1 Inappropriate conduct between fellow students

A male student’s hand somehow ends up caressing a fellow woman student’s inner thigh as he is “helping” her climb down from a chair after she switched on the projector. It is uncomfortable for her. She is glad it was just an afternoon seminar, and that he was not in any of her regular classes. No chance she would have told the teacher. She did not know her (or any of her teachers) well enough to know for sure that she would not accuse her for being uptight or hostile.

General comment:

Harassment on the basis of gender and sexual harassment shall be prohibited. “Harassment on the basis of gender” shall mean acts, omissions or statements that have the effect or purpose of being offensive, frightening, hostile, degrading or humiliating. “Sexual harassment” shall mean unwanted sexual attention that is troublesome to the person receiving the attention. (The Act relating to Gender Equality par. 8)

 

Questions: 

  • Is this a case of sexual harassment?
  • Who are the parties involved?
  • What are the ethical problems in this situation?
  • What practical action would you suggest? How should one raise this issue?
  • What if it were a female student behaving this way towards a male fellow student, would this change your conclusion?

Comments from the pilot testers: 


Commentator 1:

This is a type of situation that women have to endure in their daily lives: For example, when they are standing on the bus, or in a public place. It is not a nice situation to be in, but it does not seem like a case of sexual harassment to me. The parties involved are the male student, his female fellow student, and the teacher. Since the two main parties are not going to meet regularly, I would not suggest that any action is taken. Perhaps the female student could tell the guy directly if this happens again. I would not change my conclusion if the genders were reversed.

Commentator 2:

This is a case of sexual harassment because, though this could be an incident that happened on the bus, it happened in a work/study environment, and it disturbed the female student from her learning experience. The parties involved are the male student, his female fellow student, and the teacher and teaching environment. The ethically responsible parties are the two students but also the teachers, who are responsible for fostering and creating an atmosphere of trust, such that the student could have felt confident in confiding with such uncomfortable incident. Though this seems to be a small incident, not reacting to small incursions like these allows for a mindset that can justify more gross misconduct. I would thus suggest that the student in such a situation could confide in a teacher she feels closer to, and that this person takes the issue up with the student involved. I would not change my conclusion should the genders be reversed. 

 

Inappropriate conduct between class instructor and student. 

After an interesting lecture the student was burning with questions, so when the evening came and the group was going to a formal party for the journal in their field, she drank enough beers to work up the courage to talk to the professor who had held the lecture. He was very nice and answered her questions. They went outside and smoked cigarettes together and chatted. Without warning he stuck his hand in her trousers and pulled her close, and asked if she lived far from there. She was both overwhelmed and shocked. She said that she was going to get her umbrella. She did, and ran away from the place.

In the next lecture, she was completely ignored. He gave no sign that he knew who she was and what had happened. Later she found out that this was quite common behavior from him. It was common for him to sleep with young female students, oftentimes on the annual study trip. She never reported this professor. She had no idea who she was going to report him to - and if this was common practice from his side, and since "everyone" knew about it, then it was probably accepted? He works at the same department today.

General comment: 


Harassment on the basis of gender and sexual harassment shall be prohibited. “Harassment on the basis of gender” shall mean acts, omissions or statements that have the effect or purpose of being offensive, frightening, hostile, degrading or humiliating. “Sexual harassment” shall mean unwanted sexual attention that is troublesome to the person receiving the attention.

The Act relating to Gender Equality par. 8.

 

Questions: 

  • Is this a case of sexual harassment?
  • Who are the parties involved?
  • What are the ethical problems in this situation?
  • What practical action would you suggest? How should one raise this issue?
  • What if it were the student behaving this way towards his/her supervisor, would this change your conclusion?

Comments from the pilot testers:

Commentator 1:

This seems to be a case of sexual harassment, given the discomfort of the student and the open advances of the professor. But it could also have been a case of mixed signals. Perhaps if the student had been interested in the professor romantically, she would have accepted his advances. How could he know that this was not something she was happy about if she said nothing, but just left? After all, it was she who approached him with a question. The fact that this has happened before might not solve the problem as the professor might think that all the former students also wanted to engage with him sexually. The parties involved in this case are the professor, the student and also the other people (students I presume) who afterwards discussed the professor’s behavior with the student. I would suggest that the student confides in a member of staff about a formal procedure for reporting, as this repeated behavior is a sign that the professor is not aware of the problems here.

