Created by Unknown User (andrehto), last modified on 17.08.2018
Et tohodet gammakamera
Et gammakamera er et kamera som (har fått navnet sitt fra at det) detekterer gammastråler og blir brukt til bildedannelse ved nukleærmedisinske undersøkelser. En undersøkelse ved bruk av gammakamera skiller seg fra andre bildediagnostiske metoder (modaliteter) som CT, MR og røntgen ved at det ikke er kameraet som er strålekilde, men pasienten selv. Dette oppnås ved å injisere et radioaktivt stoff knyttet til et signalstoff som fester seg til den delen av pasienten som ønskes undersøkt i pasienten eller gi stoffet i en kapsel. En annen forskjell et gammakamera har fra de andre modalitetene er at man ved nukleærmedisinske undersøkelser i hovedsak ser på fysiologien hos pasienten. Anatomien kan undersøkes ved bruk av CT som er innebygd i kameraet. Slik er det mulig å kombinere to modaliteter og få et godt bilde av anatomi og fysiologi.
Slik er oppbyggingen av en kollimator
Et gammakamera er en scintilasjonsdetektor og er bygd opp av en kollimator, krystall, fotomultiplikatorrør (PM-rør) og signalbehandlingselektronikk. At gammakameraet er en scintilasjonsdetektor vil si at det består av en krystall av natrium-jod med noen thalliumatomer innebygd, og denne krystalle er følsom for ioniserende stråling og vil avgi et lysglimt (med bølgelengde på omtrent 410 nm) når den ioniserende strålingen bremses i krystallen. Videre i kameraet vil dette lysglimtet bli forsterket av PM-rør som forsterker signalet ved at lyssignalet omgjøres til en elektronstrøm som vil forsterkes av at de kolliderer med dynoder i røret[1]. I PM-røret vil dermed lyssignalet både gjøres om til en elektrisk puls og forsterkes. Når signalet kommer ut av PM-røret vil det så igjen forsterkes ytterligere, men denne gangen digitalt. Det gjøres så en del beregninger og justeringer på computer før signalet danner et bilde på skjermen[2].
Strålingen fra pasienten ikke går kun en retning rett opp i kameraet, noe som kunne ført til at strålingen ikke kunne blitt posisjonsbestemt. Dette løses ved bruk av en kollimator. En kollimator er et komponent som er en blyplate med hull i (se bilde), og ved å bruke den vil strålingen siles ut slik at kun strålingen som kommer i en bestemt vinkel inn på kameraet blir detektert. Dette gir da et skarpere bilde da to punkter som ligger langt fra hverandre ikke sender stråling til det samme punktet på kameraet. Denne bruken av kolimator sikrer et skarpere bilde, men også at stårlingen som detekteres av kameraet kun er på <1% av den totale strålingen pasienten sender ut. Det finnes ulike typer kollimatorer, og det er viktig å bruke rett kollimator for rett isotop og undersøkelse for å få et godt resultat.
Men i et gammakamera er det kun noen PM-rør, og det er ofte ganske stor avstand mellom de hvor lysglimtene fra krystallen ikke kan bli oppdaget. Dette blir da elektronisk korrigert for ved at computeren beregner grad av bestråling for alle områder rundt det aktuelle PM--røret. Dette er mulig da alle PM-rørene i gammakameraet vil påvikres i mindre eller større grad av lysglimtet fra krystallen[2].
Et gammakamera er et kamera som (har fått navnet sitt fra at det) detekterer gammastråler og blir brukt til bildedannelse ved nukleærmedisinske undersøkelser. En undersøkelse ved bruk av gammakamera skiller seg fra andre bildediagnostiske metoder (modaliteter) som CT, MR og røntgen ved at det ikke er kameraet som er strålekilde, men pasienten selv. Dette oppnås ved å injisere et radioaktivt stoff knyttet til et signalstoff som fester seg til den delen av pasienten som ønskes undersøkt i pasienten eller gi stoffet i en kapsel. En annen forskjell et gammakamera har fra de andre modalitetene er at man ved nukleærmedisinske undersøkelser i hovedsak ser på fysiologien hos pasienten. Anatomien kan undersøkes ved bruk av CT som er innebygd i kameraet. Slik er det mulig å kombinere to modaliteter og få et godt bilde av anatomi og fysiologi.
Et gammakamera er en scintilasjonsdetektor og er bygd opp av en kollimator, krystall, fotomultiplikatorrør (PM-rør) og signalbehandlingselektronikk. At gammakameraet er en scintilasjonsdetektor vil si at det består av en krystall av natrium-jod med noen thalliumatomer innebygd, og denne krystalle er følsom for ioniserende stråling og vil avgi et lysglimt (med bølgelengde på omtrent 410 nm) når den ioniserende strålingen bremses i krystallen. Videre i kameraet vil dette lysglimtet bli forsterket av PM-rør som forsterker signalet ved at lyssignalet omgjøres til en elektronstrøm som vil forsterkes av at de kolliderer med dynoder i røret[1]. I PM-røret vil dermed lyssignalet både gjøres om til en elektrisk puls og forsterkes. Når signalet kommer ut av PM-røret vil det så igjen forsterkes ytterligere, men denne gangen digitalt. Det gjøres så en del beregninger og justeringer på computer før signalet danner et bilde på skjermen[2].
Strålingen fra pasienten ikke går kun en retning rett opp i kameraet, noe som kunne ført til at strålingen ikke kunne blitt posisjonsbestemt. Dette løses ved bruk av en kollimator. En kollimator er et komponent som er en blyplate med hull i (se bilde), og ved å bruke den vil strålingen siles ut slik at kun strålingen som kommer i en bestemt vinkel inn på kameraet blir detektert. Dette gir da et skarpere bilde da to punkter som ligger langt fra hverandre ikke sender stråling til det samme punktet på kameraet. Denne bruken av kolimator sikrer et skarpere bilde, men også at stårlingen som detekteres av kameraet kun er på <1% av den totale strålingen pasienten sender ut. Det finnes ulike typer kollimatorer, og det er viktig å bruke rett kollimator for rett isotop og undersøkelse for å få et godt resultat.
Men i et gammakamera er det kun noen PM-rør, og det er ofte ganske stor avstand mellom de hvor lysglimtene fra krystallen ikke kan bli oppdaget. Dette blir da elektronisk korrigert for ved at computeren beregner grad av bestråling for alle områder rundt det aktuelle PM--røret. Dette er mulig da alle PM-rørene i gammakameraet vil påvikres i mindre eller større grad av lysglimtet fra krystallen[2].