Styrkeprøven 23.-24. juni 2001.
Rapport fra sykkelgruppene Sintef-NTNU.

I denne rapporten finner du:

• Resultater
• Statistikk
• Detaljer om årets tur:
• Egil Skybakmoen  
• Ingvill Holden  
• Bård Brørs  
• Arne Mikkelsen  
• Roger Leistad  
• Bjørn Sortland  

Bård, Egil, Kurt, Roger og Arne hadde samarbeid med TVKs 15-timersgruppe med ambisjon 15:59. Vi var ikke mange til å gjøre jobben, men gruppas kapteiner (Arne og John Ivar) er fornøyd med lagets resultat med 13 mann på 15:38. Egil, Roger og Kurt ble dessverre avkjørt på Hjerkinn, der kapteinen ikke hadde en enkel oppgave å avgjøre hva vi skulle gjøre når Rye-feltet tok oss igjen før Kongsvoll og det var mange ulike meninger i gruppa vår. Avgjørelsen å slippe feltet var uten tvil riktig, men det ble kjørt litt uklokt fram til stoppen før Hjerkinn.

Resultater for deltakere under klubb Sintef-NTNU:

Etter Bjørns etteranmelding (finvær!) og Ingvills og Svends overgang fra TVK til Sintef-NTNU er det totalt 15 fullførende under laget Sintef-NTNU (4 SINTEFere, 6 NTNUere og 5 andre). De 10 beste (merket *) har totaltid 174:40:30 (middeltid 17:28:03), 43 minutter bedre enn i fjor og vi må helt tilbake til 1991 for å finne bedre! Offisielle lister viser totaltid 177:42:34 og en 7.plass (Se tabellen under). Dette må trolig gi en brukbar plassering på 10-mannslagslista der vi i fjor berget en 11. plass. Ingvills tid 18:17:09 er beste kvinne noensinne i Sintef-NTNU-laget og hun ble totalt 10. beste dame (og 3.plass i klassen). Det står også respekt av våre deltakere på henholdsvis 70 og 76 år: Sverre Myklestad på 2.plass og Reidar Nydal på 6.plass i klasse M70+.

Det ble i år satt rekord av det TVK-baserte trønderlaget med 6 mann på 13:42:47 ved Odd Arild Bjørnvik, Gauldal SK; Roger Sundet, TVK; John Rune Gilberg, Nye CK Victoria; Tom Pedersen, Nes SK; Roar Frøseth, Nesset CK og Bjørn-Erik Indset, Nesset CK. Gratulerer! 10-mannslagskonkurransen ble vunnet av BOC med to hovedfelt på henholdsvis 13:51:37 og 13:58:44 (middeltid 13:53:02), etterfulgt av Brumunddal, SK Rye og TVK. Beste dame var Anita Valen, Team Grenland/Norcem på 15:45:01.

Statistikk for SINTEF/NTNUs deltakelse i Styrkeprøven.

Kun deltakere under klubb "Sintef-NTNU" ("Sintef-NTH" før 1996) er inkludert.
*) Målt i antall fullførende hver klubb (inntil 10 beste klubber)
**) Middeltid for de 10 første som kommer i mål, krav: samme starttid. Ekstremt dårlig vær i 1994

Detaljer om årets tur

Hvordan turen var for de enkelte får vi et bra inntrykk av ved å lese "reiserapporter" som er blitt sendt ut over vår e-postliste sykkel(<) bil.ntnu.no:

Egil Skybakmoen

Her er mine inntrykk fra årets styrkeprøve, den er mulig litt lang og detaljert, men jeg vet at dette blir lagret for all fremtid, så det kan jo være artig å lese om dette da man blir enda mer glemsk enn man er i dag.

