Sammenligning av målinger utført med to ulike metoder forekommer ofte i medisinske laboratorier. Det kan enten handle om å sammenligne to ulike metoder som er i bruk, eller å vurdere en ny metode i forhold til en godkjent referansemetode. Hensikten med en slik sammenligning er å avgjøre om én metode kan erstatte en annen uten at det blir en signifikant forskjell i analyseresultatene.
Metodesammenligning utføres ved at paralleller av samme prøvemateriale analyseres med begge metodene. Det bør helst analyseres 50-100 prøver over et stort konsentrasjonsområde i løpet av mindre enn fire timer for å oppnå så like testforhold som mulig. For å avgjøre om metodene gir ulike resultater, ser man på den observerte forskjellen mellom de analyserte parallellene.
For å gjøre en objektiv analyse av datamaterialet, bør det bearbeides med ulike statistiske metoder Korrelasjonen/sammenhengen mellom metodene sjekkes. Dette gjøres ved å lage et korrelasjonsdiagram, ut ifra diagrammet kan korrelasjonskoeffisisenten r beregnes. Korrelasjonskoeffisienten r er et mål på graden av lineær sammenheng mellom metodene. Verdien for r bør være > 0,975 ved et 95% konfidensintervall. Ut fra diagrammet kan også tilfeldige feil oppdages, dette ved at ett eller flere punker kan avvike fra trendlinja. 
Figur 1: Eksempel på korrelasjonsdiagram, der to metoder sammenlignes mot hverandre.
- Ved å kjøre en regresjonsanalyse, kan en detektere om metoden har prosporsjonaleeller konstante feil. Dette kan gjøres ved å se på nedre og øvre grense for 95% konfidensintervall, og undersøke om 0 og 1 ligger innenfor intervallene. Hvis 95% konfidensintervall for skjæringspunktet ikke inneholder 0, påvises en konstant feil. Proporsjonal feil påvises hvis 95% konfidensintervall for stigningstallet ikke inneholder 1.
- Ved å kjøre en t-test i par, undersøkes det om gjennomsnittsdifferansen er signifikant forskjellig fra 0. Hvis hypotesen om at det ikke er signifikant forskjell fra 0 forkastes, kan ikke metodene brukes om hverandre.
- Et differanseplot lages ved at gjennomsnittsverdien for de to metodene plottes mot differansen mellom verdiene.
Differanseplottet kan si noe om både systematiske- og konsentrasjonsavhengige avvik:
- dersom punktene er jevnt fordelt rundt midtlinjen er det ikke systematiske avvik.
- dersom er fordelt rundt en linje over eller under midtlinjen er det et konstant avvik mellom metodene.
- dersom punktene ligger rundt en linje som krysser midtlinjen er avvikene konsentrasjonsavhengige.
Figur 2: Eksempel på differanseplot for jernmetoder.
- Ved å beregne %Bias, får man en god oversikt over hvor pålitelig den nye metoden er. %Bias bør beregnes på flere nivå; et nivå under referanseområde, et nivå innenfor referanseområde, og et nivå over referanseområde.
Hver for seg er ikke de statistiske evalueringene nok til å avgjøre om det finnes en signifikant forskjell mellom metodene, men ved å sammenligne flere resultater, får man en god indikasjon på om den nye metoden bør aksepteres eller forkastes.
Referanser
- E. Kjøbli, I. Lauritsen; Oppgavehefte i medisinsk laboratorieteknologi 2, kvantitative teknikker. Laboratoriekurs L3, 2010 og 2013
- C.A. Burtis, E.R. Ashwood, D.E.Bruns; Tietz Fundamentals of Clinical Chemistry 6th edition,Saunders Elsevier 2008, s. 234-238.