Regjeringen besluttet høsten 1997 å igangsette et prosjekt for gjennomgang av systemene for planlegging, gjennomføring og oppfølging av store investeringsprosjekter i staten.

Bakgrunnen for dette var en lang rekke negative erfaringer med kostnadsoverskridelser, forsinkelser og manglende realisering av nytteeffekter i offentlige investeringsprosjekt. Prosjektet gjennomgikk elleve konkrete investeringsprosjekter under Samferdselsdepartementet, Forsvarsdepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Sluttrapporten som ble levert i februar 1999 anbefalte å innføre en ordning med ekstern kvalitetssikring i beslutningsfasen av store statlige prosjekter. Hensikten skulle være å gi mer vellykkete prosjekter og mer nytte for hver krone, gjennom blant annet reduserte kostnader.

Finansdepartementet fikk ansvaret for å gjennomføre anbudskonkurranse og inngå rammeavtaler med konsulentkonstellasjoner om gjennomføring av kvalitetssikringene. Rammeavtalen ble gjeldende fra 2000. I den første avtaleperioden omfattet avtalen kun kvalitetssikring av kostnadsoverslag og styringsunderlag for prosjekter som skulle fremlegges for Stortinget for endelig investeringsbeslutning (senere omtalt som KS2). Det ble også vedtatt at det kun var prosjekter med en forventet kostnad på over 500 mill. kroner som skulle underlegges ordningen. Investeringer i olje og gassvirksomheten offshore i regi av SDØE fikk unntak. Det samme gjaldt statlige foretak og statlig eide aksjeselskaper som selv beslutter og forvalter sine egne investeringer (herunder helseforetakene). Rene finansielle transaksjoner som aksjekjøp ble også holdt utenom idet slike faller utenfor investeringsbegrepet. I praksis var det derfor i hovedsak samferdselsprosjekter (unntatt luftfart), forsvarsprosjekter og statlige byggprosjekter som ble omfattet av ordningen, samt større IKT-prosjekter.

I forbindelse med utlysningen av senere rammeavtaler i 2005, 2011, 2015, 2019 og 2023 har ordningen blitt justert i henhold til erfaringene man har opparbeidet. Den viktigste endringen i 2005 var en utvidelse av ordningen til også å omfatte kvalitetssikring av konseptvalget før beslutning om videreføring av prosjektet til forprosjekt. Bakgrunnen for utvidelsen var en erkjennelse av at valget av konsept er den viktigste beslutningen for staten som prosjekteier. Med konseptvalget menes den konseptuelle løsning man velger for å dekke et samfunnsbehov.

I forbindelse med rammeavtalene som ble inngått i 2019, ble ordningen forankret i et eget rundskriv om statens prosjektmodell, se gjeldende versjon R-108/23 Statens prosjektmodell – Krav til utredning, planlegging og kvalitetssikring av store investeringsprosjekter i staten.

Terskelverdien for hvilke prosjekter som var omfattet av ordningen har også blitt justert over tid. Ordningen omfatter nå prosjekter med anslått samlet kostnadsramme over 300 mill. kroner for digitaliseringsprosjekter og over 1 mrd. kroner for øvrige prosjekter.