Forberedelser:
Dette er noe av det verste med Styrkeprøven synes jeg. Sykkel, medbragt mat og drikke,følgebil og opplegg skal være på plass og gjerne trippelsjekkes gang på gang...I år var det iallefall liten tvil om påkledning. Det ble minst mulig, kortarmet og kortbukse uten sko-overtrekk, det i seg selv var uvanlig med årets kalde forsommer. Værmeldingen var stabil bra i forkant og det var jo en fryd å stå opp kvart på 5 med sol og god temperatur. Men jeg fryktet at det kunne bli for varmt, jeg fungerer ikke optimalt i varmt vær over lang tid (stort væsketap). I år var ambisjonene større enn ifjor da jeg deltok med 18 timers gruppa til TVK og jo hadde en svært så bekvem tur til Oslo. Det er stor forskjell på 18 timer og ned på 16 timer. Ambisjonene om 16 timer dukket opp sent i mai og muligens burde de ha dukket opp i vinter!

Rittet:

Til fjells:
Arne sa på forhånd at det ville gå fort i starten - ingen grunn til å snegle seg oppover mot Okstadbakken - og det holdt stikk. Jeg burde ha stått lengre fram i pulja fordi jeg måtte virkelig tråkke på det jeg hadde for å nå igjen gruppa ved prof. Brochs gate. Etterhvert kom jeg godt igang og også pulja vår syklet vel rimelig bra, selv om det nok ikke var en perfekt møllekjøring (litt rykkete og masete til tider). Tidlig fikk jeg girproblemer med de midtre girene ( 8,9,10 og 11.gir), kjedet satt ikke perfekt i kransen. Dette var selvsagt irriterende da jeg måtte la være å bruke disse girene. Før start hadde jeg med meg en såkalt "nervøsflaske" med vann som jeg supet på, til tross for den tradisjonelle vanningen ved katedralen før start så ble jeg trengt ganske tidlig. En spurt opp Soknedalen, med innlagt stopp, ordnet heldigvis det problemet veldig greit. Langingen på Ullsberg gikk fint og snart var Drivdalen i sikte. Da ble jeg sliten og noe mør i beina. Nå begynte "dramatikken". Det berømte Rye feltet som vi hadde planer om å følge nærmet seg og med ett kom de bak oss og forbi oss. Det ble hardt kjør, noen greide å følge med - noen ikke. Jeg hørte det skulle bli langing på fjellet og ikke stopp. Jeg følte at jeg måtte stoppe og slo meg til ro med at toget var gått sammen med 5-6 andre fra gruppa. Kurt var vel den som var mest kjørt akkurat da og slapp først. Jeg og Roger + Sigurd og 2 til fra TVK prøvde å organisere oss i mølle fram til stoppen, men det ble vanskelig. Endelig så vi den avtalte stoppeplassen - og hva fikk vi se ? Joda , hele TVK feltet hadde sluppet Rye- og stoppet - og dro ut da vi kom inn. Roger og jeg stoppet, mens TVK'erne fikk langing og rakk feltet akkurat. Etter en stund kom Kurt også, og vi ble da tre. Der og da var jeg temmelig kjørt - men med fornuftig kjøring opp fjellet i samlet flokk uten dette "Rye tullet" vil nok alle ha vært samlet. På den annen side så skal man være godt nok trent til å takle sånt..., men lell....Det var tre irriterte syklister som stod igjen. Det var snakk om 1 minutt!

Nedover Dalen den varme og lange:
Roger var temmelig sprek etter stoppen, Kurt snakket om å bryte, mens jeg var vel nesten som Kurt. Det var god medvind over fjellet og langt der framme så vi en ensom rytter som vinket og hoiet til tilskuerne. Det var Svein D som hadde hengt på Rye i 4 mil, men stoppet for å få seg salt suppe på matstasjonen. Salt suppe var nok tingen, for Svein var sprek og humørfylt - og det hjalp med litt optimisme og glød akkurat da. 4 ryttere på nedover Gudbrandsdalen, det ble varmt og vi var i et vakum med mange ryttere foran oss og mange ryttere ca 0.5 - 1 time bak oss. Det er ikke å anbefale noen å sykle så få nedover Dalen. Varmen kjentes godt, og vi stoppet på Kvam. Der ble girproblemene løst og etter en 5 - 10 min stopp så var vi "on the road again". Hverken jeg eller Kurt skulle da sykle styrkeprøven til neste år... Vi fikk kontakt med følgebilen vårres, Bårds mat/drikke var blitt flyttet over i en bil, og nå hadde vi iallefall følgebil. Bra at dette ble ordnet. Jeg fikk vondt under begge føttene etterhvert og tærne, skikkelig vondt og plagsomt. Neste stopp Lillehammer, ny forsyning med mat og drikke + cola gjorde godt. Vi var nå 50 min bak hovedfeltet til TVK og vi lå vel an til en tid på ca 17 timer.

