Det var en intens spenning i Trondhjem da saken ble debattert i Stortinget, og den nådde klimaks da Stortinget torsdag 31. mai 1900 stod foran voteringen. Men så var det også et gledesbudskap da iltelegrammet ble kjent ved oppslag, ekstrablad og telefonmeldinger. Hele byen kom som ved et trylleslag i festskrud og feststemning. Brigademusikken som skulle til å begynne sin vanlige friluftskonsert, satte seg i stedet i bevegelse gjennom gatene, og teknikerne var øyeblikkelig ferdig til å slutte seg til med sine faner, og likeså Latinskolen og Den liberale forening. Straks før toget satte seg i bevegelse leste ordføreren den telegrafiske meddelelsen fra Stortinget, utbragte et «Leve» for Trondhjem, og så ble det jubel og «Ja, vi elsker». Folketoget dro så videre gjennom gatene med musikken i spissen utover til Ilevolden hvor overlærer Schultz talte for Høyskolen og dr. Thv. Lindeman for Stortinget. Det var et mektig tog, og begeistret sang og hurraer som på en stor 17. mai. Da toget kom tilbake til musikkpaviljongen ble det oppløst, men musikken fortsatte over på Baklandet og spilte gjennom gatene. Kafeene var åpne til kl. 1 natt og stemningen var høy.

Men disse festlighetene torsdag aften var ikke nok. Budskapet om høyskolens henleggelse til Trondhjem hadde bragt hele byen i feststemning og den måtte få luft, også dagen etter. Det måtte gjøres noe offisielt, og formannskapet utsendte derfor en oppfordring om å holde forretningene lukket etter middag og en innbydelse til fanetog og folkefest. Og disse oppfordringer var byens borgere mer enn villig til å etterkomme. Byen ble flaggsmykket, og på spaserstrøket ved musikkpaviljongen i Kongens gate ble det trangt om plassen. Musikken spilte nasjonal musikk og teknikerne fra TTL sang under veldig applaus. Det store fanetoget gikk fra Brattøra kl. 7 om ettermiddagen med festkomite, formannskap og brigademusikk i spissen. Deretter fulgte en lang rekke av foreninger og korporasjoner. Det var den rene 17. mai-stemning, med musikk og allsang av «Ja, vi elsker», og så ble det holdt en rekke korte taler i ekserserhaven, som var fylt av den store menneskemengden.

Ordføreren, overrettssakfører Berg, talte for Høyskolen: Trondhjem mottok skolen med takk, men byen hadde også en levende følelse av det ansvar like overfor det hele land som her var lagt på Trondhjem. Da Universitetet ble opprettet i Kristiania i 1811 ble det sagt at et kultursentrum ble flyttet nordover fra København til Kristiania. Noe lignende kan nå sies når høyskolen legges til Trondhjem.

Ordføreren utbrakte et «Leve Høyskolen» som ble mottatt med stormende jubel. Så var det tale for Fedrelandet, for Stortinget, for Regjeringen, og til slutt talte arkitekt Norum for Trondhjem. Han minnet om hva Trond¬hjem har vært – det mektige sentrum både for landets åndelige og materielle makt. Så kom det nedgangstider som på det nøyeste henger sammen med de politiske begivenheter. «Men Trondhjems seighet og energi har aldri gitt tapt, og nå har vi grunnet håp om at såvel Trondhjem som Trøndelagens mange hjelpekilder vil bli utnyttet. Vår landsdel har hittil vært stebarn, men nu vil vi forhåpentlig etterhånden komme i en bedre stilling. Derom er høyskolesakens utfall et godt varsel.»
[...]

Åpningen 15. september 1910
Det var overskyet og mildt vær den første studenterdag i Trondhjem, beretter Trondhjemsavisene. Byen var i festskrud med alle flagg i topp som på 17. mai og den nye gate fra Elgeseter bro til Høyskolen markerte sin bue med en sammenhengende rekke av flaggstenger med flagg og grønt. Det ble etter hvert folksomt ved Stiftsgården, hvor Kongen bodde, men enda flere samlet seg oppe ved Høyskolen, hvor det til slutt var samlet tusener. Skolene hadde fått fri og mange forretninger hadde lukket i middagstiden. Kort sagt, det lå fest og forventning i luften da Høyskolen skulle innstifte en ny tradisjon, årsfesten, som siden skulle vise seg å bli et så markert trekk både i Høyskolens og byens liv.

