Riktighet er den grad av overensstemmelse mellom gjennomsnittet av en stor serie måleresultater og en sann verdi (URL1). Kvantitativt uttrykkes riktighet ved bias eller systematiske feil.
Systematiske feil kan skyldes:
-Feil med kalibreringen
- Feil pipetteringsteknikk
- Feil volum
- Reagenser som har gått ut på dato eller oppbevart feil.
Riktighet kan undersøkes på flere måter. En av måtene er å sammenlikne de oppnådde resultatene med en annen godkjent og dokumentert metode. Det bør analyseres på 40-100 prøver over et stort konsentrasjonsområde, innen 4 timer. Denne metoden for å undersøke riktighet har vi utført på laboratoriet (Referanse 1).
Det finnes to ikke-statistiske metoder til:
-Den ene er å tilsette en kjent mengde analytt til en prøve, analysere innholdet og uttrykke riktigheten i målt mengde i forhold til tilsatt mengde.
-Den andre metoden er å analysere et sertifisert referansemateriale med kjent fasit, og så sammenligne de målte resultatene. (Referanse 2)
De statistiske metodene for undersøkelse av riktighet er:
Man kan uttrykke riktighet ved å tegne et differanseplott, der gjennomsnittsverdiene for testmetoden og referansemetoden er på x-aksen, og differansen mellom de to metodene er på y-aksen (1). Ved å legge til ei trendlinje kan en visuelt vurdere om det er systematiske feil tilstede. Dersom riktigheten er god vil punktene ligge fordelt rundt x-aksen.
Andre statistiske verktøy som brukes er t-test i par og dette forteller oss noe om gjennomsnittsdifferansen til den nye metoden er signifikant forskjellig fra null. Null vil her være fasit, altså referansemetoden. Dersom den nye metoden havner innenfor referansemetodens konfidensintervall kan man med 95 % sikkerhet si at det er god riktighet mellom metodene.
En kan finne korrelasjonskoeffisienten ut i fra et korrelasjonsdiagram (der den godkjente metoden er på x-aksen og testmetoden er på y-aksen) (1). Resultatet av metodene vil fortelle hvor store systematiske avvik det er mellom de forskjellige verdiene, og dermed også hvor god riktigheten er mellom analysene/instrumentene (ved god riktighet vil ikke analysen ha systematiske feil). I tillegg kan man tegne en regresjonslinje og få frem ligningen for denne rette linjen. I en sammenligning av to helt like metoder vil b være lik 0 og x være lik 1. Det vil da være god riktighet mellom metodene.
Riktighet kan vurderes ut i fra Bias, som er prosent avvik fra sann verdi.
Beregningformel for Bias:
Noen ganger må % Bias regnes ut fra ligningen man får ifra regresjonsligningen (y = ax+ b) siden den kan si noe om sammenhengen mellom x og y på et gitt nivå. Da må hver verdi fra den nye metoden (y) regnes ut i forhold til referansemetoden (x). Når alle disse er regnet ut vil forskjellen mellom x og y være den systematiske feilen, SE. Den systematiske feilen på et spesifikt nivå blir da % Bias og beregnes slik: (Referanse 1)
På studentlaboratoriet vil kravet for ulike analyser ha en Bias på <5%.
Referanser:
URL1. http://www.furst.no/norip/nkk/Rustad_val1.pdf
URL2. http://noklus.osigraf.no/lab/perm2/Kap_25/25_05_Presisjon_og_riktighet.pdf
1. HIST, avdeling for teknologi, 2. bio, høst – 2011, Medisinsk laboratorieteknologi 2, kvantitative teknikker, Laboratoriekurs L3
2. HIST avdeling for teknologi, høst 2009, Medisinsk laboratorieteknologi 2, kvantitative teknikker.
3. Burtis, C. A.; Ashwood, E. R.; Bruns, D. E., & Sawyer, B. G., Tietz - Fundamentals of clinical chemistry. Saunders, 2008, 6. utg. Side 206