Basic HTML Version
30
Og en annen av informantene fortalte:
“Rykte og ære betyr masse og jeg har ansvar for familiens rykte. Jeg kan ødelegge
vår ære. Vi får det inn med morsmelken – vi skal alltid være de vi var der vi kom fra.
De forstår ikke at man forandrer seg likevel. De vil helst at jeg skal finne meg en
gutt i løpet av de to ukene vi er i hjemlandet. Jeg sier, ok jeg skal prøve. Jeg vet det er
slik det fungerer”.
I forbindelse med forskning på tvangsekteskap nevnes ofte den kollektivistiske kulturen
(Bredal, 2006), og det er vanlig å si at kollektivets (storfamiliens) interesser kommer
foran individets interesser. Dette betyr at hvordan andre ser på deg og din familie er
viktigere enn eget verdigrunnlag og personlige meninger. I sammenheng med hensynet
til familiens ære og rykte har flere av informantene, både fra etatene og de unge,
fremhevet møtet mellom en individualistisk og kollektivistisk familiekultur. Selv om
noen har tatt det store skrittet, flyttet fra familien og brutt all kontakt, er
argumentasjonen som ligger til grunn for beslutningen i mange tilfeller basert på
hensynet til familiens rykte og de kollektive interessene.
Wikan (2002) skriver at familiemedlemmer har felles ære og at det er omverdenens
vurdering som ofte ligger til grunn for behovet for å gjenreise tapt ære. I tilfeller med
æresrelatert ekstrem kontroll er det gjerne hensynet til familien som er i konflikt med
hensynet til en selv og ofte betyr ære og ansiktet utad mer enn individuelle ønsker og
behov:
“Jeg kan ikke flytte hjemmefra – kan ikke gjøre det mot dem”.
“Jeg tenker mer på hva som kan skje med familien min, med mitt rykte, med mine
søsken”.
Lojaliteten til familien er sterk og mange av de unge tenker mye på familiens rykte og
hvordan handlingene deres kan påvirke det. Noen av informantene sa at mange av de
unge prioriterer familiens behov fremfor individuelle behov på grunn av den sterke
lojaliteten. En del av informantene forteller også at tradisjonene for den kollektivistiske
tankegangen er såpass sterk, selv blant ungdommene, at det blir feil å fokusere på at
familien og de unge har separate interesser. Dette er sammenfallende med Bredal
(2006) sin funn, som viser til at å skille mellom storfamilien og individets interesse blir
utilstrekkelig da de individuelle interessene ikke nødvendigvis oppleves separat fra
kollektivets interesser. Det å vokse opp i kollektivorienterte familier der den vanlige
reaksjonen på overtredelser er fysisk straff, kan i følge Kagitcibasi (2002; 2007 i Nilsson
og Blom 2011) føre til at de “utenfra-styrte” vurderingene for hva som er rett og galt kan
bli de dominerende, mens de “innenfra-styrte” er svake.