Den enestående ramme som Høyskolens aula har gitt alle immatrikuleringer etter 1919 var ennå ikke skapt da Høyskolen ble åpnet. Det var festsalen i 2. etasje i Hovedbygningen som da skulle gi rammen om åpningshøytideligheten med immatrikuleringen av det første studentkull. Det bestod av 103 studenter.

Studentenes immatrikulering var det innslag i høytideligheten som gjorde den til noe mer enn en rent representativ fest hvor landets konge og representanter for landets regjering, Stortinget, byens autoriteter og en rekke andre var møtt frem. Trøndernes Mandssangforening sang først sogneprest Sigvald Skavlans åpningshymne, og så ble den tekniske side av byggesaken lagt frem av byggekomiteens formann, stadsingeniør Grøndahl. Han redegjorde for de forskjellige byggeplaner og den byggevirksomhet som foreløbig var avsluttet. Til anlegget var det da i alt utbetalt 1 730 000 kroner. Det gjenstod ennå meget arbeide, men bygningane var likevel såpass ferdige at man fant det forsvarlig å sette i gang den tekniske høyskole.

Kirkestatsråd Qvigstad besteg deretter talerstolen og etter en kort innledning om høyskoletankens og vår tekniske undervisnings utvikling oppfordret han Kongen til å åpne Høyskolen.

Kong Haakons tale lød:
«Efter mange års forberedelser og med store ofre har statsmaktene besluttet å gi landets ungdom adgang til en høyere utdannelse på den tekniske vitenskaps område. På grunnlag herav har det reist seg et nytt læresete her i Trondhjem hvortil vi knytter de største forhåpninger om en rik fremgang på teknikkens og industriens mangeartede områder. Med ønsket om at vi må se disse forhåpninger oppfylt, og at det ikke bare må bli en ny høyskole, men et nytt blomstrende liv og en rikdomskilde for byen og landet, erklærer jeg herved Norges Tekniske Høiskole åpnet.»

Deretter ble det overrakt en rekke adresser til Høyskolen fra vitenskapelige institusjoner, tekniske skoler, ingeniørforeninger m. v. Og så, som innledning til immatrikuleringen holdt professor Sem Sæland den første rektortale hvor han først på Høyskolens vegne takket Kong Haakon, Regjeringens og Stortingets representanter og alle de øvrige gjester som hadde kommet til høytideligheten. Dernest talte han om Høyskolens oppgaver og sa bl. a.:

«Her skal reises fra nytt av en institusjon som kan gi vår bygningskunst, vår industri og teknikk det høyeste og bredeste vitenskapelige og kulturelle grunnlag, og tillike i første rekke en sund og trygg økonomisk underbygning. Det fordres av oss at vi skal skaffe våre studenter en utdannelse som setter dem i stand til å hevde seg i konkurransen med studenter fra en hvilken som heist annen høyskole, og en utdannelse som først og fremst setter dem i stand til å hevde norsk industri likeoverfor all fremmed, og til å heve landets økonomiske evne. Vi kan ikke her nøye oss med en høyskole som blot er en kopi etter fremmede forbilleder, selv om disse er noe nær fullkomne for de forhold hvorav de er skapt, men heller ikke overse almindelige prinsipper som etter lange og kostbare erfaringer i verdens første industriland er blitt stående som grunnpillarene i den høyere tekniske undervisning. Disse prinsipper vil vi søke å overføre på våre hjemlige forhold og avpasse etter våre hjemlige behov, men samtidig supplere og utfylle dem på grunnlag av de verdifulle erfaringer som vi også hos oss sitter inne med på den tekniske undervisnings område.»

Kilde: Devik, Olaf. 1960. N.T.H. Femti år. s.40–41 og s. 49. Oslo: Teknisk Ukeblad.