• Created by Unknown User (smlaus), last modified on 19.09.2018

Kapillær blodprøvetaking/hudpunksjon er blodprøver tatt fra de minste blodårene, der en punkterer huden på finger, i hæl hos spedbarn eller i øreflipp.

Huden består av overhud, lærhud, og underhud. Det optimale området for hudpunksjon er i overgangen fra lærhuden til underhuden. Dette området er optimalt på grunn av at det her er størst nettverk av venyler, arterioler og kapillærer, og at man unngår å stikke pasientens beinstruktur. Å påføre skader i beinet kan gi beinbetennelse og varige skader.

Under blodprøvetakingen blir et lite volum blod samlet opp ved hjelp av et prøvetakingsrør for kapillær blodprøvetaking (kapillærrør eller kyvetter/teststrimmler). Kapillær blodprøvetaking utføres når en trenger små blodvolum, eller når venøs prøvetaking/venepunksjon er vanskelig. 

Kapillærblod fra hudpunksjon blir eksempelvis brukt til analyse av glukose, hemoglobin, CRP, PT-INR, kapillær blodgass og andre pasientnære analyser utenfor laboratoriet. Dersom venepunksjon ikke er gjennomførbart fylles små prøvetakingsrør til hudpunksjon med samme tilsetninger som vakuumrør til venøs blodprøvetaking. (2)
Anbefalt rekkefølge av prøvetakingsrør ved kapillær blodprøvetaking: 

  1. Rør tilsatt EDTA.
  2. Rør med andre tilsetninger.
  3. Serumrør (med og uten gel).

Ved kapillær blodprøvetaking er det viktig å ta hensyn til preanalytiske faktorer som kan påvirke prøveresultatet. Før prøvetaking er det viktig at pasienten har god blodsirkulasjon slik at blodet renner godt. Klemming av stikkstedet kan føre til at vevsvæske og intracellulær væske fortynner blodet, og analysen kan gi et ukorrekt resultat. Dette kan også føre til aktivering av koagulasjonsprosessen og ødeleggelse av røde blodceller/ erytrocytter. Dette kalles for hemolyse. 

Første bloddråpe må alltid tørkes bort (unntak:ved PT-INR-analyse), ellers vil prøveresultatene gi et høyere resultat. 

 

Kapillær blodprøvetaking - finger

Ved kapillær blodprøvetaking i finger velges langefinger eller ringfinger som stikkested. Stikket settes på undersiden av fingeren, på ytterside av fingerpute. Pasienten må ikke bære ring på fingeren da denne vil fungere som en stase og påvirke prøveresultat.

Prosedyre for hudpunksjon i finger

  1. Klargjør prøvetakingsutstyret, og bruk hansker siden hudpunksjon ofte gir blodsøl. 
  2. Sjekk om pasienten har god blodsirkulasjon, hvis ikke så varm punksjonsstedet med en oppfylt hanske med varmt vann (< 42 grader) i 3-10 min. 
  3. Desinfiser stikkstedet og la det tørke i ca. 30 sek. 
  4. Smør stikkstedet med et tynt lag hydrofob krem. 
  5. Ta så et godt grep rundt fingeren hvor hudpunksjon skal utføres. 
  6. Engangslansetten trykkes mot stikkstedet. Utløs lansettbladet og fjern lansetten umiddelbart. (Lansetten kastes i avfall for stikkende og skjærende).
  7. Tørk vekk den første dråpen.
  8. Klem ca. 1 cm bak stikkstedet, slik at en bloddråpe blir synlig.
  9. Avslutt klemmingen og fyll opp prøvetakingsrøret. Gjenta punkt 8 og 9 til ønsket blodvolum. 
  10. Trykk bomullsdotten mot stikkstedet. Evt. prøverør med antikoagulajsonsmiddel vendes 10 ganger umiddelbart. (3)


  Figur 1: Stikksted på finger

 

Kapillær blodprøvetaking - hæl

Kapillær blodprøvetaking på hæl tas på barn under 6 måneder. Optimalt område for hudpunksjon i hæl er på innsiden av hæl eller under/bakerst på hæl. Se bilde for stikkeområde under.

Prosedyre for kapillær blodprøvetaking på hæl

  1. Klargjør utstyr som skal brukes.
  2. Desinfiser hender og stikksted.
  3. Ta på hansker.
  4. Smør hydrofob krem på hudpunksjonsstedet, for lettere å samle bloddråpen.
  5. Gjør et innstikk med steril engangslansett. Punksjonsdybden må ikke være mer enn 2,4 mm for barn under 3 mnd.
  6. Første dråpe tørkes bort og prøverør evt. kyvette fylles med blod. Blod som tappes i rør med antikoagulasjonsmiddel bør straks vendes forsiktig og minst 10 ganger for å hindre koagulasjon. 


Figur 2: Stikksted på hæl, skavert i sort. 

 

Andre former for kapillær prøvetaking

Kapillær blodprøvetaking i øret, er noe som bør unngås. Dette fordi sammensetningen av de ulike blodcellene ikke er egnet i forhold til oppgitte referanseområder.

 

 

 


 

Referanser

  1. C.A. Burtis, E.R. Ashwood, D.E. Bruns, Tietz, Fundamentals of clinical chemistry, sixth ed., Saunders Elsevier, s 47
  2. Astrid-Mette Husøy, Blodprøvetaking i praksis, 1.utgave, Akribe as 2005, s 66-72
  3. Martha Berge, Medisinsk laboratorieteknologi 1, Kompendieforlaget, s34-35, 29
  4. http://stolav.no/ftp/stolav/eqspublic/pasientforlop/docs/doc_18398/index.html,21/9-2011

 

  • No labels