Case
Manglende åpenhet i forskningskulturen
7.1: Uklart ansvar med hensyn til skifte av veileder/oppsigelse av kandidat
7.2: Manglende åpenhet i forskningskulturen

Uklarhet om bruk av data og publisering i prosjektet
7.3: Veileders (mis)bruk av kandidatens data
7.4: Vridning av oppgave for å få publisere


--------------------------------

Manglende åpenhet i veilederforholdet

--------------------------------


Case 7.1: Uklart ansvar med hensyn til skifte av veileder/oppsigelse av kandidat
Skifte av veileder kan være problematisk, spesielt fordi bekymringsmeldingene kommer for sent. Problemet er ofte personkjemi som ikke fungerer godt mellom kandidat og veileder. Ett fakultet forsøker å få til en 3. semesters vurdering av veilederfunksjonen, med prodekan, leder for PhD-utdanningen, veileder og kandidat. En viktig vurdering kan være om kandidaten bør anbefales å avslutte. Dette er imidlertid også juridisk problematisk. Fra fakultetsperspektiv er dette også et sentralt instituttlederansvar, knyttet til at instituttene og ikke fakultetet får intensivmidlene for ferdige avhandlinger.

Spørsmål: Hva bør avgjøre hvorvidt kandidaten bør rådes til å avbryte avhandlingsarbeidet, og hva bør man gjøre når personkjemien fungerer dårlig – hvem bør ha ansvar for å gjøre hva?

Generell kommentar: Dette er et problem som ofte ikke fanges opp ad de kontraktfestede rapporteringene fra veileder og kandidat. Mange ulike årsaker kan ligge til grunn; interessekonflikter og lukket kommunikasjonskultur gjelder i noen tilfeller. Situasjonen skaper imidlertid ofte et etisk dilemma: Juridiske hindringer for å be en kandidat om å avbryte på den ene siden, og ansvarsunndragelsen ved ikke å si fra dersom kandidaten ikke er egnelig. På dette området ser det ut til at NTNU trenger mye større åpenhet, og samtidig klarere kontraktfesting.

------------------------

Case 7.2: Manglende åpenhet i forskningskulturen
Dette handler om en kandidat som sluttet uten kommunikasjon med veileder.

Saken dreide seg om ny instrumentering som ikke fungerte. Stipendiaten som arbeidet med dette følte seg neglisjert av forskergruppen, ble henvist til seg selv, og sluttet. Vedkommende hadde ikke kommunikasjon med veileder om at han ikke ble satt pris på eller tatt på alvor. Sannsynligvis var hovedproblemet at personene ikke fungerte sammen, og at veilederen ikke skjønte problemet. En del av problemet er den asymmetriske relasjonen mellom stipendiat og veileder.

Spørsmål: Hvordan skal man håndterte slike situasjoner? Hvem er egnet til å si fra?

Generell kommentar: Den asymmetriske relasjonen mellom veileder og kandidat er ofte et viktig utgangspunkt for denne typen konflikt som ikke kommer til overflaten. Denne asymmetrien er innebygd i systemet, og er ikke i seg selv nødvendigvis et problem. Derfor er det nødvendig med en forskningskultur som gjør det lettere å unngå situasjoner som den beskrevet ovenfor. Som i mange andre saker er det ikke det formelle apparatet som er for dårlig, men snarere terskelen for å ta opp problemer som innebærer mulig personkritikk. En uformell instans kunne kanskje være en formidler i slike saker? Ansvarliggjøring av forskerfellesskapet kunne være en annen løsning, slik at problemer av denne typen ikke utelukkende faller på individet alene, men blir en kollektiv oppgave som alle må ta ansvar for. Det krever imidlertid at terskelen for varsling må legges relativt lavt.
 

------------------------------

Uklarhet om bruk av data og publisering i prosjektet

------------------------

Case 7.3: Veileders (mis)bruk av kandidatens data
En veileder publiserte resultater før kandidaten som hadde frembrakt dem var ferdig med doktorgraden. Ettersom veilederen hadde publisert resultatene som var basert på kandidatens mange interessante data fra laben var det ingenting igjen for kandidaten å publisere.

Spørsmål: Har en veileder rett til å bruke stipendiatens/masterstudentens resultater, i så fall, når?

Generell kommentar: I dette tilfeller er det lett å identifisere hovedproblemet, enten manglende vilje eller manglende innsikt hos veileder når det gjelder kandidatens rettigheter til eget frembrakt materiale. Selv om regelverket er noenlunde klar er det likevel mange tilfeller der dette ikke følges. Vi henviser her til Vancouverreglene som spesielt gjelder for medisinske fag, og til en viss grad teknologiske fag, og til en artikkel om medforfatterskap. I tillegg kan det være nyttig å kjenne innholdet i Åndsverksloven.

Lenker:

• Vancouverreglene er også sentral i denne saken, se omtale av dem av forskningsetiske komiteer.
• Direkte lenke til reglene.
• Åndsverkloven
• Artikkel om medforfatterskap i Tidsskrift for den norske lægeforening

---------------------------

Case 7.4: Vridning av oppgave for å få publisere
En masterstudent skulle få være med på en publikasjon dersom hun laget en bestemt vinkling på oppgaven, dette var veileders vilkår for at studenten skulle få publisere. En av forutsetningene var at hun måtte kutte ned på teori. Dette valget var attraktivt fordi det ga mulighet for publisering. Samtidig viste det seg at det ble et ugunstig valg fordi det gikk ut over karakteren da oppgaven ble bedømt. I tillegg viste det seg at studenten likevel ikke fikk være med på publikasjonen.

Spørsmål: Hva er etisk problematisk med denne situasjonen, og hvordan kunne utfallet blitt bedre for studenten?

Generell kommentar: Først og fremst er det uklarheter med hensyn til kontrakt, og hvordan denne skal regulere forholdet veileder/student – spesielt i spørsmålet om publisering av data. Vi vet ikke om det er manglende innsikt i regelverk eller omgåelse av regelverket som er problemet her. Men veilederen vil uansett måtte bære det største ansvaret her, ikke minst på grunn av sin overlegne maktposisjon i veilederforholdet.