Basic HTML Version
57
3.8.1 Møtehyppighet og aktiviteter
Funnene fra breddeundersøkelsen antyder at det vanligste er å møtes enten rundt én
gang i uken (48 prosent) eller én til tre ganger i måneden (32 prosent). Noen få guider
oppgir at de møter/møtte flyktningen flere ganger i uken eller sjeldnere enn én gang i
måneden (se tabell 36 i vedlegg 1). Vi spurte også om de møttes oftere i begynnelsen av
koblingen. Her svarer 49 prosent at de møtes/møttes like ofte som i begynnelsen, mens
46 prosent svarer at de møttes oftere i begynnelsen. De øvrige fem prosent oppgir at de
møttes oftere etter hvert (se tabell 36 i vedlegg 1).
Vi ba guidene gi oss eksempler på aktiviteter de gjør sammen med flyktningen.
Aktiviteter som ofte nevnes er; besøke hverandre, turer (gåturer, fisketurer og
lignende), lage mat sammen, kafé, kino, bibliotek, museum, snakke om kulturer,
leksehjelp/norskopplæring og praktiske ting overfor offentlige etater (gjennomgå post,
legebesøk, NAV, forsikring, skole og lignende). Samtidig ser spennet i aktivitetene ut til å
være stort, og alt fra svømmehallbesøk, danseshow og bowling til øvelseskjøring,
innkjøp av møbler og jobbsøking nevnes.
På spørsmål om hvem som vanligvis tar/tok initiativ til å møtes svarer 68 prosent av
guidene i utvalget at det som regel var de, mens 32 prosent svarer at de og flyktningen
tok initiativ like ofte. Kun én prosent har svart at det som regel er/var flyktningen som
tok initiativ (se tabell 36 i vedlegg 1). Lignende mønster finner vi på spørsmålet om
hvem som vanligvis kommer/kom med forslag til aktiviteter. Her svarer 69 prosent av
guidene at dette som regel var dem selv, mens 28 prosent svarer at begge kom med
forslag like ofte. Kun tre prosent oppgir at flyktningen som regel er den som
foreslår/foreslo aktiviteter (se tabell 36 i vedlegg 1). En av guidene skriver i den
forbindelse følgende:
Forsøkte å få flyktningen aktiv i hva vi skulle finne på, men hun gav uttrykk for å
være åpen for det meste, og ble med på mine forslag. Kanskje et enda større likeverd
mellom partene kunne vært mulig å jobbe frem for å la flyktningen sitte med en
følelse av at han/hun også er fri til å komme med ønsker uten at det tas feil fra
flyktningguidens side
(tidligere flyktningguide).
Vi spurte nåværende flyktningguider i breddeundersøkelsen om de trodde de ville ha
kontakt med flyktningen etter at koblingsperioden er over. Her svarte 76 prosent ja,
mens 20 prosent var usikre. Kun fire prosent svarte at de ikke ville ha det (se tabell 41 i
vedlegg 1). Tilsvarende spurte vi tidligere guider om de fortsatt har kontakt med
flyktningen. Rundt halvparten oppga at de fortsatt har kontakt, mens den andre
halvparten svarte nei.