Stasjonærfase er en av to faser som utgjør et kromatografisk system. Denne fasen står stille i forhold til mobilfasen og kan være fast materiale, væske eller gel.
Kromatografi benyttes til å separere ulike komponenter i en prøve. Dette er mulig ved at prøvekomponentene fordeler seg mellom stasjonær- og mobilfase. Hvordan stoffene fordeler mellom fasene uttrykkes ved fordelingskoeffisienten K.
Stasjonærfasens formål er å holde igjen de ulike komponentene i prøven når den mobile fasen forflyttes over. De komponentene i en prøve som har større affinitet til den stasjonære fasen vil bruke lenger tid på å vandre gjennom instrumentet enn komponenter som har lavere affinitet
Stasjonærfasens evne til å holde på komponentene (affinitet) avhenger av komponentenes, mobilfasens og stasjonærfasens egenskaper, i tillegg til temperatur. Basert på dette prinsippet separeres komponentene og et signal kan måles basert på tiden komponenten bruker på å komme gjennom den stasjonære fasen.
Det finnes to hovedmetoder for kromatografi:
Plankromatografi:
- Tynnsjiktskromatografi (TLC): Stasjonærfasen er ofte en silica gel som ligger som et tynt sjikt på et fast materiale som kan være av glass, plastikk eller aluminium.
- Papirkromatografi: Stasjonærfasen er et lag av vann eller et polart løsemiddel som kler papirfibrene.
Kolonnekromatografi:
- Væske- og gasskromatografi: Stasjonærfasen kler den indre overflaten av kolonnen som vist i figur 1. Hva selve stasjonærfasen er bygd opp av varierer.
- Gelkromatografi: Stasjonærfasen er gelkuler "pakket" i kolonnen.
Hvor lang tid de ulike komponentene bruker gjennom kolonnen kalles retensjonstid.
| Figur 1: Kolonnen med stasjonærfase i væske- og gasskromatografi |
Kilder:
1. Burtis C.A., Ashwood E.R. & Bruns D.E., 2008, Tietz, Fundamentals of clinical chemistry, sixth edition, W.B. Saunders Company,
USA (side 112- 113).
2. Skoog, West, Holler, Crouch, 2004, Fundamentals of Analytical Chemistry, 8. ed., Thomson, ISBN 0-03-035523-0, Canada (side 924).