Standardiseringsorganisasjoner

TDAT2004: Datakommunikasjon med nettverksprogrammering

Oppgave 1: Standardiseringsorganisasjoner

Deltakere: Kristoffer Aas, Magnus Nordvik og Håkon Paulsen

Innledning

Standardisering betyr å lage en teknisk standard som skal være konsistent for forskjellige brukere, bedrifter og produsenter. Dette gjør at det blir lettere å koble sammen maskiner og nettverk fra forskjellige produsenter. Uten standardisering vil alt kunne blitt produsert ulikt og vi hadde endt opp med “uendelig” mange komplimeringsfeil.

Et problem med standardisering er at ikke alle løsninger kan passe for alle oppgaver vi tar på oss. Dette er tidkrevende og kan hindre at ny teknologi blir tatt i bruk.

Hvis en bedrift utvikler ny teknologi eller at de oppnår et monopol kan de sette en de-facto standard. Denne typen standard vil si at den blir brukt av så og si alle og at den ses på som den offisielle standarden selv om den ikke er offisiell. De facto er latinsk og betyr “i praksis” eller “i virkeligheten”.  Et eksempel på en de-facto standard er layouten til tastaturet vårt. Tastaturer som bruker det latinske alfabetet har bokstavtastene på samme plass.

En annen type standard er de-jure standarden. De-jure er motsatt av de-facto og betyr “etter lov”. Det betyr at det er den offisielle standarden. Slike standarder blir laget av forskjellige standardiseringsorganisasjoner som vi nå skal lære mer om.  

ISO – International Organization for Standardization

ISO er en uavhengig, ikke-statstilknyttet internasjonal organisasjon som ble opprettet 23. februar 1947^2.a. Denne organisasjonen standardiserer det meste over landegrenser og forsikrer seg at produkter og tjenester er trygge, stabile og av god kvalitet.

Det finnes 163 nasjonale medlemmer i ISO. Disse medlemmene er delt inn i 3 kategorier:

• “Member Bodies” påvirker ISO standarder og består av nasjonale standardiseringsorganisasjoner. Dette er de eneste med rett til å vedta og stemme frem nye standarder.

• “Correspondent Members” observerer utviklingen til ISO standarder og består av organisasjoner i ulike land som ikke arbeider med nasjonale standarder.

• “Subscriber Members” holder seg oppdatert med standardene og er land som ikke betaler redusert medlemsavgift. De kan ikke delta i utviklingen eller påvirke ISO standarder.

Mer enn 21 000 internasjonale standarder har blitt vedtatt av ISO. Alle medlemmer med fullverdig medlemskap har tilgang til alle de forskjellige forslagene til standarder. De har 6 måneder til å gi merknader på standardene. Hvis det blir en bred tilslutning vil det føre til et utkast som eventuelt kan vedtas som en standard. På denne måten vil standarder alltid bli utviklet og forbedret på en trygg måte.

Referanser

1. Innledning:
   1. https://en.wikipedia.org/wiki/De_facto_standard
   2. https://en.wikipedia.org/wiki/Standardization
      
      
2. ISO:
   1. https://en.wikipedia.org/wiki/International_Organization_for_Standardization

   2. http://www.iso.org/iso/home/about.htm

   3. http://www.iso.org/iso/home/about/iso_members.htm

      
      

3. ITU:

   1. https://en.wikipedia.org/wiki/International_Telecommunication_Union

   2. http://www.itu.int/en/about/Pages/default.aspx

      
      

4. IEEE:

   1. http://www.ieee.org/about/vision_mission.html?WT.mc_id=lp_ab_mav

   2. http://www.ieee.org/about/ieee_strategic_plan.html

      
      

5. IETF:

   1. https://en.wikipedia.org/wiki/Request_for_Comments
      
      

6. W3C:

   1. fill

      
      

7. Lagmodell og standardisering:
   

   1. https://ntnu.blackboard.com/bbcswebdav/pid-23696-dt-content-rid-4120_1/courses/194_TDAT2004_A_2017_V_1/DKO-2%20Forelesninger/F1_%20lagmodell%20og%20std/PPT_%20lagmodell.pdf