Skrevet av: May Brit Leirtrø Røstad

Det nærmer seg eksamenstid og den lange Stripa som binder sammen sentralbyggene på Gløshaugen er stille til mandag morgen klokken åtte å være. Det leses og forberedes til eksamen som et steg på veien mot arbeidslivet. For de ansatte fortsetter hverdagen som før, om enn i sommertids-modus. Inne på Campus-lab er straks ukas første møte ferdig. Møtedeltagerne etterlater seg en halv kanne ferskbrygget kaffe idet de haster videre til neste punkt på agendaen. Som startskudd på arbeidsuka fyller tillitsvalgt Iver Johnsen en kopp, og legger med det helgas konfirmasjon bak seg. Fokuset er tilbake på rollen som heltids tillitsvalgt inn i NTNU Campusutvikling og mer spesifikt campussamlingsprosessen.

Å samle spredte fagmiljø i området rundt Gløshaugen, og å bygge nok universitetsbygg til å huse dem alle, er en enorm nasjonal satsing. Men den stopper ikke ved siste flytteeske. For selv om samlingen innebærer byggeprosjekter, så handler dette først og fremst om organisasjonsutvikling for bedre forskning og undervisning. Byggene skal legge til rette for dette, men er ikke nok i seg selv. For å oppnå samlingen av fagmiljø og den faglige gevinsten man ønsker, er det mye som skal på plass.

– Min hovedoppgave i denne prosessen er å sørge for at medvirkning og medbestemmelse skjer etter avtaleverket, slik at ansattes rettigheter blir ivaretatt, sier Iver engasjert.

Det krever sin kaffekopp.

Lang erfaring med tillitsvalgtarbeid

Iver har lang fartstid som overingeniør ved IV-fakultetet med bakgrunn fra verksted og laboratorier i Perleporten. Han tok på seg et verv som lokalt tillitsvalg ved NTNU for Norsk Tjenestemannslag (NTL) i 2006. Det gav såpass mersmak at han siden 2012 har jobbet heltid som nestleder i fagforeningen, med løpende kontakt med arbeidsgiver både sentralt og lokalt. Tematikken har vært bredt sammensatt, med oppgaver innen lønnsforhandlinger, personalsaker og organisasjonsutvikling. Fra nyttår ble han oppnevnt av hovedsammenslutningen bestående av alle fagforeningene, til å jobbe utelukkende med campussamling. I første omgang i en periode på tre år.

– Som campustillitsvalgt vil området bli litt smalere, men det handler fortsatt om å ha god kontakt med arbeidsgiver i forhold til det som skal skje i fremtiden og hvordan det påvirker den enkelte ansatts arbeidssituasjon, forteller han.

Det er et brennende og oppriktig engasjement som ligger bak avgjørelsen om å ta på seg denne oppgaven. Men også en god porsjon ydmykhet i forhold til ansvaret som følger med.

– Men jeg er trygg i rollen. Jeg kjenner NTNU og arenaene for ulike beslutninger ganske godt etter å ha jobbet noen år sentralt som tillitsvalgt, påpeker Iver.

Reell påvirkning til riktig tid

Han er svært opptatt av at det skal være god og forutsigbar flyt mellom campusprosjektet, fagmiljøene og de tillitsvalgte.

– En av mine utfordringer er å prøve å skape arena for medbestemmelse og medvirkning på et tidspunkt hvor det er reelt å kunne påvirke. Det er mye som skal diskuteres og utredes. Jeg tror det er en utfordring for prosjektet at mange av de tidlige avgjørelsene og premissene som blir lagt ligger på et såpass overordnet nivå at det ikke føles aktuelt eller relevant for fagmiljø eller den enkelte ansatt ennå. Det er mange avgjørelser som skal tas før man kommer ned på det detaljnivået som konkret påvirker den enkelte. Opplevelsen vil kunne bli at man føler at muligheten for reell medvirkning kommer for sent, eksemplifiserer han.

Iver synes det er en spennende og krevende tematikk, med mange aspekter.

– Vi har en jobb å gjøre med å få avtaleverket og prosjektet til å henge sammen, slik at dette blir gjort til riktig tid. På den ene siden må vi få sagt det vi mener og være med på å påvirke beslutninger, og på den andre siden skal vi heller ikke forsinke prosjektet. Det er ingen som er tjent med at bygging og flytting tar lang tid. Det er energitappende. Men jeg kommer aldri til å gå på akkord med at løsningene må være gode.

Avhengig av et godt grunnlag

Iver påpeker at NTNU allerede har både gode og mindre gode erfaringer fra litt større prosjekt.

