Kalibrering:
Kalibrering er en viktig del av analytisk arbeid. Det gir oss sammenhengen mellom målesignal og konsentrasjonen av analytten. Uten kalibreribrering kan man i de fleste typer analyser ikke finne konsentrasjonen av analytten i ukjente prøver.
Sammenhengen er ofte et matematisk uttrykk (konsentrasjon som funksjon av signal) og i noen tilfeller kan man også benytte en graf til avlesing.
Kalibreringsmetoder deles på:
- Kvalitative metoder
- Blir benyttet når man baserer seg på gjenkjenning av kalibrator for å identifisere prøver. - Semikvantitative
- Blir benyttet i metoder hvor man har grove inndelinger der man ofte sammenligner resultatet i nivåer. (Eks. Uristix og pH-papir) - Kvantitative metoder:
- Her vil man ofte benytte en eller flere kalibratorer altså da ha enpunkts-kalibrering og flerpunkts-kalibrering. Det vil være vanlig med en intern standard (tilsats av en annen referanseanalytt til både blindprøver, kalibrator og prøver som vil være til hjelp for å korrigere varierende analysebetingelser som volum, innsugingshastighet og temperatur). I tilegg til en intern standard vil det være vanlig å bruke standard tilsetting, altså tilsats av kjent mengde av en kalibratorløsning til den aktuelle prøven. En multikomponent blir også ofte brukt i kvantitative metoder. Det blir benyttet når man skal avlese absorbansen til stoffer som absorberer forskjellige bølgelengder selv om konsentrasjonen er lik.
En- punkts kalibrering:
Er en to-punkts kalibrering hvor det ene punktet er origo (blank) og det andre punktet er kalibratorens signal (ofte absorbans). Denne metoden sammenlignet med flerepunkts kalibrering vil gi et usikkert estimat for sammenheng mellom konsentrasjon og signal, men det er greit å bruke når en vet at det er proposjonalitet over hele det aktuelle måleområdet. Det vil gi formel som vist i figur 1, hvor absorbansen og konsentrasjonen til kalibratoren blir multiplisert og brukt som en konstant F.
Figur 1: Formel for beregning av konsentrasjon av analytt i prøve.
I motsetning til en flerpunkts-kalibrering, der man benytter seg av flere forskjellige kalibratorer med kjent konsentrasjon, bruker man i en enpunkts-kalibrering bare en kalibrator. Kalibratoren har en kjent konsentrasjon av den analytten man er ute etter. Resultatene blir ofte satt opp i en kalibreringskurve der sammenhengen mellom konsentrasjonen i løsningene og analysens avlesningsmetode (f.eks absorbans eller fluorescens) blir vist. I tillegg til kalibratoren brukes en kontroll der man sjekker om kalibreringen er innenfor kravene og kan godkjennes, eller om det hele må forkastes.
 |
| Kalibreringskurve (ABS) |
Figur 2: Kalibreringskurve ved etpunkts-kalibrering.
En enpunkts-kalibrering kan være hensiktsmessig å bruke når man vet at analysen man skal gjør følger Beers lov. Dersom man er usikker på om analysen følger Beers lov, må man kjøre flere kalibratorer for å oppdage eventuelle avvik. Eventuelle avvik kan være kjemiske avvik eller instrumentelle avvik. Som vi ser av grafen under kan avvik føre til at kurven (blå strek) ikke er lineær hele veien. En enpunkts-kalibrering (rød strek) vil da ikke være en bra nok tilnærming da vi ser at mange av verdiene vil bli lavere enn de egentlig er.
Figur 3: Flerpunktskalibrering (blå graf) og ettpunktskalibrering (rød graf) analyse som ikke følger Beers lov over en viss konsentrasjon.
Referanser:
HIST - Avdelingen for teknologi - Bioingeniørutdanningen - HBIO2002-A 15H Forelesning av Siri Drogset 14.09.2015 om kalibrering