Commentator 2:

This is a case of sexual harassment because, though it happened at a social event it disturbed the female student. Even if the Professor had been unintentionally mistaking signals his behaviour had the effect of making the student’s working environment feel offensive. The parties involved are the professor, the female student, and the whole teaching and work environment. The ethical challenge here is that this action is unfairly excluding or inhibiting this female student from the opportunity to learn and flourish in her studies on equal grounds as her fellow students. Creating an atmosphere of trust, but also of integrity such that the student could have felt confident that this is a behavior that is not indirectly sanctioned by the rest of the department would be crucial here. I would advise reporting the incident formally, and indicating that there are more people with similar experiences, for the case-responsible people to investigate and connect to. I would not change my conclusion if the hierarchy was reversed.

 

11.3 Inappropriate conduct between PhD supervisor and student

A PhD candidate reports that her supervisor regularly behaves inappropriately, in her presence, making both verbal comments and physical gestures that she feels offend and discriminate against her as a woman. She reports that in one instance, the professor/supervisor told her that “Professor X and I were talking and we agreed that you are one to take from behind”. On another occasion, and while travelling to a conference the student reports that her PhD supervisor, who was sitting next to her, was masturbating under his airline blanket. The student reports a collusive atmosphere and behavior among other members of staff in a male-dominated environment in this department.

The student reports this behavior to the faculty but she has little proof that these incidents happened. The conclusion of the case is that the professor is not found guilty of sexual harassment. The student gets therapy and reports this incident to the media. She does not finish her degree.

 

General comment: 


Harassment on the basis of gender and sexual harassment shall be prohibited. “Harassment on the basis of gender” shall mean acts, omissions or statements that have the effect or purpose of being offensive, frightening, hostile, degrading or humiliating. “Sexual harassment” shall mean unwanted sexual attention that is troublesome to the person receiving the attention.

The Act relating to Gender Equality par. 8

Questions: 

  • Is this a case of sexual harassment?
  • Who are the parties involved?
  • What are the ethical problems in this situation?
  • What practical action would you suggest? How should one raise this issue?
  • In cases where there is not sufficient evidence to attest to the events happening, should the Institution follow up on this report?
  • What if it were the student behaving this way towards his/her supervisor, would this change your conclusion?

Comments from the pilot testers: 

Commentator 1:

This is clearly a case of sexual harassment. This is gross misconduct from the person involved, and it results in the student’s career being put on hold. The parties involved are the supervisor, his female student, and the other Professor he was talking to. The ethical problem here is clearer insofar as the supervisor is clearly not acting according to general propriety let alone his professional code of ethics. The case was already reported and there was no evidence found, so this is a difficult situation practically to act on. The person has also gone to the media with this story making it public. I would think that the institution has a responsibility to follow up on this case and I would say to suspend the professor even though there is no evidence, given the seriousness of these accusations. There was no physical assault, but this is clearly verbal assault and harassment.  If a female student was harassing her professor like that, the situation would be different, as he would have already more power to stop supervising her.

Commentator 2:

The actions of the professor in question, but also his possible colleagues here, are certainly instances of sexual harassment: they are degrading and humiliating, and they result in harming the mental health and career of the student. The parties involved are the supervisor, his female student, colleagues and the institution, since the case was already reported and investigated formally. The media is also an involved party here. The ethical problems here are a violation in the proper conduct among supervisor and student, but also the nature of the relationship between the colleagues in this department as there seems to be an atmosphere of collusion. The institution is responsible for handling such cases. Though there can be cases of false reporting and vindictive individuals this type of incident suggests that there could have been prior offenses in that institution so a proper investigation including former students of this professor should have been undertaken. The institution has the responsibility to follow up here, even if the case does not have enough evidence, as this could be a repeat offender. The institution could also follow up with the victim and try to enable her work to finish her doctorate with another responsible. I would not change my conclusion should the student have been the person harassing her professor, it would still have been a case of harassment obstructing the work of the professor. But the situation there could have been handled differently as the professor would not have been dependent on the student for her career progression.

