Denne siden er ment som en introduksjon til oppbygningen av programmer med Java og den typiske måten man strukturerer prosjektene sine på.
Klasser:
Det første vi merker oss ved Java er at det er et objektorientert språk, hvilket innebærer at vi lager klasser (Class). For å ha oversikt over klassene man lager og bruker er det veldig vanlig å ha en .java-fil for hver klasse.
Dette vil si at en klasse med navn Person ofte vil finnes i filen Person.java .
Når man skal lage ett mer eller mindre komplekst program med java, prøver man ofte å følge noen "retningslinjer" for hvordan klassene er strukturert i forhold til hverandre. En ryddig måte å løse dette på er å skille brukerinteraksjon, programflyt og logikk ved å ha klasser som inneholder én av de tre, og ikke en blanding.
- En programflyt-klasse vil typisk styre "neste steg" i programmets gang og spørre eller sende informasjon til de to andre typene klasser.
- Brukerinteraksjons-klasser er steder hvor man framstiller noe for brukeren grafisk, eller ber om input fra brukeren. Disse klassene snakker gjerne med hverandre, og med programflyt.
- Logikk-klasser er stedet hvor vi finner data og metoder som definerer og forandrer programmets tilstand.
Pakker:
I Java må alle klasser tilhøre en pakke (package). Den enkleste måten å se på en pakke, er som en mappe i et filsystem. Vi ønsker ofte å strukturere klasser som brukes eller hører sammen i samme pakke. Man kan aksessere public klasser, deres public metoder og felt, på tvers av pakkene. Dette kan gjøres ved å importere hele pakken eller referere til klassen ved hjelp av pakken: package-name.class-name.
Kildekode:
Om man får framstilt kildekoden til ett enkelt prosedyreorientert program i både Java og Python (som det antas at de fleste lesere vil være kjent med), vil mange som er nye med Java oppfatte denne koden som komplisert. Dette avsnittet skal kort forklare hvilke elementer man vil møte på i Java-kildekode og forhåpentligvis avvæpne de i deres øyne.
Basic elements public class MittKuleKlassenavn {
public static void main(String[] args) {
System.out.println(3+9);
}
}
Det første "elementet" man burde være klar over, er { på slutten
Videre dukker det opp mer nytt og farlig. Innholdet til klassen
System.out.println(3+9); betyr veldig enkelt bare skriv ut til |
Basic elements 2 public class ImportantNumbers {
public int x = 3;
public int y = 9;
public static void main(String[] args){
ImportantNumbers kultObjektnavn = new ImportantNumbers();
int mainX = kultObjektnavn.x;
int mainY = kultObjektnavn.y;
System.out.println(mainX+mainY);
}
}
Klassenavnet er nå forandret til ImportantNumbers, noe som er ubetydelig for utførelsen
I main-funksjonen (som man nå vet hvordan henger sammen) deklareres det to nye I tillegg til de to variablene opprettes det også et objekt, kultObjektnavn, noe som også
Måten mainX og mainY får tildelt verdiene sine kalles delegeringsteknikken. Det er NB! For de som lurer på om man kunne skrevet: |
|---|
Oversettelse byte-kode:
Når man ønsker å kjøre et programmet man har kildekode til må kildekoden først kompileres av java-kompilatoren. Det spesielle med java-kompilering er at kildekoden oversettes til byte-kode som er plattformuavhengig. En kompilert java-fil kan altså spres til alle operativsystemer og kjøres uavhengig av hvilket operativsystem som kompilerte kildekoden. Dette kommer av at alle operativsystemer har sin spesifikke Java Virtual Machine, JVM, som oversetter java byte-kode til kode som maskinen man sitter på skjønner.
Kjøring:
Om man vil kjøre et java-program kan dette gjøres på flere måter:
- Via kommandolinje
- I et utviklerverktøy
- Som en .jar-fil
Som regel tester og kjører man koden i utviklerverktøyet man bruker. Dette sparer mye tid, og det krever lite å sjekke om koden er i orden etter man f.eks. har gjort små forandringer.
Om man har utviklet et program man ønsker å dele eller kunne starte utenom utviklerverktøyet på en lett måte, er en.jar-fil et mulig alternativ. Se hvordan man kan lage en .jar-fil i Eclipse her.