Sensitivitet er en analytisk metode som brukes til vurdering av små variasjoner av konsentrasjon i en gitt analytt, og er ofte uttrykt som helningen (slope) av en kalibreringskurve.
Sensitivitet er avhengig av forholdet mellom standardavviket av kalibreringsfunksjonen og kurven. Dette forholdet kalles deteksjonsgrensen og sier noe om hvor lave verdier av analytten som kan måles. Jo mindre den tilfeldige variasjonen er, samt stigningen på kurven, er faktorer som er med på å avgjøre muligheten til å kunne skille mellom små forskjeller i den analytiske konsentrasjonen. Sensitivitet er derfor også avhengig av presisjonen av metoden. Den tilfeldige variasjonen av funksjonen til kalibreringskurven må også tas hensyn til.
Hvis kalibreringskurven er lineær, er sensitiviteten konstant og derfor uavhengig av konsentrasjon. Dersom kurven er ulineær, endrer sensitiviteten seg med konsentrasjon.
I tillegg til analytisk sensitivitet, som er definert over, har man klinisk sensitivitet. Klinisk sensitivitet er en metodes evne til å gi positivt testresultat når testen som utføres skal bli positiv. Det benyttes i forbindelse med pasientanalyser, og sannsynligheten for at en pasient med positivt resultat faktisk har sykdommen kan uttrykkes ved prediktiv verdi i prosent: 100 % x SP/(SP+FP), (SP = sann positiv, FP = falsk positiv).
Referanser:
1. Burtis, Carl A, Ashwood, Edward R, Bruns, David E. (2008)
“Tietz- Fundamentals of Clinical chemistry”(kap. 13, s. 210, kap 14, s. 237)
Saunders Elsevier, St. Lois, Missouri
2. http://snl.no/analytt (lastet 22.10.12)
3. http://sml.snl.no/prediktiv_verdi (lastet 25.10.13)