Langs Mjøsa - den blanke og vakre:
Da kom hellet til oss, et stort felt dukket opp akkurat da vi var ferdig. Vi ble igjen "møllesyklister" ihverfall for en tid framover. Tempoet var bra og jammen begynte ikke jeg å bli sprekere og sprekere sakte men sikkert. Varmen ga seg, Mjøsa lå blank og dette var jo ikke så verst lell! Vi fikk diverse drikke fra følgebilen, og den planlage stoppen ved Rudshøgda var bare å glemme. Jeg regnet med at vi måtte stoppe ved Minnesund, men neida vi dro forbi! Det ble delt både sjokolade og cola blant de som syklet i dette feltet.

De siste 7 mil - og MÅL:
Fra Minnesund til Oslo gikk det fort. Smerten under føttene forsvant og målet nærmet seg minutt for minutt. 5 mil fra mål regnet jeg med slutt-tid 16.40 - i mål stoppet min klokke på 16.30.01 (offisielt 16.30.08) og dett var dett for 12.gang. Min tredje beste tid. Men målet om under 16 timer står igjen.... I fjor hadde jeg krefter igjen - i år fikk jeg tatt ut alt - og i løpet av turen hadde jeg vært ned i "kjelleren" både psykisk og fysisk. Det er det som er det herlige med denne galskapen. Man får testet seg ut selv i ekstreme situasjoner.

Alt i alt så var jo været helt topp - man ble sliten i hodet og bein - man kommer velberget i mål - og man begynenr å tenke på neste års opplegg. Og akkurat neste års opplegg vet jeg hvordan det skal gjøres - og ikke gjøres!

Takk til Kurt, Roger og Svein - vi fire fikk iallefall en fin tur sammen i tykt og tynt, som det heter.

Takk også til de i følgebilen (Rune, Halvard og Trine). Halvard ofret nesten helsa i sin spurt opp Rudshøgda med blikket bakover mot syklistene - og ikke forover, der en bil var parkert. Krasjet var ikke til å unngå, brillene føk av og Halvard fikk seg en i hofta og albuen, og mange andre en god latter! Så ble også han støl dagen etter!

egil

Ingvill Holden

Jeg har blitt oppfordret til å skrive rapport fra årets Styrkeprøve. Her følger den:

For fjerde gang skulle jeg forberede årets styrkeprøve. De tre første har jeg syklet alene, 24 t 30 min., 22 t 50 min, og 21 t 40 min., derfor tenkte jeg at denne gangen måtte jeg høre til en klubb. Det eneste jeg visste om var TVK, så jeg meldte meg inn der. SIden jeg ikke hørte et pip fra den kanten, annet enn en innbetalingsgiro, trente jeg som vanlig alene. Jeg løper hver dag og trener en time styrke tre ganger i uka, så grunnformen er bra. For å venne meg til sykkelsetet, måtte jeg jo sykle litt også. Jeg syklet to turer til Vikhamar på den gamle sykkelen før 17. mai. Siden jeg fikk ALLFORSK-prisen, fant jeg ut at jeg hadde råd til å kjøpe meg ny sykkel (den gamle var altfor stor og sikkert 12 år gammel, kjøpt brukt av en mann som er 20 cm høyere enn meg). På den nye sykkelen, en gul Bianki, hadde jeg 3 turer til Selbu og hjem igjen over Hummelvik pluss fire turer til Klæbu og tilbake over Hestsjøen og Byneset. Det var forberedelsene.

