Den 22. oktober 1922 åpnet Noregs lærarhøgskule på Lade. I likhet med den tekniske høyskolen (NTH), hadde Lærerhøgskolen havnet i Trondheim etter en lang lokaliseringsstrid, der distriktspolitiske hensyn til slutt vant frem.

Men der stoppet også likhetstrekkene. Studentmassen utgjorde en helt annen demografisk masse enn sivilingeniørstudentene på Gløshaugen. Lærerhøgskolen var de første tiårene av sitt virke et videreutdanningstilbud. Fra sitt første år og frem til 1960-tallet var «ladejarlene» på Lærerhøgskolen i hovedsak lærere som allerede hadde en del år praksis bak seg i skoleverket. De aller fleste hadde gått gjennom den treårige lærerskolen – også kjent som lærerseminaret, men de manglet artium. Gjennomsnittsalderen på kullene frem til 1950-tallet lå for det meste mellom 30 og 40 år. Selve høyskolen var også små av dimensjoner. Det årlige opptaket var begrenset av at det ikke var plass til flere enn 60 personer i det største rommet på Lade gård, men i flere år utover 1930-tallet var opptaket langt lavere enn dette.

Opprettelsen av Lærerhøgskolen la grunnlaget for fremveksten av et separat vitenskapelig miljø i Trondheim. Utviklingen gikk sakte de første tiårene, men det vokste her frem små fagmiljø i humaniora og samfunnsvitenskap, noe som var tilnærmet fraværende på NTH. Med hjelp av innleide krefter fra NTH ble det også undervist i realfag. Med tiden – særlig fra 1960-tallet av – vokste denne virksomheten til det brede fagmiljøet og studietilbudet som i dag finnes ved NTNU innenfor disse fagområdene.  

Beslutningen om å opprette en egen lærerhøyskole i Norge må ses i sammenheng med en viktig motsetning i det norske skolevesenet. Selv om skolen hadde gjennomgått reformer, var det tidlig på 1900-tallet fremdeles et formelt og sosioøkonomisk skille mellom de høyere allmenndannende skolene – i hovedsak middelskole og gymnas – og folkeskolen. For lærerutdanningen utgjorde dette også et skille mellom en eliteskole som ga artium og kunne lede til en universitetsutdannelse og lektortittel, og en folkeskole som ga adgang til lærerseminar eller lærerskole. Det gjorde at det i landet fantes to typer lærere med ulik status: akademikeren, som i stor grad underviste i middelskolen og gymnaset, og seminaristen, som underviste i folkeskolen. 

I 1920 vedtok Stortinget å avvikle det todelte skolesystemet og innføre en norsk enhetsskole bestående av en syvårig folkeskole med mulighet til å gå videre til middelskolen og gymnaset. Det var imidlertid ikke klart hvordan den todelte lærerkulturen skulle tilpasset den nye enhetsskolen. Lærerorganisasjonene tok samtidig til orde for å styrke lærerutdanningen. Men å utvide lærerskolen med et fjerde år ble vurdert å være for dyrt. Et alternativ da var å styrke etter- og videreutdanningen, noe som var grunnlaget for ideen om en egen lærerhøyskole.  

Det var en del uenighet om hva slags karakter denne høyskolen skulle ha. Her var det to hovedposisjoner. Den ene ønsket å legge lærerhøyskolen til universitetet i hovedstaden. Den andre fryktet en akademisering av lærerutdanningen og ønsket en egen, separat høyskole for å ivareta kulturen fra folkeskole og lærerseminar, og samtidig gi lærerne en utdanning tilpasset elevenes hjemmemiljø og det praktiske liv.  

Det var også uenighet om hvor den nye høyskolen skulle ligge. Asker og Bergen var de reelle alternativene til Trondheim. Distriktspolitiske hensyn veide imidlertid tungt. Trondheim var mye mer tilgjengelig for lærere fra den nordlige landsdelen. I tillegg kunne byens eksisterende akademiske miljø ved NTH og DKNVS, Museet bidra med undervisning, og formannskapet Trondheim lovet å stille Lade gård til disposisjon inntil videre.

Trange økonomiske tider gjorde at ambisjonene for høyskolen måtte nedjusteres. Studiet ved skolen ble derfor begrenset til et ettårig kurs med stor valgfrihet og uten eksamen. Lærerhøgskolen måtte også de første årene nøye seg med tre faste professorat, i pedagogikk, norsk og historie.  
 
Teksten er et noe omarbeidet sammendrag av sidene 127–131 i Magne Brekke Rabben (2011).

Abstraksjoner og anvendelser – Historien til Institutt for matematiske fag ved NTNU 1910–2010, Tapir Akademisk Forlag.

Viktig kilde til teksten er Anders Kirkhusmo (1983), Akademi og seminar – Norges Lærerhøgskole 1922–1982. Trondheim: Norges lærerhøgskole, UNIT, i kommisjon hos A/L Tapir.