Basic HTML Version
61
på «drømmespørsmålet», før vi oppsummerer funnene i forhold til erfaringer med
barnevernet mer generelt.
En gjennomgang av materialet viser at svarene på «drømmespørsmålet» sentrerte rundt
tre dimensjoner; tilgjengelighet, å bli respektert, samt helhetlig tilnærming. Men hva kan
gjøres for å sikre dette? En av informantene hadde en helt klar formening om dette:
Da ville jeg ha et eget bygg midt i sentrum som skulle hete… Senter for barn og
ungdom! Og det skulle være et servicetilbud for barn og unge og deres familier… og
det skulle være for alle som trenger hjelp. Det er nemlig ikke alle barn som spiller
fotball eller er med i korps. Og gjerne med en døgntelefon. Der man kunne spørre
om hva man ville… et sted der det var naturlig å stikke innom hvis man lurer på noe.
Og der det kunne sitte en person som… hvis han ikke kunne svare deg med en gang
kunne si at… men vent litt det skal jeg finne ut av for deg. Og der alle kunne få hjelp.
Hvis jeg vinner i lotto skal jeg være med å sponse et slikt hus!
(Aina).
Flere av informantene la vekt på at barnevernet skulle være mer tilgjengelig og mer
åpent. Flere av informantene ønsker en
åpen linje
inn til barnevernet slik at de for
eksempel kunne ringe og be om hjelp i ulike situasjoner, for eksempel hvis barna brøt
avtaler, hvis konflikter eskalerte eller der en ungdom for eksempel ble aggressiv. Flere
nevnte også at barnevernet skulle hatt bedre tid til dem, at det ikke burde være så mye
ventetid og at hjelp burde settes inn med en gang:
Hovedforslaget mitt er at når det trengs hjelp så skal det settes inn tiltak med en
gang!
(Ninni).
Den andre dimensjonen som gikk igjen handlet om respekt og anerkjennelse, eller det
som ble betegnet som en mer «empatisk tilnærming». Flere av informantene oppgir at
de ønsker å bli behandlet som et medmenneske og ikke et case eller en sak. Ofte
refereres det til spesifikke saksbehandlere hvor fellesnevneren er at informanten føler
seg hørt og får en følelse av å bli tatt på alvor.
De kunne jo spørre av og til hvordan jeg føler meg… hvordan jeg har det… hva jeg
sliter med
(Mona).
Bianca er også inne på dette da hun snakker om barnas situasjon. Hun understreker at
«de som jobber i barnevernet» må bli flinkere til å tolke barnas reaksjoner.
Se på kroppsspråket! Se om de reagerer på noen måte, se om de nikker eller ser bort
eller … det er ikke alle som tør å si i mot
(Bianca).
En tredje dimensjon som gikk igjen i flere av intervjuene var fokus på å se og hjelpe
familiene som en enhet, som kunne hjelpes i hjemmet. Utsagn som
«det er så mye som