Styrkeprøven 2001
Jeg gledet meg som en unge, og enda mer da jeg hørte værmeldingen. Denne gangen skulle jeg prøve å komme under 20 timer. Siden jeg hadde skrevet i påmeldingen at jeg var medlem av TVK, fikk jeg starte kl 7.20. Jeg prøvde å snakke med TVK-gjengen før start, men de var ikke så veldig imøtekommende. Den eneste dama utenom meg sa at jeg kunne få være med. (Hun la seg bak og kom inn 2 timer senere enn meg). Da vi kom til Klett, spurte en av gutta om jeg ville være med i kjeden. Jeg sa ja, men etter 2 km jaga de meg ut igjen. "Få vekk hu dama! Hold deg enten bak eller foran!" Jeg valgte å holde meg bak og hadde ingen problemer med å holde følge. Vi raste forbi første matstasjon (det har jeg aldri gjort før), men da vi kom til Oppdal, måtte jeg fylle flaskene mine. TVK dro selvsagt videre, for de fikk drikke fra følgebilen sin. Så var jeg alene, som tidligere år. Jeg tråkka oppover Drivdalen og tenkte det ville være fint om jeg traff noen. Midt oppe i bakkene tok jeg igjen en fra Follo. Jeg lå bak han et stykke, så sa jeg at jeg kunne dra litt. Mer så jeg ikke til han. Men like før Kongsvoll så jeg en mann med NTNU på ryggen. Jeg snudde meg idet jeg syklet forbi. Han dro jeg kjensel på. Vi hadde syklet sammen på slutten av Trondheimsfjorden rundt i 2000. Jeg spurte om han kjente meg igjen, og etter litt påminnelser, gjorde han det. Det var Bjørn Sortland. Vi syklet ved siden av hverandre og pratet om alt mulig. Syklingen gikk som en lek, og da vi nærmet oss Hjerkinn ble vi enig om å stoppe for å spise litt. Bjørn sa dessuten at han hadde planer om å stoppe på alle matstasjonene. Etter en liten pause, syklet vi sammen videre over Dovere. Det var en herlig følelse, med selskap og vinden i ryggen! Som Bjørn sa, det er ikke ofte det er lønnsomt å sykle ved siden av hverandre. Han hadde sykkelcomputer og kunne fortelle at vi holdt over 40 km/h. Det gikk så lett! Nedover mot Dombås passerte vi flere, for den nye sykkelen min trillet fantastisk godt. Det gikk som en lek nedover Gudbrandsdalen, men der la vi oss bak hverandre og vekslet på å dra. Det var litt motvind. Ved neste matstasjon spiste vi pasta. Der traff vi dessuten Leif Grimstveit som har syklet alle gangene. Jeg trippet litt utålmodig etter å dra videre, men Bjørn ville ha med seg Leif så vi ble enda en til å tra. Nå var vi et trespann. Dette begynet å bli et team! Et stykke før neste matstasjon, ble vi tatt igjen av et kjempestort lag fra Rye. Dette var vår sjanse! Vi la oss på hjul, og diskuterte om vi skulle hoppe over matstasjonen for å følge dem. Jeg ville det, Bjørn og Leif var ikke helt sikre. Men så stoppet hele Rye-laget på matstasjonen, og da gjorde vi det også. Litt lenger nedi dalen fikk de en punktering. Vi syklet videre og og litt lenger ned i dalen ble vi et seksspann, da vi tok igjen tre karer fra Nord-Trøndelag. De fem karene klagde litt på at jeg kjørte for fort når jeg lå foran, men vi holdt følge til Lillehammer. Der sto hele Rye-laget og spiste pizza. Bjørn og Leif trengte en lang pause på Lillehammer, men de visste at jeg var pigg. "Følg Rye", sa Bjørn til meg, og det gjorde jeg. I bakkene opp mot Rødshøgda hadde de uhell igjen. En kar gikk rett i bakken. Jeg syklet videre, men ble tatt igjen ved Brumundal. Igjen la jeg meg bak. Det var herlig å følge denne gjengen. De tok det rolig i motbakkene og kostet på ellers. Nok en punktering hos dem like før vi kjørte ned mot Mjøsa, gjorde at jeg syklet alene til Minnesund. Siden jeg ikke hadde stoppet siden Lillehammer, måtte jeg innom å fylle flaskene. Da jeg var ferdig med å drikke rabarbrasuppe, kom Rye. Jeg tenket at nå rekker jeg ned på do, og så får jeg drahjelp til mål. Men da jeg kom ut fra do, så jeg ryggen på sistemann forsvinne ut fra matstasjonen. Jeg heiv meg på sykkelen, men var sjanseløs. Alene igjen. Masse folk langs veien feiret St. Hans og ropte heia. Jeg smilte og vinka, og følte meg som en vinner. Nå visste jeg at det ble ny pers med god margin. Ved kløfta sto det en gjeng ved et busstopp, og

Jeg må jo også fortelle at jeg ble nr. 10 av alle damene og nr. 3 i min klasse.

