Analytisk feil kan deles inn i to grupper.
Vi har systematiske - og tilfeldige feil.
Tilfeldige feil er også kjent som variasjon. Dette påvirker målingens presisjon, som førere til at dataene sprer seg mer eller mindre symmetrisk rundt en gjennomsnittsverdi. Generelt så vil de i en måling reflekteres av presisjonen når målingen utføres. Hovedkilden til usikkerhet i en bestemmelse er ofte tilfeldige feil, og disse kan aldri elimineres helt vekk. Slike tilfeldige feil kommer hovedsakelig på grunn av de mange ukontrollerte variablene som tilhører enhver måling. Til vanlig kan ikke de mest vanligste bidragsyterne til tilfeldige feil identifiseres, men om en iblant kan klare å identifisere kildene til tilfeldige feil kan det ofte være umulig å måle dem, siden de fleste er så små at de ikke kan detekteres individuelt. Både ukjente og uforutsigbare endringer fra sann verdi kan også være årsaken til tilfeldige feil. Så når det kommer til tilfeldige feil er det viktig at analysen blir utført på den samme måten hele tiden. Endringene fra sann verdi kan skyldes instrumentelt feil, miljøforhold som analysen blir gjennomført i eller menneskelig feil. Når en analyse har små tilfeldige feil, er presisjonen god (1).
Siden de fleste feilene som oppstår er uforutsigbar er det like stor sjanse for å få lave tall som høye, da de tilfeldige feilene er spredt rundt sann verdi. Både Korrelasjons-og determinasjonskoeffisienten er eksempler på tilfeldige feil (3). Dermed kan det være vanskelig å se om en tilfeldig feil er tilstede, ved å kun se på resultatet. Derfor er det vanlig å føre et kontrollkort når det kommer til slike analyser. Et slikt kontrollkort føres for å følge med på endringer fra sann verdi ved samme analyse over lenge periode. Om det har blitt gjort tydelige grove feil, må denne feilen bli funnet, slik at endringene fra sann verdi ikke blir så stor.
Tilfeldig feil kan oppstå fra preanalytisk til postanalytisk fase. Det vil si at under en analyse kan tilfeldige feil forekomme allerede ved pipettering av prøver til avlesninger av prøvene på instrumentet. Disse feilene kan dermed oppdages ved å kjøre to eller flere paralleller, og videre beregne standardavvik og CV eller avvik mellom paralleller. Tilfeldige feil kan motvirkes ved å øke antallet paralleller. Dette motvirker tilfeldige feil fordi man ved å øke antall målinger vil få like mange feil på hver sin side av den ”sanne” verdien. Dette fører til at summen av størrelsene til de tilfeldige feilene nærmer seg null ved økene antall paralleller. Dette gjelder kun for tilfeldige feil, da systematiske feil vil havne på en bestemt side, enten over eller under sann verdi og dermed vil svaret en fikk gå bort mer og mer fra sann verdi med økende antall paralleller. (4)
Tilfeldige feil er som regel normalfordelte.
Referanser:
1. www.sshf.no/vurdering_av_analyseresultat_hh6GV.pdf.file
2. http://www.socialresearchmethods.net/kb/measerr.php (figur)
3. Burtis, Ashwood, Burns, Fundamentals of clinical chemistry, (2008), sixth edition.
4. https://onlinecourses.science.psu.edu/stat509/node/26