Recovery

Recovery (på norsk: gjenfinning) er en metodes evne til å gjenfinne en analytt som er tilsatt en prøve. Mengden av analytten som ble tilsatt i prøven er kjent, prøven kan også inneholde en kjent mengde av analytten fra før av. Gjenvinning vil da gi et estimat over hvor mye av analyttmengden som går tapt under prøveopparbeidelsen. 

Recovery (gjenfunnet stoff i %) kan beregnes fra måleresultatene ut ifra følgende likning:




Recovery sier noe om metodens evne til å reagere med målestoffet uten å reagere med andre stoffer i prøven, altså analysens spesifisitet.

Prosent gjenfunnet stoff bør ligge i området mellom 80-100 %. For screeningmetoder som omfatter flere ulike stoffer, kan lavere gjenvinning godkjennes fordi metoden ikke vil være optimal for alle analyttene. En recovery på over 100% kan forklares med variasjoner (standard avvik) og/eller i gjennomføringen av analysen. 

Recovery kan også brukes til å undersøke analysens riktighet ved å tilsette en kjent mengde analytt, analysere innholdet og undersøke riktigheten i målt mengde analytt. 

Det er viktig å merke seg at tilsetning av en ren analytt in vitro (i et prøveglass) er en kunstig tilnærming. Man kan ikke være sikker på om de fysiske eller kjemiske tilstandene i analytten er den samme som forekommer in vivo (i mennesket/organismen). Recovery er en praktisk måte å vurdere metodens riktighet når analytiske referansemetoder og referansemateriale er begrenset eller utilgjengelig.


Kilder:
- Labhefte i medisinsk laboratorieteknologi 2, kvantitative teknikker. Avd. for Teknologi, HIST.
- Burtis, C.A. & Ashwood, E.R., “ Tietz Fundamentals of Clinical Chemistry “, W.B. Saunders Company.