Case 11.4 Inappropriate conduct between colleagues at different rank and institutional procedure

Two postdoctoral researchers who identify as female, A and B, report that professor X has behaved inappropriately towards them at work and at work-related events. Postdoc A reports that she was invited for a coffee by a professor X in her department who during the coffee suggested that they could go home, “while his wife is away”. The postdoctoral researcher rejected the invitation but experienced it as inappropriate. She reports that later, at a PhD defense celebration for one of their colleagues, the professor standing behind her touched her buttocks, and whispered in her ear “you look so fine tonight”.She moved away. The same professor X is reported to behave inappropriately towards a second postdoctoral fellow, B. B reports that Professor X invited her to a coffee on campus. At the end of the meeting, as they were both walking out, and the professor turned to “hug” her goodbye and his hands reached under her backpack to touch her buttocks.She ran away. B reports that after the incident she is still afraid that the Professor is crowding her in common areas, and is demanding attention from her she does not want to give. He has his office next to hers, and she locks her door. Neither A nor B are in a direct power relationship with Professor X. He is a permanent member of staff and A and B are short-term employees.  

A and B report this behavior to the university faculty. There are two independent investigations of this professor as the institution does not consider there are grounds to link the cases. The result of the investigations is that there is not enough evidence that sexual harassment has taken place. The professor is moved to another office, no longer next to B. A leaves academia.

Questions: 

  • Is this a case of sexual harassment?
  • Who are the parties involved?
  • What is responsible conduct among colleagues in a department?
  • How should one raise this issue?
  • What is sufficient evidence of sexual harassment occurring?
  • What is the institution’s responsibility in cases of sexual harassment among staff? Do you think the Institution responded adequately here? Should an institution follow up on these reports, even without sufficient evidence to attest to the events happening?

General comment: 

Harassment on the basis of gender and sexual harassment shall be prohibited. “Harassment on the basis of gender” shall mean acts, omissions or statements that have the effect or purpose of being offensive, frightening, hostile, degrading or humiliating. “Sexual harassment” shall mean unwanted sexual attention that is troublesome to the person receiving the attention.

The Act relating to Gender Equality par. 8

Comments from the pilot testers: 

Commentator 1:

This is a case of sexual harassment since both postdoctoral researchers experience the professor’s behaviour as unwanted and inappropriate. The parties involved are the two postdoctoral researchers and the professor, the faculty administration and people responsible for running an investigation. Certainly, collegiality and having a coffee are appropriate ways to behave at work, but not inviting people home “while their wife is away” or touching people’s buttocks! The postdoctoral researchers clearly spoke to each other and realized this behaviour was possibly systematic, so I would say it was brave to raise it to the faculty level. The investigation did not find evidence and in many cases, it is hard to find evidence of e.g. inappropriate touching having happened. Perhaps the fact that there were two such testimonies could have counted more in the investigation. It seems that the only repercussion for the professor was that he had to move offices. At least the institution now has a record of this person’s behaviour and the person is aware of that.

Commentator 2:

The physical advance and inappropriate touching was maybe mistaken as wanted by the Professor. But still the fact that this happened twice with two different colleagues, both at a lower rank than him, suggests that this was more a demonstration of power than genuine mistakes. In any case, the fact that both postdoctoral researchers experienced this as uncomfortable and unwanted is enough to make it count as sexual harassment. And B is also experiencing problems working in her office which certainly affects her work environment and career development, while A dropped out of academia. One question to the institution is why the two cases were not considered linked, given the same behaviour (touching) was reported in both cases as involving the same professor. Further, though reporting to the faculty is good, one wonders indeed what is enough evidence here ? It is rare that there will be witnesses to these events, even in public spaces such as at a dinner, or at a café, which I imagine heightens the thrill for the perpetrators.  Instead, the institution could have followed up with a scrutiny of professor X’s relationships with other women in his work environment, versus just these two reported cases, which were not even considered linked. An official reprimand of the professor and a review of his teaching/supervising duties could also have been considered.