Basic HTML Version
39
4.
Skolens rolle
I dette prosjektet har vi hatt et spesielt fokus på skolene, og vi skal i dette kapitlet
fokusere på hvordan ansatte i skolen bedre kan se og bistå unge som utsettes for
æresrelatert ekstrem kontroll. For å belyse dette vil vi se på skolenes rutiner,
viktigheten av et godt samarbeid mellom hjem og skole og minoritetsrådgivernes rolle. I
tillegg vil vi se på det forebyggende arbeidet som gjøres i skolene.
Skolen er et av hovedfokusområdene i handlingsplanen mot tvangsekteskap (BLD
2008a), og det har vært iverksatt ulike tiltak for å øke kompetansen og forbedre rutiner.
Skolen er en arena hvor de fleste barn er og ved å styrke fokuset og innsatsen i skolen
kan man avdekke forhold på et tidligere tidspunkt. Skolen er en viktig arena både i
forhold til å oppdage og hjelpe ungdom som utsettes for ekstrem kontroll, og med tanke
på forebygging og spredning av kunnskap om temaet. Som vist i forrige kapittel er det
behov for mer kunnskap også blant skoleansatte. Dette vil naturlig nok innvirke på
hvordan skolen møter denne typen utfordringer. Historien vi presenterer under er på
mange måter typisk, og kan derfor stå som en illustrasjon på utfordringer og dilemmaer
skolen møter. Den viser hvordan unge utsatte kan være en del av skoleapparatet i lang
tid uten at faresignalene blir fanget opp. Samtidig viser fortellingen at skolen er godt
rustet til å hjelpe unge utsatte når temaet først bringes på banen. En skoleansatt
forteller:
Vi fikk en ny elev forrige år. Da hun kom til oss hadde hun skiftet skole for 3. gang.
En oppmerksom lærer tok kontakt med minoritetsrådgiver angående denne eleven
da man syntes forhistorien ga grunnlag for bekymring. Minoritetsrådgiveren
snakket med eleven flere ganger og etter hvert fortalte hun om ekstrem kontroll,
flere voldelige episoder og planlagt giftemål. Minoritetsrådgiveren satte i gang
hjelpeapparatet, og eleven ble flyttet til et krisesenter og videre til en egen bopel og
ny hemmelig adresse.
Men, så kan vi spole tilbake… hva har skjedd i denne saken? Da hun begynte på vår
skole var det for 3. gang. Hva hadde skjedd før det? Ingenting. Hvordan kunne dette
skje? Hvem hadde fulgt opp denne jenta? Ingen! Dette startet da jenta var 13 år.
Hvordan kan man avsløre dette og gjøre noe med det på et tidligere stadium? Når
er ekstrem kontroll for mye? Når må noen ta ansvar? Det å leve under ekstrem
kontroll er skadelig. Det påvirker hjernen og det går ut over psykisk helse.
Barnevernet hadde vært inne i familien til jenta og konkludert med at det var
“ingen grunn til bekymring!” I dette tilfelle må man stille spørsmål ved om
barnevernet hadde god nok kompetanse. Svaret er både ja og nei! Men hvis de kan
se dette som vold ville kanskje flere unge blitt reddet, i stedet for at man
bortforklarer alt med kultur.