Faktorkalibrering går ut på å utlede en faktor fra en lineær sammenheng til en analytt, som videre kan benyttes til å regne ut svaret på en analyse i den enheten vi ønsker.
Apparater og instrumenter som brukes i medisinsk biokjemi utleder denne faktoren selv, ved å kjøre et- eller flerpunktskalibratorer. Når apparatet måler et stoff, benytter den metoder som for eksempel hvor mye lys løsningen absorberer. Resultatet fra analysen kan bli målt i abosorbans eller som konsentrasjon.
Kalibreringsfaktoren kan finnes ved hjelp av en kalibreringskurve. Kurven må være tilnærmet lineær for prøveområdet for at faktoren kan brukes til å finne prøvekonsentrasjon:
- Prøvekonsentrasjon = Kalibreringsfaktor * Prøveverdi
For å finne faktoren må en plotte måleverdiene fra en kalibreringsrekke inn i en kurve. Faktoren er den inverse av kurvens stigningstall.
Kalibreringsfaktor = 1/stigningstall
Det velges ofte faktorkalibrering når man ikke har egnet kalibratormateriale. Faktoren utledes da teoretisk fra Beers lov, her må kromoforens absorbtivitet og fotometerets lysvei være kjent.
Beers Lov: A = a*b*c
(absorbans = absorbtivitet * lysvei * konsentrasjon)
Spektrofotometeret kan som oftest intrueres til å finne kalibreringsfaktoren automatisk, vha. «quantitative mode».
Avansert utstyr, som Pentra 400, kan ved kalibrering vurdere om kalibreringsfaktoren ligger innenfor normalen for den aktuelle testen og kalibratoren.
Den vil gi varsel dersom faktoren ligger utenfor akseptabelt område, som er definert av produsent.
Referanser
- Tietz, Fundamentals of clinical chemistry. Carl A. Burtis, Edward R. Ashwood, David E. Bruns. Sixth Edition