Basic HTML Version
66
“Det er problematisk at barnevernet holder tett hele tiden…”.
Det ser ut til at taushetsplikten skaper begrensninger i samarbeidet. I følge Lov om
barneverntjenester § 6-7 kan man gi ut informasjon når dette er nødvendig for å
forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse. Det finnes altså rom
for at man kan gi informasjon når dette er nødvendig, noe som blir en vurdering som de
ansatte i barnevernet må gjøre i hvert enkelt tilfelle.
En av våre informanter var opptatt av at barnevernet i større grad må benytte seg av
avvergeplikten og at man heller må ha fokus på hvordan man kan samarbeide.
Avvergeplikten er også strengt regulert og trer i kraft når det er snakk om forholdsvis
alvorlige straffbare handlinger. Avvergeplikten gir kun adgang til å bryte taushetsplikten
i en akutt situasjon der det er fare for alvorlige lovbrudd. Det gis ikke derfor ikke
anledning til å benytte denne bestemmelsen som grunnlag for samarbeid og
informasjonsutveksling (NOU 2003:31). Vi ser altså at ansatte i barnevernet
kontinuerlig er nødt til å gjøre vanskelige vurderinger i forhold til
taushetsbestemmelser og avvergeplikt. Gjennom nøye vurderinger, god forklaring på
hvorfor man ikke har anledning til å utgi all informasjon og ved å være tilgjengelig for
spørsmål og bekymringer vil mulighetene for å få til et godt samarbeid fortsatt være
tilstede.
I forhold til arbeid
i
sakene er det spesielt to områder som peker seg ut som kritiske:
sikring av den unge i situasjonen og oppfølging i etterkant. Tradisjonelt sett jobber
barnevernet i Norge etter en modell hvor man etter gjennomgang av
bekymringsmelding innkaller foreldrene til samtale. Det er i Lov om barneverntjenester
§ 6-4, 1. ledd fastsatt at opplysninger så langt som mulig skal innhentes i samarbeid med
den saken gjelder eller slik at vedkommende har kjennskap til innhentingen. I vår studie
fortelles det om flere tilfeller hvor barnevernet har innkalt foreldre til samtale og hvor
dette har ført til represalier for de unge, noe barnevernet kritiseres for. I ytterste
konsekvens kan en slik fremgangsmåte føre til at foreldrene tar med seg ungdommen og
rømmer ut av landet. Denne fremgangsmåten kan på den ene siden handle om
barnevernets manglende kunnskap om denne typen saker, men det kan også handle om
innholdet i bekymringsmeldingen som barnevernet mottar og hvordan
alvorlighetsgraden i meldingen vurderes. Materialet viser at det kan være nyttig å
utforske/oppfordre til en praksis der det er større rom for å drøfte en sak med
barnevernet uten at foreldrene innkalles til samtale. Flere av de skoleansatte
understreker at de har hatt nytte av å bruke barnevernet som drøftingspartner.
Det presiseres i
“Konvensjoner og lover om tvangsekteskap”
(BLD 2010a) at det ved
mistanke om ekteskap som involverer mindreårige kan være av avgjørende betydning
for undersøkelsen at barneverntjenesten og/eller politiet blir varslet før familien blir