Adsorbsjon er binding av gass eller væskemolekyl til en fast overflate ved wan der waalske krefter eller kovalente bindinger.
Hensikten med adsorpsjonskromatografi er å få separert ulike stoffer i en prøve. Dette kan brukes til å identifisere ulike stoffer i prøven, eller bestemme konsentrasjon.
Adsorpsjonskromatografi er en kromatografisk metode hvor et finfordelt fast adsorpsjonsmiddel fungerer som stasjonære fase. Stasjonær fasen har en overflate av Silika med silanol grupper (-Si-OH) som kan adsorbere prøver med svake polare funksjonelle grupper. Det finnes flere ulike typer adsorpsjonsmidler, men silika er vanligst å bruke.
Mobilfasen kan enten være en væske eller en gass og skal være minst mulig polar (upolar). I adsorpsjonskromatografi er væske den mest anvendte mobilfasen. En vellykket separasjon er avhengig av at stoffene i prøven har ulik grad av affinitet til adsorpsjonsmiddelet og at interaksjonen mellom adsorpsjonsmiddel og stoff er reversibel.
De stoffene som har lavest affinitet til stasjonær fasen beveger seg hurtigere enn de som har høyere og forbindelsene kan på denne måten skilles fra hverandre. Selve affiniteten skyldes krefter som dispersjon, dipol interaksjon, hydrogenbinding og svake kovalente bindinger. Eksempler på Adsorpsjonskromatografi kan være Tynnsjiktskromotagrafi (TLC) eller HPLC.
Av figur 1 og 2 kan man se den stasjonære fasen i form av platen prøven er avsatt på og den mobile fasen er stoffet prøven er blandet med slik at den vil vandre bortover stasjonær fasen i ulikt tempo avhengig av molekylenes affinitet til mobilfasen.
Figur 1: Et eksempel på tynnsjiktskromatografi(TLC).
Figur 2: Bilde av hvordan prøven reagerte på de forskjellige løsemiddelene på TLC- platene
Referanser
- Rasmussen K.E. Kromatografi. Kap 1. (Greibrokk T., Lundanes E., Rasmussen K.E.) Universitetsforlaget (1998)
- Burtis C.A, Ashwood E.R og Bruns D.E, Tietz Fundamentals of Clinical Chemistry 6th edition, s. 114-115, Sunders Elsevier, 2008
- http://snl.no/kromatografi