Om restitusjonen og prosjektet

Av den lille norsk-jødiske minoriteten på litt over 2000 personer drepte de nazistiske overgriperne litt under 800 personer i Holocaust. I tett forbindelse med de fysiske drapene og som en del av folkemordsprosessen med å utviske jødisk liv fra Norge, ble også ofrenes eiendom beslaglagt.  Parallelt med deportasjoner, arrestasjoner og flukt til Sverige ble deres hjem, eiendeler og forretninger inndratt, fordelt til nye personer og spredt for alle vinder. 

Da de overlevende norske jødene kom tilbake til Norge etter frigjøringen i 1945, begynte de å gjenoppbygge livene sine etter folkemordet. Iblandet traumene forårsaket av forfølgelsene, sorgen over drepte familiemedlemmer og venner, og jobben med å komme seg hjem fra nazistiske leirer og eksil i Sverige, ble de også konfrontert med tapet av sine hjem. Restitusjonen handler om langt mer enn gjenopprettelsen av økonomiske verdier – de tapte eiendelene hadde også en ikke-materiell verdi. Fast eiendom, løsøre, bankkontoer og forretninger var også barndomshjem, bryllupsgaver, arvesølv, sparepenger, familiebedrifter og levegrunnlag. Å miste og få dem igjen betød langt mer enn hva som kan måles i verdien på et marked.

Mellom 1945 og 1947 vedtok Stortinget blant annet fire restitusjonslover – lover om tilbakeføring av og erstatning for eiendom som hadde gått tapt eller blitt skadet som følge av krigen. Disse var først og fremst myntet på de som hadde lidd tap som følge av fysiske krigsskader som bombinger og motstandsfolk som hadde fått sin eiendom beslaglagt i såkalt «nasjonalt arbeid».  Fire restitusjonsinstitusjoner fikk i oppdrag å gjennomføre disse lovene. Men restitusjonen skulle vise seg å være svært ufordelaktig for Holocaustoverlevende og store verdier ble ikke tilbakeført til den norsk-jødiske minoriteten. 

I avhandlingen undersøker jeg hvordan disse institusjonene behandlet norske jøder som søkte om å få tilbake sine hjem, eiendeler og forretninger. Jeg undersøker også hvordan norske jøder agerte og reagerte i prosessen og hvordan restitusjonen påvirket deres evne til å gjenoppbygge sine liv etter Holocaust. I et større perspektiv er målet med avhandlingen å belyse hvordan norske styresmakter behandlet norske Holocaustoverlevende og norsk-jødisk liv i etterfolkemordstiden. 

Kildemateriale og database

Mitt hovedkildemateriale er de rundt 2500 saksmappene fra restitusjonsinstitusjonene tilhørende norske jøder – hver person som søkte om restitusjon fikk som regel én slik mappe i hver institusjon vedkommende kom i kontakt med, og denne inneholdt alle dokumenter tilhørende saksbehandlingen til denne personens søknad. For å gjennomføre arbeidet har jeg utviklet en database over alle norske jøder og restitusjonen av deres eiendom i årene1940–1955. Hver person har én innføring i databasen, med informasjon om personalia, familieforhold, bosted, utdanning og yrke, statstilknytning, overgrep begått mot dem under Holocaust og restitusjonen av deres eiendom. 

Informasjon om behandling av personopplysninger 

I databasen har jeg registrert informasjon om rundt 2500 personer, i all hovedsak personer som levde mellom 1940 og 1947. Som personlige historier behandles disse dataene med den største varsomhet, både i lagringen og i formidlingen av funnene. Både databasen og kildene er lagret på tre krypterte og passordsikrede harddisker (lagringsenheter) som kun jeg har tilgang til. Behandlingen av personopplysninger i prosjektet er godkjent av NSD/Sikt, personvernombudet ved NTNU og av instituttleder ved Institutt for moderne samfunnshistorie.

Personer som er registrert i databasen har en rekke rettigheter til opplysningene jeg har registrert om dem, som nedfelt i GDPR. De har blant annet rett til innsyn i registrerte opplysninger om seg selv, rett til å korrigere opplysninger om seg selv og rett til å slette opplysninger om seg selv. Dersom du ønsker mer informasjon om behandling av dine personopplysninger eller ønsker å utøve disse rettighetene, ta kontakt med meg på elise.b.berggren@ntnu.no.