Prinsippet til ionebyttet vann ligger mye i navnet; det er ioner i vannet som blir byttet ut.
Vann egner seg ypperlig som løsemiddel, men naturlig vann inneholder oppløste matrealer, salter og organiske stoffer som ikke hører hjemme i analyser på laboratoriet.
Selve prossesen består som oftest av to kolonner som er permeable for ioner som har enten positive eller negative grupper. Det vil si at de har evnen både til å ta opp eller gi fra seg ioner. Den ene kolonnen er en kationbytter, mens den andre en anionbytter. Kationkolonnen bytter ut alle de positive ionene med hydrogenioner H+, mens anionkolonnen bytter ut alle de negative ionene med hydroksylioner OH-. Når denne utvekslingen er ferdig har vannet fått den renheten den må ha for å bli brukt på et laboratorium.
Figur 1: Illustrasjon av hvordan ioner, anioner og kationer, byttes ut med OH- og H+ i vann.
På et laboratorium er det satt høye krav til kvalitet på prøver som skal analyseres. For at et prøvesvar skal være pålitelig er det viktig at alle reagenser og kjemikalier har den samme renheten som prøven. Behandlet vann blir brukt mye på laboratoriet, til f.eks. laging av reagenser, løsninger og blankprøver. Mesteparten av det vannet som blir brukt er ionebyttet vann. Dette er fordi at naturlig vann, til og med annet behandlet vann som destillert vann, kan inneholde uønskede ioner.
NB! Ionebyttet vann er ikke sterilt, da det ikke er bakteriefritt selv om ionene byttes ut.
Referanser
- C.A. Burtis, E.R Ashwod, D.E. Bruns; 2008; "Tietz", Fundamentals of Clinical Chemistry, 6th edition; Saunders Elsevier, side 23.
- Bilde hentet fra powerpoint "Vannkvalitet 23.08.12 " av Randi Anny Utne Holt