Analytisk riktighet er "graden av overensstemmelse mellom gjennomsnittlig verdi framskaffet fra en stor serie måleresultater og enn sann verdi". Det vil si at man analyserer samme prøve flere ganger utført med samme framgangsmåte/metode. Sann verdi er et akseptert referanseverdi, ofte oppgitt for de ulike analysemetodene (f. eks <5%).
Riktighet kan undersøkes på flere måter
1. Sammenligne resultatene på prøver med resultater oppnådd med en annen godkjent og dokumentert metode. (40-100 prøver bør analyseres for best mulig resultat).
2. Tilsette kjent mengde analytt til en prøve, analysere innholdet og uttrykke riktighet i målt mengde forhold til tilsatt mengde. Dette kalles et recovery/gjenfinningsforsøk.
3. Sammenligne resultater som oppnås når metoden brukes til analyse av et sertifisert referansemateriale hvor resultatet er oppgitt.
Kvalitativt uttrykkes analytisk riktighet som grader av god eller dårlig.
Riktighet er avhengig av flere ulike faktorer, deriblant;
- kalibreringen av instrumentet
- utstyret og bruken av dette
- behandlingen av reagenser og prøvematerialet
Kvantitativt uttrykkes en analyses riktighet ved hjelp av BIAS (%) eller systematiske feil.
Bias beregnes på følgende måte:
%BIAS = ((Xsann verdi - Xmålt verdi) / Xsann verdi) * 100%
Desto lavere %bias en får på en analyse desto bedre er riktigheten.
Systematiske feil forteller at det er en forskjell mellom middelverdien til en serie måleresultater utført under de samme betingelsene og den sanne verdien. Systematiske feil deles i to grupper, konstant systematisk feil og proporsjonal systematisk feil. Ved konstant systematisk feil vil avviket fra den sanne verdien alltid være like stort, mens det ved proporsjonal systematisk feil øker ved økende konsentrasjon av analytten.
Referanser
- http://pweb.furst.no/norip/nkk/Rustad_val1.pdf
- http://www.furst.no/om-furst/kvalitetssikring/noyaktighet/
- Burtis, C. A., et al., 2008, Tietz Fundamentals of clinical chemistry, Saunders elsevier, USA