Takk til Bjørn og Leif og alle fra Rye og Larvik SATS! Nå har jeg motivert tre på instituttet til å satse på Jotunheimen rundt til neste år. Bjørn har sørget for at jeg blir med i NTNU-BIL, og jeg har fått hyggelig mail fra Arne med gratulasjoner og invitasjon til å være med i "det gode selskap" i sykkelgruppa. Jeg melder straks overgang!

Hilsen Ingvill

Bård Brørs

På min første styrkeprøve i 1999 ble jeg skikkelig våt og frossen og lærte å kle meg etter forholdene. Den andre i 2000 var også preget av fuktig vær og kraftige regnskyll sør for Dovre, men ble likevel en mer behagelig opplevelse. Begge ganger syklet jeg med 18-timersgruppa til TVK - første gang hovedsakelig som passasjer i halen og andre gang i "motoren". Tiden til Oslo ble 17:47 i 1999 og 17:45 i 2000. I år skulle jeg sykle med 15-timersgruppa til TVK sammen med bl. a. Arne (kaptein), Egil, Roger og Kurt, og var spent på hvordan dette ville gå.

Den 23 juni opprant med godvær og gunstige værvarsel sønnafjells, og jeg stilte til start sammen med de andre etter å ha levert melkekasse med proviant og klær til Rune, Halvard og Trine i Egils bil. Første krise oppsto umiddelbart etter at starten gikk: Jeg hadde for mye folk foran meg og kom kraftig på etterskudd. Etter en langspurt nådde jeg igjen 15-timersgruppa i Holtermannsvegen, men dette var harde bud både fysisk og psykisk så tidlig på morgenkvisten!

Turen til første planlagte stopp på Hjerkinn gikk litt i rykk og napp, delvis fordi at det var mange syklister å passere. Noen sterke og ivrige folk i gruppa hadde dessuten en tendens til å sette høy fart i motbakkene. Arne og andre mante til moderasjon, men det hjalp ikke stort. For min egen del merket jeg krampetendenser i leggene hver gang pulsen ble liggende over 140 i lengre tid. Jeg var redd det skulle knytte seg helt, men det gjorde det heldigvis ikke. Det ble også mye uro da vi ble passert av- og siden slapp Rye.

På Hjerkinn fylte jeg opp med 2 x 1 liter XL1 pluss en ekstra halvliter samt loff i trøyelommene for den lange turen til neste planlagte bunkring på Lillehammer. Herfra og nedover Gudbrandsdalen hadde jeg den beste perioden på turen: Krampetendensene forsvant, og vi fikk vegen for oss selv slik at syklingen ble jevnere og fungerte bedre. Jeg merket ikke at Egil, Roger og Kurt hadde sluppet før Arne fortalte det og varslet om at matkassen min ville bli flyttet til en annen bil (Kylgaards). Likevel fikk jeg påfyll med mat og drikke fra Egils bil både på Vinstra, der vi hadde en ekstra stopp, og på Lillehammer. Jeg håper det ikke var på bekostning av de andre tre!

Etappen fra Lillehammer til Minnesund ble lang og etter hvert tung. Jeg var sløv da vi passerte Rudshøgda og så ikke at Trine Kylgaard sto i vegkanten med en slynge til meg før jeg hadde passert. Jeg lå i innerste rekke og tok ikke sjansen på å snu. Dette betydde at jeg måtte klare meg til Minnesund med det som var igjen i flaskene fra Lillehammer. Jeg hadde litt loff som jeg prøvde å skylle ned med XL1, men fikk ikke ned stort. Matlysten var ikke god. Syklingen gikk heller ikke så bra: Jeg merket etter hvert at jeg laget luke hver gang jeg skulle framover i fartsholderrekka. Først trodde jeg at de andre rykket, men skjønte snart at det var jeg som var treg og la meg skyndsomt i halen. Da jeg så Minnesund over Mjøsa i det fjerne steg likevel motet og jeg prøvde meg i mølla igjen. Det var en svett og sliten syklist som stoppet ved Minnesund.

