Basic HTML Version
5
1. Orientering og mobilitet hos mennesker med moderat
eller alvorlig synssvekkelse
1.1. Introduksjon og bakgrunn for prosjektet
Mobilitet er et fagfelt som setter store krav til de som skal arbeide profesjonelt
på området. For det første skal mobilitetsopplæringen tilfredsstille alle vanlige
krav til god spesialpedagogikk. Viktigst av disse er at forholdene blir lagt til
rette for en effektiv opplæring av den enkelte og at opplæringen tar hensyn
generell kunnskap om gode betingelser for målrettet læring. I tillegg er
mobilitetsopplæringen stilt overfor en spesiell pedagogisk utfordring som ikke
deles med andre fagområder. En mobilitetspedagog skal lære sine elever å
bruke hørselen, det taktilt/haptiske systemet og synet på en annerledes måte
enn hvordan disse sansene er brukt av personer med normalt syn.
Utfordringene er unike, ikke minst fordi en seende pedagog ikke alltid selv
mestrer de ferdighetene som eleven skal lære.
Mobilitet har eksistert som fag siden midten av forrige århundre. På den tiden
hadde særlig USA en stor gruppe mennesker som ble blinde som resultat av
2. verdenskrig og Korea-krigen. Disse menneskene var i akutt behov for
rehabilitering. Et sentralt område i det rehabiliteringsprogrammet som ble satt
i gang, var selvstendig forflytning. Dette ble fødselen til mobilitetsfaget og
bruk av den hvite stokken som hjelpemiddel. Mobilitetsfaget har spredt seg
raskt over store deler av verden og kom til Skandinavia i 1953.
Den generelle målsettingen for mobilitetsopplæringen var å skape
forutsetninger for å delta aktivt i samfunnet gjennom å muliggjøre selvstendig
forflytning. Det viste seg at mobilitetsopplæringen ga bra resultat og at
målsettingen lot seg oppfylle i løpet av rimelig kort tid. Undervisningen i
mobilitet gikk på denne tiden i hovedsak ut på å trene på ulike teknikker, så
som ledsager-, beskyttelses-, orienterings- og stokk-teknikker, samt å finne
fram mellom to geografiske punkter.
Fram til 1960 ble mobilitetsopplæringen hovedsakelig gitt voksne
synshemmede som ikke hadde andre funksjonshemninger. Gruppen var
forholdsvis homogen med veldefinerte behov. Det finnes imidlertid andre store
grupper med synshemmede som også trenger mobilitetsopplæring. Dette
gjelder i særlig grad små barn og voksne som har andre funksjonshemninger i
tillegg til synstapet. Når disse gruppene blir tatt med, skifter tyngdepunktet fra
rehabilitering til habilitering, og de gamle undervisningsprinsippene kan
vanskelig brukes uten videre.