Behandling av søvnløshet 

Pasienter som lider av søvnløshet blir ofte behandlet med sovemedisin, noe som er anbefalt i kortere perioder fordi det kan gi tilbakefall av symptomer etter endt behandling og bivirkninger. De vanligste ulempene ved bruk av sovemedisin er: 

• ”Hangover”: tretthet dagen etter inntak av sovemedisinen 
• Sovemedisinen mister effekten på grunn av økt toleranse
• Avhengighet
• Hukommelsesproblemer 
• Unormal søvn: forstyrrelse av søvnstadiene 

Noe av årsaken til den omfattende bruken av sovemedisiner skyldes manglende kunnskap om behandling av søvnproblemer og få ikke-medikamentelle behandlingstilbud. 

Ikke-medikamentell behandling av søvnproblemer

Forskning viser at ikke-medikamentell behandling har god langtidseffekt ved kronisk søvnløshet. Over 80 prosent av personer som får strukturert ikke-medikamentell behandling opplever bedre søvn som gjør at de fungerer bedre på dagtid.

Den beste ikke-medikamentelle behandlingen kalles kognitiv atferdsterapi for søvnløshet (cognitive behavioral therapy for insomnia – CBT-I). Denne behandlingen er anbefalt av helsemyndighetene for personer som sliter med søvnløshet, og baseres på følgende læringspsykologiske prinsipper: 

• Rådgivning om søvnhygiene
• Avspenningsteknikker
• Kartlegging og endring av tanker om søvn og søvntap
• Stimuluskontroll (styrkning av forholdet mellom søvn og seng/soverom) 
• Søvnrestriksjon (begrense tiden man oppholder seg i sengen)

Dessverre er det begrenset tilgang til CBT-I på grunn av mangel på kvalifisert helsepersonell og lange ventelister hos søvnspesialist. Dette forskningsprosjektet vil derfor teste effekten av et gruppebasert behandlingstilbud i primærhelsetjenesten slik at man vet om dette er et tilbud som bør iverksettes i norske kommuner. Et slik lavterskeltilbud vil kunne avlaste helsetjenesten ved å sørge for god søvnbehandling hos flere pasienter samtidig.