Her kom Trine Kylgaard til unnsetning med fulle flasker og mat. Jeg forsynte meg med den ene bananen jeg hadde igjen, men avsto fra loff på grunn av slett matlyst. Jeg fikk en stor neve nøtteblanding som jeg puttet i trøyelomma. Denne knasket jeg på da vi la ut på siste etappe, og drakk store slurker XL1. Nøttene gjorde underverker. Jeg kviknet til litt etter litt, og hadde krefter nok til å forsere den lange og bratte bakken på E6 (Dypdalen?) og holde tritt i hardkjøret med 40-50 km/t inn mot Oslo etterpå. Det var en herlig følelse å rulle over mål-mattene etter 15 timer og 38 minutter!

Takk for hjelpen til dere i følgebilene og til alle medsyklister som var med å dra lasset. Spesielt Egil, Roger og Kurt som var aktivt med helt til de slapp. De hadde over 3 minutter bedre tid enn oss fra Minnesund og inn, og det tyder på at de ble etter pga uheldige omstendigheter mer enn noe annet. Takk til primus motor John-Ivar Mogseth for organiseringen før rittet. Desssuten satte jeg pris på at Arne bevilget oss de korte stoppene vi fikk. Det var bra av humanitære årsaker, og så slapp jeg denne langingen jeg hadde gruet til - jeg tør jo knapt å slippe styret!

Jeg brukte en CicloSport HAC4 pulsklokke/sykkelcomputer/høydemåler som jeg logget turen med. Jeg legger ved noen plott som viser høydeprofil med angitte stopp, samt temperatur, fart og puls underveis. Rådata (registrert hvert 20 sekund) er vist med gult og glattede verdier er vist med svart. Maksimal fart ned bakkene mot Dombås var 70,2 km/t. Gjennomsnittspulsen var 123, men i den verste downperioden klarte jeg ikke å få pulsen opp i mer enn 121 samme hvor mye jeg prøvde!
Høyde og temperatur-diagram    Fart og puls-diagram 

Bård

Arne Mikkelsen (Kaptein 15t-gruppe TVK+Sintef-NTNU)     Rapport her

Roger Leistad

Når noen spør meg hvordan det gikk i årets styrkeprøve svarer jeg : " joda det gikk greitt, men " Det er alltid ett " men " etterpå når en får tenkt seg om. Etter å ha trent med gjengen en stund, og følt at det funka bra, så jeg veldig positivt på å bli med på 16-timerspulja sammen med TVK. Starten gikk greitt, men etter noen mil kjente jeg at beina begynte å kjennes tung, så etter ca. 10 mil la jeg meg i " sekken ". Skulle ikke ta noen sjanser nei. Men dette var egentlig en nedtur. Hadde ikke hendt tdl. i år. Slet litt til å begynne med der også, men oppover Drivdalen begynte det å løsne igjen. Begynte å se frem til stoppen på Hjerkinn, og den fikk meg i godt humør igjen. Men da kom RYE og ødela alt. Det ble meldt langing på fjellet, og snart helt tom for både mat og drikke, og min skeptisk til langing, fikk jeg en ny nedtur." Æ villa ha stopp Æ " Etter å ha snakket med Egil ble vi enige om stopp. Han slet litt da. Kurt sakket bakover også. Han så veeldig sliten ut, og snakket om å bryte.