– Mest nærliggende i tid er fusjonen. Da møtte vi til dels de samme utfordringene, med hvordan prosjekt, linje og tillitsvalgte virker sammen. Fusjonsarbeidet hadde vi kontroll på internt. En utfordring nå er at vi her også blir styrt av ytre omgivelser, med aktører som Statsbygg, Kunnskapsdepartementet og kommunen. Det er flere dimensjoner og et større volum i ting som skal skje. Når man tenker på hvor komplisert fusjonen var for ansatte, må man ta høyde for at også campussamling vil bli det. Det er viktig at vi legger et godt grunnlag nå for å få til et godt samarbeid og redusere risikoen for uønsket konfliktnivå.

Han mener at en forutsigbar prosess og god informasjon underveis er viktige suksessfaktorer.

– Jo nærmere ting kommer den enkeltes arbeidssituasjon, eller den enkeltes kontorstol, jo mer engasjement og interesse vekker det. Og potensiell konflikt. Og som nevnt, når prosjektet kommer så langt, så er jo de fleste avgjørelser tatt. Derfor er det viktig å begynne diskusjonene ute i arbeidsmiljøene for å ta inn over seg campussamling. Det kan se ut som om engasjementet og arbeidet rundt campus fortsatt er i en boble som ikke helt har nådd den enkeltes arbeidsplass. Jeg tror at det kan oppleves vanskelig på nåværende tidspunkt å engasjere seg voldsomt fordi det er for lite konkret.

Men når det kommer til fremtidens kontorarbeidsplasser, har det ikke skortet på engasjement.

– Den kommer ikke til å forsvinne, men er en energi som må jobbes med og som vi må ta inn i prosjektet. Man må tørre å fortsette den diskusjonen. Jeg møter hele tiden spørsmål som «hva skjer med mitt kontor?” eller “Får jeg kontor eller blir det dårligere løsninger?”. Det er folk veldig redde for.

Ønsker flere vitenskapelige stemmer

Iver skulle ønske det var mer tid til engasjement og involvering blant de vitenskapelige ansatte.

– Det tror jeg prosjektet kunne vært tjent med. Men der ute er det ikke satt av god nok tid til refleksjoner. Folk er opptatt med den daglige driften og å få hverdagen til å gå opp. Jeg tror det er krevende for faggrupper ute på instituttene å ha tid og rom til å sette seg ned og diskutere campus ordentlig, og ting som skal skje om to og tre år innenfor et campusprosjekt.

Han bruker faglig lokalisering som eksempel:

– Det er mye spennende som skal utredes nå i kjølvannet av faglig lokalisering. Tenker på det med store laboratorier, innovasjonssenter, plassering av fellesadministrasjonen, å utvikle Vestskråningen og Grensen skånsomt, studentvelferd og knutepunkt og hva vi legger i det. Det er diskusjoner som burde vært diskutert og utredet ganske bredt. Hva betyr det for oss som faggruppe? Hva kan vi hente ut av dette? Det burde kunne skapt et engasjement der ute. Men jeg er litt usikker på om det ligger for mye «opp og frem». Vi må få til en diskusjon som når ned på faggruppenivå. Hvis en vil ha kvalitative tilbakemeldinger så må man forberede fagmiljøene. For her sitter det forskere, undervisere og vitenskapsfolk som har fulle kalendere og prosjektporteføljer som ikke kan legge vekk det for å plutselig bli med på en utredning. Det må planlegges litt hvis man skal få tak i den kompetansen eller de innspillene. Som tillitsvalgt tenker jeg at når fagfolk og vitenskapsfolk skal engasjere seg, så er det i kraft av sin tilknytning og rolle innenfor kjernevirksomheten, ikke nødvendigvis fagkunnskapen de sitter med.

– Alle fakultet har i større eller mindre grad eierskap inn i campussamling. Derfor burde campus vært på kartet i hvert LOSAM* fremover, med spørsmålet; “hva betyr dette for oss? Hvilke innspill skal vi jobbe frem i de ulike utredningene eller prosjektene som går?” Man bør i alle fall fra sommeren sette seg som mål å sette av tid og ressurser til den spørsmålsstillingen. Dekaner og instituttledere må også kjenne sin besøkelsestid så det ikke går noen tog, oppfordrer Iver.

I dag, fredag 24. mai, møtes SESAM* og NTNU Campusutvikling til en heldags workshop om involvering, medvirkning og medbestemmelse. Nettopp med formål om å styrke samarbeidet mellom prosjekt og formelle medbestemmelsesarenaer, ved å identifisere eventuelle utfordringer og finne tilfredsstillende tiltak.