Et nytt akademisk år har begynt med opptak av rundt 4000 nye studenter. Da vi ikke hadde stort nok lokale tilgjengelig, måtte vi foreta immatrikuleringen i det fri. Værgudene var med oss. La oss ta det som et godt tegn for NTNU og for det året som kommer.

Vi trenger å ta vare på de positive hendelser. En debatt i Oslo-avisene i sommer kan gi inntrykk av universiteter på armodens rand, befolket med uengasjerte studenter som ikke er interessert i kunnskap, bare i pensum og eksamen. Selv om det er overdrivelser og spissformuleringer i debatten, tar den selvfølgelig utgangspunkt i visse realiteter og tendenser. Bevilg-ningene pr. student har gått kraftig ned siden midten av 1980-årene. Norge bruker en langt mindre del av nasjonalproduktet til forskning enn gjennomsnittet av OECD-landene. Professorene har hatt en relativ nedgang i lønn i forhold til andre grupper. Likevel går mesteparten av fakultetenes budsjetter til lønn, slik at det blir mindre til drift og utstyr. Om studentene er mer eksamensfikserte nå enn tidligere, er vanskelig å si, men i forhold til den form for kunnskap en trenger, er ikke selve eksamen hovedpoenget. Fremtidens samfunn vil stille store krav til kunnskapsmessig oversikt og tilpasningsevne, noe som ikke fremmes ved å legge vekt på skarpe skiller mellom pensumsider og annet tilgrensende stoff.

Nasjonen Norge har satset sterkt på høgre utdanning de siste 10-15 årene, med nesten en dobling av antall studenter. For våre bevilgende myndigheter kan det derfor fortone seg urimelig med all klagingen. Vi har langt flere lærere og studenter og større arealer enn for ti år siden. Det skulle gi grunnlag for større vitenskaplig og faglig virksomhet i både bredde og dybde. Og det gjør det. Men problemet er at vi legger ikke forholdene godt nok til rette for å utnytte det potensial som ligger i de menneskelige ressursene ved universitetene. Det er sløseri med menneskelig talent og arbeidskapasitet hvis ikke universitetene har det beste innen vitenskapelig utstyr, laboratorier, datautstyr og biblioteker. Vi skal skape resultater for samfunnet gjennom forskning, men da kan vi ikke la våre forskere ha utstyr på treskistadiet. Vi skal utdanne unge mennesker for fremtidens samfunn. Da må det iallfall baseres på det beste i nåtiden. Eller betraktes det som sporty å starte litt etter de beste?