Jeg gjorde ingen forsøk på å henge på Rye. Det samme gjaldt Egil, Kurt pluss 3 fra TVK. I Ryefeltet hørte vi ett kaldkauk. Der var faktisk Svend D. Han så veeeldig sprek ut. Så snart at også de andre slapp Ryefeltet, men skitt au, få en stopp nå, så får det bli bli som det blir, tenkte jeg. Så kommer jeg til mitt lille " men ". Resten av feltet hadde likevel stoppet. De 3 TVK - ere hojet og skrek og ga gass opp til de, mens jeg og Egil bare seig inn. Jeg sov vel litt akkurat da. De dro ut tvert, og jeg vet helt sikkert at jeg hadde blitt med bare jeg hadde fått fylt opp lommene og fått ny drikke. Som sagt, jeg begynte å føle meg sprek igjen. Det fine med dette, var at vi var der når Kurt kom, slik at vi fikk overtalt han til å fortsette. Han var fast bestemt på å ringe kona for å bli hentet. Over fjellet gikk det skikkelig fort. Lå foran og dro ( skryt ) og registrerte 60 km/t på computeren. Tenkte at vi måtte utnytte medvinden. Vi lå fortsatt foran skjema. Tok etter hvert igjen Svend D. Nedover dalen har Egil skrevet om. Selv ble jeg noe kvalm, og måtte tvinge ned banan, sjokolade og drikken. Der bestemte jeg meg for at når dette er over, skulle det bli lenge til neste gang jeg skulle spise banan igjen.

Svend lovte oss lapskaus på Kvam, men det ble bare med lovnaden. På Lillehammer ble det ny stopp, og der fikk jeg Cola. Kvalmen forsvann, og alt ble bare " lekkert " igjen. Resten gikk greitt. Full konsentrasjon ut av rundkjøringer, kryss ol. hvor det fort blir strekk. At det gikk uten uhell i de mange innsnervinger inn mot mål, med ca 100 i feltet,er ett under. Uten dette " men`et " klaffet vel det meste.Væskebalansen var perfekt. Kun pissetrengt på Lillehammer. Ellers pisset jeg " fordi alle andre gjorde det ". Litt vondt i venstre fotblad. Bommet med brødskivene. Honning og røket laks smakte ikke noe godt lell. Gikk på banan.

Er både fornøyd, og litt ikke fornøyd. Men det er vel bare sånn. Perset jo med 1 t. 15 min. Tid : 16.30 17. Nr. 17 i min klasse og 161 totalt. Takk til Egil, Svend og Kurt for en fin tur. Takk også til følgebilen ( Rune, Halvar og Trine ). Tar noen hvileår nå. Familien, 4 gutter ( 4, 8, 10 og 16 år ) og kona skal få slippe å se meg i sykkelklær noen år. Comeback igjen ? Får se. Har forresten spist banan igjen. Den smakte da godt.

- Roger -

Bjørn Sortland

Arne med flere har begynt å kalle meg en godværssykkelist, og det er kanskje det jeg har blitt. Jeg startet ikke i fjor, for det var for dårlig værmelding. Jeg hadde ikke meldt meg på i år, men bare sagt at jeg ville holde seg i form slik at man var klar hvis det ble fint vær. Langtidsvarselet mandagen før gjorde at jeg begynte å få litt lyst til å sykle, og på fredag morgen bestemte jeg meg. En tur under så fine forhold ville jeg ikke gå glipp av, og jeg var litt naiv som trodde at jeg kunne flyte på mange års rutine, for treningsgrunnlaget var dårligere enn på mange år.

Jeg var heldig å fikk overta startnummeret til Jørn Yngve (mot et lite gebyr), og stod dermed på startstreken sammen med alle de gamle kjente. Antrekket var solkrem og kortermet, slik som i gamledager. Opplegget var at Knut, Sven, Leif og jeg skulle holde i lag, og følge TVK 18 timers gruppa, men rett etter start satte Knut og Sven i gang en langspurt som endte med at vi alle fire til slutt var samlet i halen på 15 timers gruppa. Leif og jeg syntes kanskje dette var litt ambisiøst, men så tidlig på dagen var vi foreløpig spreke og raske.

