Basic HTML Version
59
5. Betydning av offentlig hjelpeapparat og erfaringer med
samarbeid mellom etatene
Det er hevdet at mange barn og unge som utsettes for tvangsekteskap, ekstrem kontroll
eller annen æresrelatert vold kunne vært hjulpet på en bedre måte dersom familiene
hadde fått hjelp på et tidligere tidspunkt og innsatsen fra ulike hjelpeinstanser hadde
vært bedre koordinert (IMDi 2010). Et viktig anliggende i denne studien har vært å
fokusere på hvordan hjelpeapparatet, og spesielt skolene, kan samarbeide for å se og
bistå unge som er eller har vært utsatt for æresrelatert ekstrem kontroll. Dette kapitlet
baseres på funn fra den kvantitative undersøkelsen og intervjuene med ansatte, unge
utsatte og andre fagpersoner.
Historiene fra ungdommene og fra informanter tilknyttet de ulike etatene forteller om et
hjelpeapparat som i mange tilfeller fungerer bra, men i andre tilfeller svikter. I surveyen
stilte vi spørsmål i forhold til hvordan respondentene opplever at ungdommenes behov
ivaretas i tilfeller hvor hjelpeapparatet kobles inn:
Tabell 5.1 Ivaretas ungdommens behov når hjelpeapparatet kobles inn? Fordelt på etat (prosent).
Opplever du at ungdommenes behov ivaretas
i de tilfeller hjelpeapparatet kobles inn?
Ja
Nei
Vet ikke
(n)
Politi
-
(14)
(86)
(7)
Barnevern
65
4
30
(46)
Skole
41
8
51
(107)
Total
46
7
47
(160)
Av tabellen overfor ser vi at respondentene fordeler seg nokså likt på to grupper: nesten
halvparten (46 prosent) mener ungdommenes behov ivaretas, mens den andre
halvdelen (47 prosent) svarer «vet ikke» på dette spørsmålet. Det at en så stor prosent
oppgir at de ikke vet kan henge sammen med flere forhold. Det å svare på hvorvidt de
unges behov ivaretas kan være vanskelig, da det er en forutsetning at man vet hvilke
behov de unge har for at man skal ha mulighet til å svare på om disse blir møtt. Dette
kan det i mange tilfeller være vanskelig å vite på grunn av at mange av de unge som
utsettes for æresrelatert ekstrem kontroll vil holde mye for seg selv.
Hvis vi ser det i sammenheng med det kvalitative materialet, ser vi at de skoleansatte
oppgir at de får lite informasjon om hvordan ungdommene ivaretas utenfor
skolekonteksten. Dette handler blant annet om at de får lite informasjon fra
barnevernet, i tillegg til at de unge ofte er tilbakeholdne med informasjon selv.
Historiene til de unge og historier fortalt av ansatte ved ulike instanser innehar en del
fellestrekk. Fortellingen under viser en typisk beskrivelse av et fungerende
hjelpeapparat: