Bakgrunn for studien

Trening er en anbefalt del av behandlingen for pasienter med hjertesvikt, en tilstand hvor hjertet er så svakt at det sliter med å forsyne resten av kroppen med nok blod. Det er imidlertid svært få pasienter med hjertesvikt som trener regelmessig, og kun et fåtall deltar på det organiserte treningstilbudet de kan få ved sykehuset sitt. Derfor er det stort behov for å prøve ut nye metoder som kan hjelpe flere med hjertesvikt til å øke aktivitetsnivået sitt.

I prosjektet IT IS HOPE 4 HF (Implementation of Telerehabilitation In Support of HOme-based Physical Exercise for Heart Failure) ser vi på om et nyutviklet rehabiliteringsprogram som tilbyr trening og rådgivning via internett, er gjennomførbart for denne pasientgruppa. Vi undersøker også effekten på fysisk aktivitetsnivå, fysisk form, hjertehelse, livskvalitet og mange andre viktige mål på helse.

Treningsopplæring til alle

70 personer med kronisk hjertesvikt ble inkludert i studien fra 2016 til 2019. Disse hadde takket nei til å delta i tradisjonell rehabilitering ved sykehuset, ofte på grunn av at de bodde nokså langt unna. Før de ble inkludert i studien, gjennomførte alle de 70 deltakerne et todagers opplæringskurs med fokus på trening. Her testet vi også kondisjonen deres.

Deltakerne ble deretter tilfeldig trukket til å delta kontrollgruppa eller gruppa som fikk telerehabilitering. Kontrollgruppa fikk med seg et aktivitetsarmbånd som måler fysisk aktivitet, men ingen videre treningsoppfølging.

iPad til intervensjonsgruppa

De som ble trukket til telerehabilitering, fikk en dag ekstra opplæring i de teknologiske løsningene som blir benyttet i studien. Alle fikk med seg en iPad som kunne kobles til deres egen TV. Dermed kunne de følge treningsøkter direkte med fysioterapeut, samtidig som de filmet seg selv og hadde mulighet til å kommunisere med instruktøren underveis i økta.

I tre måneder hadde denne gruppa tilbud om to ukentlige treningsøkter direkte via videolink med fysioterapeut. Intervallbasert høyintensitetstrening utgjorde kondisjonstreningsdelen av disse øktene, som også inkluderte styrketrening for hele kroppen.

I tillegg hadde deltakerne tilgang til ei internettside hvor de kunne loggføre sin egen trening, følge et fast treningsprogram og se forhåndsinnspilte økter med instruktøren. Dermed kunne de gjennomføre effektiv egentrening når de ønsket i sitt eget hjem.

To års oppfølging

Etter tre måneder med oppfølging mistet deltakerne tilbudet om direkteoverført trening og rådgivning, men de beholdt utstyret og tilgang til ressursene på internettsiden. Vi har fulgt dem opp igjen etter seks måneder, ett år og to år for å se om telerehabiliteringen har hatt varig effekt på aktivitetsvanene deres, sammenlignet med kontrollgruppa som ikke fikk samme tilbud.

På de fleste eller alle av disse oppfølgingstidspunktene har vi målt aktivitetsnivå gjennom ei uke, maksimalt oksygenopptak, fysisk funksjon, helserelatert livskvalitet, hjertefunksjon, blodmarkører og kroppskomposisjon.

Samtidig undersøker vi om intervensjonen har vært kostnadseffektiv. Her sammenligner vi hvor store ressurser helsevesenet har brukt på deltakerne i intervensjonsgruppa gjennom perioden, sammenlignet med kontrollgruppa.

Hos personer med hjertesvikt er kondisen dårligst dersom også nyrefunksjonen er svekket. Denne kombinasjonen kalles kardiorenalt syndrom, og pasienter med denne tilstanden kan også se ut til å få dårligere effekt av utholdenhetstrening enn nyrefriske hjertesviktpasienter.

Blant 61 personer med hjertesvikt som deltok i studien, hadde 40 svekket nyrefunksjon. Disse hadde i snitt et maksimalt oksygenopptak som var 3,5 kondisjonstall lavere enn de 21 som hadde normal nyrefunksjon. I tillegg gikk de nesten 100 meter kortere på en 6-minutter lang gangtest. Også etter justering for andre faktorer som skilte gruppene, var forskjellen i kondisjon og gangkapasitet statistisk signifikant.

Alle deltakerne i studien deltok først på et todagerskurs om hvordan man kan leve best mulig med hjertesvikt, hvor de også fikk rådgivning om fysisk aktivitet og trening. Deretter ble halvparten tilfeldig trukket ut til å følges opp med digitale treningsøkter i regi av fysioterapeut to dager hver uke de neste tre månedene. Treningen inkluderte intervaller med høy intensitet, og hver økt varte i én time.

Etter de tre månedene hadde de deltakerne med kardiorenalt syndrom som ikke fikk treningsoppfølging, fått dårligere kondis enn de hadde da studien startet. De som deltok i treningsgruppa, hadde heller ikke fått bedre kondis. Derimot så vi en signifikant bedring i kondisjonen blant de deltakerne i treningsgruppa som ikke hadde svekkelser i nyrefunksjonen.

Les hele forskningsartikkelen:
Cardiorenal syndrome and the association with fitness: Data from a telerehabilitation randomized clinical trial

Tidsskrift: ESC Heart Failure
Publisert 26. mai 2022

Tilbake til toppen

Med den tradisjonelle vurderingsmetoden tilfredsstilte nesten alle toppidrettsutøvere kriteriene for sykelig forstørret venstre hjertekammer, mens kun 40 % av pasienter med hjertesvikt gjorde det samme. Da vi istedenfor tok høyde for det maksimale oksygenopptaket (VO₂ maks) til deltakerne, var tallene fullstendig snudd på hodet: Ingen eliteutøvere, men nær alle pasientene, hadde for store hjerter.

Trening gjør at hjertekamrene vokser på en sunn og balansert måte, i motsetning til den sykelige forstørrelsen som oppstår som en kompensasjonsmekanisme i svake hjerter. Samtidig vet vi at større personer naturlig har hjerter med større volum. Den vanlige fremgangsmåten når man skal vurdere om en person har normal hjertestørrelse, er å justere ultralydresultatene ut fra arealet av kroppsoverflaten til personen. Man tar altså høyde for at kroppsstørrelse betyr noe for strukturen til hjertet, men ikke at treningsstatus også gjør det. I studien vår sammenlignet vi denne metoden med en metode hvor vi – istedenfor å indeksere for kroppsoverflate – indekserte for deltakernes absolutte VO₂ maks.

Vi benyttet ultralyd- og kondisjonsmålinger fra 13 toppidrettsutøvere og 58 mosjonister som konkurrerer innen utholdenhetsidrett, 1190 friske menn og kvinner fra HUNT4 Kondisprosjektet og 61 pasienter fra IT IS HOPE 4 HF-prosjektet. Resultatene fra de friske HUNT4-deltakerne ble brukt som referansemateriale for hva som er regnet som normalt og forstørret hjertekammervolum, og utøvere og hjertesviktpasienter ble klassifisert ut fra disse referanseverdiene.

Blant HUNT4-deltakerne fant vi betydelig sterkere sammenheng mellom VO₂ maks og størrelsen på venstre hjertekammer, enn mellom kroppsoverflate og størrelsen på venstre hjertekammer. Med den tradisjonelle metoden ble kun 24 hjertesviktpasienter definert med forstørret hjertekammer, mens antallet økte til 58 (95%) da vi brukte VO₂ maks-metoden. For toppidrettsutøvere sank antallet med forstørret hjertekammer fra 12 til 0 da vi byttet målemetode, og hjertestørrelsen hadde den samme relasjonen til VO₂ maks som vi fant hos HUNT4-deltakerne. Også for utholdenhetsmosjonistene ble diagnostikken mer presis, og kun én av de 58 hadde forstørret hjertekammer ut fra våre nye målekriterier, sammenlignet med seks av 58 med den tradisjonelle metoden.

Kondisjon målt som absolutt maksimalt oksygenopptak viser hvor mange liter oksygen en person klarer å benytte til energiproduksjon hvert minutt. Dermed tar dette målet høyde for både treningsstatus og kroppsstørrelse. Det er derfor ikke så uventet at indeksering for VO₂ maks gir en mer presis indikasjon på om størrelsen til venstre hjertekammer er normal. Denne nye metoden kan føre til at man unngår å klassifisere friske hjerter som syke, og slik redusere behovet for videre kostbar og unødvendig utredning. Det er også et potensial for å bruke denne metoden i vurdering og utredning av hjertesvikt og andre hjertesykdommer.

Les hele forskningsartikkelen: 
Indexing cardiac volumes for peak oxygen uptake to improve differentiation of physiological and pathological remodeling: from elite athletes to heart failure patients

Tidsskrift: European Heart Journal: Cardiovascular Imaging
Publisert 19. april 2023

Tilbake til toppen

80 % av hjertesviktpasientene som fikk tilbud om hjemmebasert telerehabilitering, deltok på mesteparten av treningen. Ingen ble syke eller skadet under øktene, og så godt som alle rapporterte at de følte seg trygge og at de ønsket å fortsette å trene etter at perioden med digital trening var avsluttet. Resultatene viser at det er fullt mulig for eldre pasienter med hjertesvikt å ta del i direkteoverført trening med fysioterapeut via videolenke.

61 pasienter med hjertesvikt deltok i studien. Deltakerne hadde ikke anledning eller lyst til å delta i treningsgruppene på sykehuset, men ønsket å prøve hjemmebasert trening. Alle deltok på et todagerskurs om hvordan man kan leve best mulig med hjertesvikt, men kun halvparten fikk låne et nettbrett og tilbud om å bli med på digitale treningsøkter direkte fra sin egen stue. To dager hver uke kunne de trene intensiv intervalltrening via videooverføring sammen med fysioterapeut, og målet for alle var å oppnå 24 økter.

Treningen var lagt opp etter 4x4-prinsippet, med fokus på øvelser for store muskelgrupper – for eksempel dype knebøy og rask gange eller løping på stedet.

Rundt 40 % av deltakerne nådde 24 økter i løpet av fire måneder, mens ytterligere 40 % brukte en litt lengre tidsperiode på å komme i mål. Vi oppfordret også deltakerne til å være aktive utenom de direktesendte treningsøktene. Blant annet hadde de tilgang til ferdiginnspilte treningsøkter på nettbrettet sitt. De ble bedt om å bruke disse ressursene også etter at perioden med overvåket videotrening var ferdig.

Etter treningsperioden hadde deltakerne i treningsgruppa forbedret seg med gjennomsnittlig 19 meter på en seksminutters gangtest, men kontrollgruppa forbedret seg omtrent like mye. Etter ytterligere tre måneder målte vi det maksimale oksygenopptaket deres. Deltakerne i treningsgruppa hadde samme kondisjon som ved oppstart, mens kontrollgruppa hadde fått signifikant dårligere kondisjon. Men heller ikke her var forskjellen mellom gruppene statistisk sikker.

Dermed kan vi slå fast at hjemmebasert telerehabilitering er gjennomførbart for pasienter med kronisk hjertesvikt. Studien vår gir dessuten ingen indikasjoner på at slik trening ikke er trygt. Resultatene kan derimot inntil videre ikke bekrefte at det også er mer effektivt for å bedre den fysiske formen, sammenlignet med vanlig oppfølging.

Les hele forskningsartikkelen:
Feasibility of telerehabilitation for heart failure patients inaccessible for outpatient rehabilitation

Tidsskrift: ESC Heart Failure
Publisert 23. mai 2023

Tilbake til toppen