Det gikk fort til Støren, og her viste det seg at Leif var blitt borte. Rett etter Støren kom BOC, og det ble et merkbart rykk i feltet som førte til at hele halen falt av, og vi med den. Derfor var det mange enkeltsyklister å henge seg på oppover Soknedalen, i tillegg til god medvind. Jeg syntes fortsatt Knut og Sven hadde et litt ambisiøst tempo i stigningene, men fornuftige formaninger bet ikke på. Av den grunn la jeg meg litt bak etter Garli, og var innom på Oppdal og fylte to flasker. I Drivdalen stoppet jeg et øyeblikk og kastet av meg supertrøya, korterma sykkeltrøye var mer enn nok i dette flotte været. Denne stoppen gjorde at Ingvill tok meg igjen. Hun hadde startet samtidig som oss, og tilhørte samme klubb, så vi kom i snakk.

Vi ankom matstasjonen på Hjerkinn i det Knut kjørte ut, men han hadde det travelt. 10 minutter senere var vi også i gang over fjellet. Dette ble den fineste delen av turen. Her kunne vi sitte side om side og prate og nyte utsikten, og likevel kjøre 40 km/time. Det bruker ikke alltid å være sånn over Dovre.

Ingvill og jeg stoppet på Dovreskogen og langet ned litt pasta; man blir sulten av å ferdes over fjellet. Da vi begynte å bli klar til å dra kom Leif, og jeg foreslo at vi ventet på han. Ingvill var litt utålmodig, men Leif var rask i spisinga, og i løpet av noen minutter var vi på hjul alle tre.

Etter Otta ble vi tatt igjen av et meget stort Rye felt, og vi la oss i halen. Feltet var så stort at det ble en del strikkeffekt, men det gikk fornuftig fort for vårt ambisjonsnivå. Vi diskuterte om vi skulle stoppe på Kvam, for jeg trives best med å stå i ro å spise. Problemet ble løst med at hele feltet stoppet i ti minutter på matstasjonen. Før Ringebu fikk Rye en punktering, hele feltet stoppet, og vi tre var alene igjen. Etter litt blåbærsuppe og flaskefyll på Ringebu var vi i gang igjen.

Vi hadde nå tilbakelagt halve distansen, været var flott, og vi hadde fortsatt litt medvind, men formkurven min var dalende. Siste biten inn mot Lillehammer hadde vi samlet opp et lite felt som kjørte litt for fort, og jeg begynte å gå tom. Vi ankom matstasjonen på et skjema på 18 timer, men nå var jeg klar for en lengre pause. Ingvill trippet etter å komme videre, og hun for av gårde med Ryefeltet som kom inn rett etter oss. Leif var også klar for en lang pause, så vi ble sittende på en benk å nyte kveldsolen. Leif traff selvfølgelig kjente, og etter en time syklet vi videre i lag med Anders som Leif blant annet hadde syklet Paris-Brest-Paris sammen med.

Anders hadde problemer med magen, så hans meget rolige tempo passet meg utmerket. Hvorfor skulle vi haste fram uten å nyte denne flotte sommerkvelden, hvor Mjøsa lå som et speil under oss. Formen var stigende da vi ankom matstasjonen på Rudshøgda. Turen videre langs Mjøsa gikk i et rolig tempo, med obligatoriske stopp på alle matstasjonene. Vi ble tatt igjen av to større felt som kjørte fort, men de lot vi bare reise. På siste matstasjon fikk jeg massert det ene låret for jeg hadde tendenser til krampe, og det hjalp utrolig bra. Vi kom oss i mål utpå morgenkvisten, og traff mange nydusjede og blide lagkamerater.

Min 14. Styrkeprøve ble en flott tur, selv om jeg hadde vært langt nede i siste del av turen. Jeg vil takke Ingvill og Leif for hyggelig følge, og jeg vil anbefale flere å prøve en rolig og sosial tur. Det er lettere å glemme plagene når man har noen å prate med, og det er nok mosjon for de fleste i 54 mil på rundt 20 timer. Etter turen spør vi alltid om "hvor fort syklet du?", ikke om "hadde du en fin tur?". Kanskje vi oftere burde leve opp til det som ligger i Leifs begrep Sykloturisme. Årets tur var en spesielt flott naturopplevelse for den som var i stand til å nyte den!!

Hilsen Bjørn
Sykloturist

Sykkelgruppas nettside

NTNU-BILs hovedside